Hvilket Europa?

Er britenes nei til EU en skjellsettende hendelse for Europas fremtid? 

Antonio Gramsci (1891–1937)

På 1990-tallet ble jeg medlem i et nettverk av filosofer fra Frankrike, Italia, Spania og Tyskland kalt Immaginare l´Europa. På norsk oversatte vi tittelen til «Forestilling Europa». Målet var å diskutere det som i psykologien kalles det informasjonsbærende mentale innholdet i de tanker, kunnskaper, erindringer og fantasier som styrer vår forståelse av ulike fenomener. For oss gjaldt dette Europa, og det idéhistoriske grunnlaget for Den europeiske union (EU).

EU er en prosess. Nettverket var etablert av Giorgio Baratta, professor i filosofi ved Universitetet i Urbino og leder for det internasjonale Gramsci Society. For Baratta var det europeiske integrasjonsprosjektet en prosess hvor det, som Antonio Gramsci ville ha sagt, er meningsløst å snakke om «før» og «etter» skjellsettende hendelser, for eksempel en revolusjon. Like meningsløst som det er å snakke om et Europa «før» og «etter» Berlinmurens fall – eller nå «før» og «etter» en britisk utmeldelse fra EU.

Denne prosesstenkningen rundt europeisk integrasjon fra et knippe intellektuelle på den politiske venstresiden, fascinerte fordi den var så fjern fra hvordan norsk venstreside så på EU. Under kampen om norsk medlemskap i EU i 1994, var store deler av venstresiden fullstendig fastlåst i troen på nasjonalstaten som den eneste legitime og endelige ramme for all politikk. Ikke ulikt norsk venstreside i dag – og slik vi så at den mest nasjonalistiske britiske høyresiden var under Brexit-kampanjen nylig.

Den aktuelle flyktningsituasjonen, Russlands aggresjonspolitikk og den stigende arbeidsledigheten i Norge og Europa, møter også norsk venstreside – fra midten av Arbeiderpartiet via Senterpartiet og SV til Rødt – med nasjonalstatlig politikk og EU-fiendtlig retorikk. Slik partiene til høyre for Høyre gjør i resten av Europa, og Fremskrittspartiet i Norge.

Feilslåtte klasseallianser? Forskjellen mellom den norske og venstresiden sør i Europa er slående. I hvert fall til de eurokommunistiske partiene, som trekker sine aner tilbake til Gramsci og troen på en total samfunnsendring gjennom arbeiderklassens gradvise overtagelse av de parlamentariske institusjonene og utbyggingen av sivile politiske rettigheter.

Problemet for Gramsci var at måten de europeiske nasjonalstatene utviklet seg på i løpet av 1920–tallet, førte til at klassealliansene internt i disse statene ble et hinder for en samfunnsutvikling i retningen han ønsket. For oss i «Forestilling Europa» så vi klassealliansene, slik de fungerer i dag når nasjonalistisk orienterte partier til høyre for Høyre møter sine politiske motstandere på venstresiden i en felles nasjonalstatlig front mot EU og EUs institusjoner.

Venstrenasjonalisme. Brexitenes slagord var «We Want Our Country Back». Det var som å høre Attac, Nei til EU, Senterpartiet, SV og Rødt når de går i åttendemarstog mot EØS-avtalen, protesterer mot forhandlingene om den transatlantiske handels- og investeringsavtalen TTIP mellom EU og USA, eller EU, USA og globaliseringen generelt. Norsk venstreside har for lengst barrikadert seg bak nasjonalstatens grenser. Men hva er deres gode svar på fremtidens utfordringer?

Da tidligere statsminister Thorbjørn Jagland i 2008 forlot norsk politikk, sa han at «Venstresiden i Norge er blitt utrolig innadvendt og ganske nasjonalistisk. Man kompenserer med høystemt retorikk om solidaritet og med mange penger. Men du kjøper deg ikke ut av fattigdom, du fordeler og organiserer deg ut av det». Og med henvisning til venstresidens holdning til EU mente han at de «snakker høyt og varmt om internasjonal solidaritet, men søker ikke innflytelse i de maktfora der man kan gjøre ord til handling» (Aftenposten 1.10.08).

Gramsci trodde på en total samfunnsendring gjennom arbeiderklassens gradvise overtagelse av de parlamentariske institusjonene og utbyggingen av sivile politiske rettigheter.

Globalt hegemoni. Dersom EU og USA lykkes i forhandlingene om en transatlantisk handels- og investeringsavtale (TTIP), vil dagens liberale toll- og avgiftspolitikk mellom de to handelsblokkene få et tettere samarbeid om reguleringer og regler for handel med varer og tjenester på tvers av Atlanteren.

Motstanden er stor blant de som mener at dette vil føre til lavere standarder for helse, miljø og sikkerhet, og større makt til transnasjonale selskaper og tvistedomstoler med uavhengige dommere. Som også vil motarbeide politiske reguleringer og de nasjonalstatlige demokratiske institusjonene, og til syvende og sist skape større ulikhet mellom rike og fattige. Men det er ikke rikdommen som er problemet i verden. Det er fattigdommen.

Det er dette venstresiden ikke har forstått, og det er her kampen mot EU, EØS og TTIP trår feil. Når det gjelder TTIP er det et klart uttalt mål at EU og USA gjennom denne avtalen ønsker å ta tilbake det globale hegemoniet i utviklingen av internasjonale handels- og investeringsavtaler. Men negativt sett fra et gramsciansk ståsted, kan det tenkes at et slikt hegemoni kan være bedre for arbeiderklassen og «folk flest» enn potensielle alternativ – selv om det baserer seg på en sterk eurosentrisme og et behov for felleseuropeiske løsninger på globale utfordringer?

Politisering på europeisk nivå. Inspirert av Gramsci var vi i «Forestilling Europa» opptatt av hvordan det må utvikles institusjonelle rammebetingelser i en global og postkolonial verden, hvor valgte politikere har et ansvar for å gi arbeiderklassen og «folk flest» den sosiokulturelle og økonomiske trygghet som kan gi dem kontroll over egne liv. Som Jagland sier: «Det aller viktigste er skole og utdanning. Om du vil fordele, fins det knapt noe viktigere. Jeg kommer selv fra en fattig arbeiderfamilie. Hvis vi hadde vært henvist til fattigkassa, ville jeg vært null og niks i dag.»

Spørsmålet vi må stille oss når vi i årene fremover antakelig vil få en sterk økning i tallet på mennesker som ønsker å bosette seg og leve i Europa, er hvilken «Forestilling Europa» våre politikere møter dem med. Et nasjonalstatenes Europa, slik fløypartiene til høyre og venstre vil, eller et renessansens og opplysningstidens Europa? Det vil si et Europa med tro på fornuften, det enkelte menneskets rett til et anstendig liv og personlig integritet på tvers av kulturelle og nasjonalstatlige skillelinjer.


Grindheim er statsviter i Civita og leder for Europabevegelsen.
janerik@orgkonsult.no

  • STIKKORD
  • EU
DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.