Hvis du stemmer nei, er du ikke europeer, sa president Chirac. Hvis du stemmer nei, rammer du fransk innflytelse i EU, sa ei unison fransk ja-side. Hvis du stemmer nei, rammer du fransk økonomi – og deg sjøl, sa mikrofonstativene i radio og TV. Hvis du stemmer nei, kan Europa ende i et nytt holocaust, sa Margot Wallstöm – som var blitt visepresident i den nye EU-kommisjonen med ansvar for å overbevise EU-borgere i 25 land at EU-politikken er både nær og kjær.
Hvis du stemmer nei, er EU i krise! Det gjorde lite inntrykk når alt for mange velgere var opptatt av sin egen krise – den sosiale krisa med stigende arbeidsløshet, stadig mer usikre arbeidsplasser, stadig mer press om å yte mer, jobbe flere timer, godta lønnsnedslag.
EU i nøtteskall
Du har jo ikke stemt over forfatningen – du har stemt mot Chirac, mot regjeringen til Raffarin, mot Tyrkia, mot billigarbeidere fra øst, mot muslimske jenter med skaut. Feilen var, sier godt betalte forståsegpåere i media, at forfatningen ble lagt ut til folkeavstemning. Chirac skjønte ikke at det kunne bli nei. Nasjonalforsamlingen ville stemt ja.
Og da er vi ved nøtteskallet – det moderne Europas nøtteskall – demokratiforståelsen i EU: Det er å få fram et ja. Alt som ender med nei, er krise, katastrofe, anti-europeisk. Det eneste som er demokratisk nok, er et ja. Så får de som har forstand til å si ja, ta avgjørelsen.
Dødsstille når parlamentene avgjør
Forslaget til EU-forfatning må godkjennes i alle 25 EU-land, og kontrastene har aldri vært større. I noen land raser debatten om forfatningsforslaget så heftig at det som fins av etablert makt må sette inn all sin autoritet for å sikre et ja – i andre er det dødsstille. Den eneste forskjellen er at i noen land skal velgerne få avgjøre – i andre land parlamentarikerne. Debatt blir det bare der hvor velgerne skal få si sitt.
Aldri har det representative demokratiet vist seg mer uegna til å reise grunnleggende spørsmål til debatt. Dette er den egentlige krisa for det europeiske demokratiet: At det ikke blir debatt når parlamentene skal avgjøre noe som har med EU å gjøre.
Mikrofonstativet Løchstøer
Hundrevis av etablerte forståsegpåere og mikrofonstativ av typen Kathrine Løchstøer i NRK kan med sorg forklare oss at velgerne ikke skjønner hva det dreier seg om. Velgerne skjønner ikke at det er forfatningen de må diskutere – ikke alle mulige utenforliggende spørsmål som arbeidsløshet, slakting og utflagging av arbeidsplasser, konkurransen fra svart- og billigarbeidere som bryter ned det som fins av standarder i arbeidslivet.
Men har virkelig ikke velgerne skjønt hva det dreier seg om? De aner at EU angår arbeid, inntekt, trygghet. At EU har betydning for hvordan de bor, jobber og lever.
Når velgerne har rett
Franske velgere harskjønt at de er prisgitt en samfunnsutvikling som kan ramme dem brått og brutalt, en utvikling de ikke har oversikt over eller mulighet for å påvirke. De aner at EU kan ha noe med dette å gjøre. Og de forbanner seg på at det regjeringssjefene og Brussel-politikerne vil ha dem med på, ikke er deres prosjekt.
Og det har de faktisk rett i. Når var det en brei demokratisk debatt om oppbyggingen av EU?
Hvor var det en reell debatt om prinsippene for det indre markedet – annet enn i lille Danmark der det skulle være folkeavstemning og der sosialdemokratene og SF sto arm i arm på nei-sida?
Apatien rundt EU
Ved hvert valg til EU-parlamentet synker valgdeltakelsen. Jo mer som bestemmes i Brussel, jo lengre avstand blir det mellom dem som styrer og dem som blir styrt. Stadig fastslår regjeringssjefer og lederskribenter at nå er det krise mellom EU-borgerne og EU-politikere. Nå må EU-borgerne få seg forklart at fjernstyringa er godt ment, og hvorfor den er til alles beste. Det er da informasjonsinnsatsen mangedobles, det er da skoleungdom får konkurrere om hvem som skriver mest oppbyggelig om europeisk forståelse, det er da Margot Wallström skifter jobb fra å være miljøaktivist i EU-kommisjonen til å bli visepresident med ansvar for at EU er noe en skal sette pris på.
Så blir velgerne engasjert
Så får Brussel debatten. Så blir faktisk mange velgere engasjert. Ja, opprørt. Så kan regjeringer og Brussel-byråkrater få den debatten som handler om EU, om EUs framtid, om grunnlaget for EUs utvikling. Da er det velgerne får høre at de ikke skjønner et dust. De skjønner ikke at EU kan rammes på det dødeligste, at Europa er i fare.
Da er det president Chirac med dramatiske fakter og kunstpauser forteller at han respekterer ethvert syn, men hvis du stemmer nei, “er du ikke europeer”. Hva er du da? Asiat?
Det er da Margot Wallström velger det argumentet som stopper enhver konstruktiv meningsutveksling: Hvis du stemmer nei, kan Europa drives mot et nytt holocaust.
Forbitrelse i Tyskland
Utbruddene av sosial forbitrelse over utviklingen er like sterke i Tyskland som i Frankrike. Men i Tyskland utløser den ingen EU-debatt. Der blir det ingen debatt om det er noen sammenheng mellom utviklingen i arbeidslivet og den nådeløse konkurransen som EU har sluppet løs i bransje etter bransje i snart tjue år.
Men det var i Frankrike radikale krefter i politikk og fagbevegelse – med god støtte i de sterke miljøene rundt Attac – utvikla en EU-kritikk som knytta forslaget til forfatning direkte til den stigende arbeidsløsheten og de økende sosiale forskjellene i det franske samfunnet. Det ville ikke ha skjedd der om det ikke skulle holdes en folkeavstemning.
En debatt om EU
Debatten om forfatningen ble plutselig en debatt om EU og EUs utvikling. Ja-sida ville begrense debatten til en debatt om en uleselig trykksak på 350 sider. Nei-sida ville debattere faktiske samfunnsproblem. Det var ikke underlig at ja-sida kom på defensiven.
Kjerneargumentet til den radikale nei-sida var at bak arbeidsløsheten, de økende forskjellene og den nye utryggheten i arbeidslivet lå den stadig friere konkurransen på det grenseløse indre markedet. Denne konkurransen har alltid vært traktatfesta i EU – så slik sett innebar forslaget til forfatning ikke noe nytt. Forskjellen var bare at nå hadde så mange opplevd på kroppen – og sjela – hva som skjer når markedene blir så grenseløse som de skal være i EU.
Det ble en EU-debatt slik vi kjenner den fra 1994 i Norge. En debatt om indre-marked-delen av EU – det som for oss er EØS.
