«Hvis» sanksjonene fjernes

Atomavtalen vekker håp om bedrede relasjoner til omverdenen blant Irans befolkning.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 07.04.2015

Av: Najmeh Mohammadkhani Saken om iranske kjernefysiske aktiviteter har ikke bare vært et diplomatisk anliggende, men har angått alle, og har vært et daglig samtaleemne de siste ti årene. Politiske samtaler kan høres over hele byen, i drosjer, metroen, butikker og på offentlige plasser. Optimistiske så vel som pessimistiske iranere snakker, kommenterer og klager over politiske og økonomiske dilemmaer overalt, og man trenger bare å være til stede et sted der det befinner seg folk, for å få en idé om hvordan politiske beslutninger virker inn på dagliglivet. Den ferske atomavtalen som ble underskrevet i Lausanne, har vakt heftige diskusjoner blant iranerne. Mange hovedstadsboere kom ut i gatene og markerte sin glede over avtalen ved å tute med bilhornene, vifte med nasjonale flagg og ved å synge takkesanger til president Rouhani og utenriksminister Mohammad Javad Zarif. Selv om forrige uke var ferieuke i forbindelse med den iranske nyttårsfeiringen, var det mange som fulgte ivrig med på nyhetssendingene. Iranske familier er svært opptatt av avtalen og de mulige konsekvensene av den. Iranerne har vært utsatt for mange sosiale, politiske og økonomiske påkjenninger, og det er en utbredt optimisme knyttet til Irans fremtid og relasjonene til den øvrige verden etter Lozan-avtalen. Befolkningen har måttet hanskes med en inflasjon på 44 prosent, økonomisk tilbakegang og spente forhold til utlandet. Det er ikke bare investorer innenfor mange felt som berøres av atomsamtalene, det gjelder også alminnelige mennesker i enkle jobber. Under et besøk i en skjønnhetssalong i den nordre delen av Teheran kan vi overhøre følgende samtale mellom hårstylisten og kunden om avtalen i Lausanne: Stylist: Denne sjampoen er best, og den passer til din hårtype. Du burde bruke den daglig. Kunde: Hva koster den? Stylist: 40 dollar [1200 000 rials]. Kunde: Oj! Det er altfor dyrt! Jeg kjøpte den samme for 15 dollar [450 000 rials] i fjor! Stylist: Jeg vet det. Det er ikke min feil. Det er inflasjon på grunn av sanksjonene. Dette produktet er amerikansk, og det er vanskelig å få tak i – det er smuglergods. Jeg håper denne atomavtalen kan heve sanksjonene; da kan du kjøpe denne sjampoen for 15 dollar igjen. Kunde: Bryr du deg virkelig om politikk? Stylist: Selvfølgelig gjør jeg det. Det påvirker jobben min og inntektene mine. I løpet av disse årene har jeg mistet mange kunder. De kan ikke betale dagens priser, og foretrekker å gjøre skjønnhetsarbeidet hjemme på grunn av de doble og tredoblede prisene som kommer av sanksjonene og konjunkturnedgangen. Regjeringen har strukket seg langt for å få igjennom så mye som mulig, og jeg er glad for innsatsen fra revolusjonsgarden i atomsaken. Nå står vi ansikt til ansikt med verden, og kan endelig øyne resultater!

Det er ikke bare investorer som berøres av atomsamtalene.

Ambivalent optimisme. Folk i ulike yrker har ytret seg om denne saken. Amin, som er en 32 år gammel asfaltarbeider, har følgende å si om atomavtalen: «Konsekvensen for iranske og utenlandske forretningsfolk er stabilitet i markedet og mindre risiko for investeringene. På den andre siden vil valutatransaksjonene mellom Iran og andre land øke, på grunn av import og eksport som vi har vært utelukket fra på grunn av sanksjonene.» Ali Mohammad (52) er investor og produsent av silketepper fra Qom. Han sier: «Markedet for silketepper er det mest følsomme markedet, ettersom tepper ikke er et primærbehov. Jeg håper at vi, etter at sanksjonene er opphevet, vil kunne eksportere flere tepper til USA – for dette landet var tidligere målet for en tredjedel av hele eksporten vår. Jeg ser frem til at vi kan få bedre politiske og økonomiske relasjoner til andre land, først og fremst USA. Dersom denne avtalen blir respektert, vil det endre Irans økonomiske sfære, valutatransaksjoner blir enklere, og dermed kan silketeppene få gunstigere markedsbetingelser i Iran og i resten av verden.» Mehdi på 38 eier en klokkebutikk i Nord-Teheran, og har store problemer med forsinkede banklån. Han klager over de senere årenes økonomiske tilbakegang, og erklærer: «Generelt er avtalen en god nyhet, men den har fremdeles gode og dårlige sider. En dårlig side er at iranerne har hatt store politiske og økonomiske belastninger, og jeg føler at avtalen ikke balanserer opp for alle påkjenningene vi har opplevd i disse årene. Og den iranske regjeringen har ofret en god del i forsøk på å få rettet opp noe av dette. En god side er at dersom sanksjonene på sikt blir opphevet, vil vi kunne importere flere amerikanske klokkemerker. Dessuten vil vi få mer fruktbare relasjoner til landene i verden – de vil respektere oss mer enn de gjør nå, ettersom verden betrakter oss i lys av regjeringen vår, noe jeg finner ganske plagsomt.» Saeed er en 39 år gammel allmennpraktiserende lege. Han er opptatt av mangelen på medisiner i Iran under sanksjonene, og mener at mange pasienter ikke har kunnet fullføre behandlingen sin, eller har vært tvunget til å kjøpe medisiner på svartebørsen til skyhøye priser. Han legger til: «Om de hever sanksjonene, vil vi absolutt få en bedre økonomisk situasjon, og mer medisinsk utstyr kan importeres til Iran. Flere utenlandske medisinske selskaper vil inngå kontrakter med oss, og det vil bli lettere for valutatransaksjoner. Arbeidsledigheten vil synke, og velferden vil øke. Penger fra arbeidere i utlandet vil få mindre betydning på børsen.» Atomforhandlingene kan overfladisk sett synes å ha vært en utelukkende politisk sak, men på et annet nivå har de hatt svære implikasjoner ikke bare for iranernes framtid, men også for dagliglivet deres. Som nevnt er det grunnleggende håpet for de optimistiske iranerne at sanksjonene blir hevet, og at det vil bli bedrede relasjoner både politisk og økonomisk med de øvrige landene i verden. Iranerne ønsker seg en styrket nasjonal valuta og større forhandlingsmakt på verdensmarkedet. Innimellom er det noen pessimistiske iranere som er kritiske til avtalen fordi de ser på den som en avtale med bare USA, og ikke resten av de fem stormaktene. Disse iranerne er sterkt imot oppbygging av politiske relasjoner med USA, ettersom de mener at USA er ute etter å dominere Iran. Uavhengig av om de er optimister eller pessimister snakker iranerne med en viss usikkerhet om «heving av sanksjonene». Det er mange «hvis» og «dersom» knyttet til økonomisk og politisk velvære. Iranerne lever i et land med stor grad av usikkerhet og uforutsigbarhet, så de vil fortsette å følge nøye med på gjennomføringen av atomavtalen frem mot 30. juni 2015.

Gratis prøve
Kommentarer