Hvilken rett?

The Trial: The State of Russia vs Oleg Sentsov. Regi: Askold Kurov

Dokumentarfilmen om den ukrainske filmskaperen Oleg Sentsovs rettssak gir et innblikk i et fortsatt håpløst rettsvesen i Russland.

The Trial: The State of Russia vs Oleg Sentsov.

Askold Kurov

Den ukrainske filmskaperen Oleg Sentsov slo seg opp i Russland med filmen Gaamer i 2011. Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før populariteten snudde for den uredde kunstneren som ikke ville la seg målbinde. Da Russland annekterte Krim i 2014 og den påfølgende krisen tok til, tok Sentsov del i den ukrainske bevegelsen AutoMaidan i et hjelpeløst forsøk på å beholde Krim uavhengig fra Russland. Sentsovs støtteerklæringer til «feil» side i form av mat og utstyr falt ikke akkurat i smak på pro-russisk side: 11. mai 2014 ble Sentsov arrestert og siktet for å ha organisert en terrorcelle, for planlegging av terrorangrep samt for å ha drevet med illegal våpenhandel. I dag soner han en dom på 20 år i Sibir.

Regissør Askold Kurov som opprinnelig er fra Usbekistan, har selv bodd i Russland siden 1991, der han tok en utdanning i dokumentarfilm i Moskva. Kurov står bak kritikerroste filmer som Leninland (2013) og Children 404 (2014), og er dessuten en av regissørene bak den prisvinnende dokumentaren Winter, Go Away! (2012). Med The Trial dykker han ned i en tematikk han hyppig har blitt assosiert med: menneskerettigheter og sosial konflikt i dagens Russland. Det veksles mellom skildringer av rettsprosessene i saken mot Sentsov, støttespillerne i hans egen familie, filmmiljøet og Sentsovs tidvis fortvilte forsvarer, alle ispedd relevante tv-klipp. Etter hvert tegnes det opp et bilde – ikke ukjent fra liknende saker mot frittalende kunstnere på denne delen av kontinentet. Rettssaken som har ført til dommen mot Oleg Sentsov, føyer seg inn i rekken av et allerede altfor høyt antall av tvilsomme saker i Russland, sist illustrert med Piraya Film-produserte The Magnitsky Act – og Magnitskijs betenkelige fengselsforhold som førte til hans død. Man kan spekulere lenge rundt slike saker. Heldigvis er det noen som gjør mer enn å spekulere. Det russiske fremmedordet «sannhet» er noe det stilles spørsmål ved i The Trial: The State of Russia vs Oleg Sentsov.

Mer effektfullt. For en utenforstående som ikke har satt seg spesielt godt inn i saken, er det interessant hvordan The Trial rent estetisk gjør lite for å overbevise tilskueren om hvorvidt Sentsov er skyldig eller ikke til å begynne med. Det er få stilmessige eller bildespråklige føringer for hva vi skal tenke. Hvis han ikke var en terrorist, kan han muligens ha deltatt i noe våpenimport eller hjulpet terrorister? Og om ikke han selv tok direkte del i et terrorangrep, kan han ha vært med på å planlegge et? Mystikken vedvarer. Det slenges ut flere spørsmål enn filmen kan svare på. Dette kan ses som et effektfullt retorisk grep, og som snarere kommer i dokumentarfilmens favør. De mange bitene med spørsmålstegn brer seg utover filmen som et mystisk lappeteppe, og er dermed med på å sette en stemning som kler en dokumentar av dette kaliberet. Det absurde i det ubesvarte og i alt som skurrer for øvrig, står som en utmerket kommentar til russiske myndigheters behandling av lovverket, og dens hyppige trang til justering av sannheten, i et vanvittig system som tillater en vulgær og skamløs behandling av menneskene som tilfeldigvis skulle bli fanget i det.

Det absurde i det ubesvarte og i alt som skurrer for øvrig, står som en utmerket kommentar til russiske myndigheters behandling av lovverket.

Overbevisning i gjengivelsen. Selv om ikke The Trial har et sterkt stilistisk uttrykk, demonstreres det nettopp hvordan dokumentarfilmformatet kan, snarere gjennom sin estetiske enkelhet og i et usminket og uplanlagt bilde, gi mer rom for den nakne sannhetens retoriske kraft. Dermed fremstår virkeligheten vi ser på skjermen, som mer dramatisk og effektfull. Kurovs nakne gjengivelser gir innimellom også stikk til et politisk «realityshow». I buret står en oppgitt Sentsov, mens fotografene knipser haugevis med bilder, før rettssaken kan begynne. Hele konseptet med å bruke en celle i russiske rettssaker forsterker surrealismen ved det hele. Totalbildet sier så mye. Symbolikken kan nesten ikke bli mer eksplisitt. Her står et menneske som ennå ikke er dømt for noe, og som forholder seg svært rolig, ute av stand til å gjøre fysisk skade – men som behandles som han skulle vært en primal Godzilla. Å skape empati med filmskaperen klarer vi som tilskuere dermed fint selv.

Hovedpersonen selv omfavner sin rolle som politisk fange. På flere måter formidles mye av urettferdigheten i hele Sentsovs selvfølgelige, autentiske fremstilling av seg selv som menneske i det feige rettssystemet. Kroppsspråket lyver ikke. Oppgittheten over en stat som for lengst har slått opp med sine egne prinsipper om menneskelig justis, formelig lyser ut av hans gjennomborende blikk. En sjelden gang kommer det et smil, som om han nesten vil bryte ut i latter over tanken på den absurde situasjonen. Som om det skulle vært en vits. Sterk i troen på sannhet og rettferdighet står han som selve symbolet på dette – buret inne av russiske myndigheter. Mer ironisk blir det ikke.

Hovedpersonen selv omfavner sin rolle som politisk fange.

Stue vekk. Gangen i rettsprosessen blir etter hvert tydeligere for oss. Forholdene tas ikke med i betraktningene når vitner avhøres. Tvilsomme funn av altfor åpenbare bevis (som for eksempel et våpen rullet inn i en filmavis – han jobber jo med film – flere dager etter at eiendommen er saumfart av politiet), og vitner som innrømmer at de har blitt presset til å komme med falske anklager, får hele saken til å lukte fabrikkert tvers igjennom. Legg til de mange solidariske erklæringene som etter hvert kryssklippes inn i dokumentaren – respekterte ringrever i bransjen som Ken Loach, Pedro Almodóvar, Wim Wenders og Agnieszka Holland, i tillegg til at president Putin selv blir spurt direkte i offentlige tv-dekkede samlinger om når man kan gi Sentsov sin frihet tilbake. Men oppmerksomhet ser ikke ut til å hjelpe. Gir det egentlig bedre odds å være kjent og ressurssterk, når man er straffedømt for sin politiske mening i et land som undertrykker dem med meninger man ikke liker, og som foretrekker å spille på frykt for å skape kontroll? For det er når Sentsov åpner munnen at det blir klart hvorfor han er så farlig for russerne. Han demonstrerer en sterk retorisk kraft som insisterer på sannhet og rettferdighet, samtidig som han bevarer en plausibel ro – de klanderverdige omstendighetene til tross. Det er da det gjelder å ha ham på sin side, noe som det sier seg selv at er umulig hvis han vil gå rundt og snakke sant hele tiden. Da er alternativet å stue ham vekk i Sibir, der ingen kan høre ham.

Filmen ble vist på Berlinalen i februar.

---
DEL