Hvilken plass kan vi gi volden i dag?

ØKOLOGI: I selvbiografisk form fortsetter Kiøsterud sin gjennomtenkning av moderniteten i økokrisens tidsalder. Han peker på en normalisert brutalitet som de fleste stilltiende aksepterer.

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 2019-10-01
        Stillhetens økologi
Forfatter: Erland Kiøsterud
Oktober, Norge

Den første delen av Kiøsteruds essay «Å vokse opp i modernitetens blindsone» handler om å våkne opp og forstå at man hører hjemme blant overgriperne. Vi får høre om hvordan han kommer fra en høyborgerlig familie av industrieiere og redere, som selvbevisst viderefører et sett av verdier som skal sikre maktposisjonen og formuen. Hans eget brudd med denne bakgrunnen blir samtidig en del av et større oppgjør med det moderne samfunnets verdier – ekspansjon og vekstøkonomi og forskjellige former for vold og undertrykkelse som ikke alltid er synlige på overflaten.

Nettopp her finner Kiøsterud modernitetens blinde flekk – for kulturen er i en viss forstand ikke annet enn en overbygning som legitimerer volden. Denne kulturfortolkningen er på sin side noe enøyd, men den må leses som en lidenskapelig retorikk, for i sitt oppgjør med kolonialismen og ekspansjonismens undertrykkende former og selvunnskyldende ideologi blir stadig mer av kulturen trukket inn. Hvor Kiøsterud enn vender blikket, ser han menneskets bekvemmelige løgner. Selv det moderne norske sosialdemokratiet er bare en forskyvning og forlengelse av volden i klassesamfunnet og av Vestens dominans: «Rovfiske, flatehogst, naturplyndring, monokulturer og utnyttelse av billig natur i andre verdensdeler fortsatte som før», konstaterer han og peker på en normalisert brutalitet som vi alle vet om, som vi iblant skjemmes over, men som de fleste stilltiende aksepterer.

Utsiden

Styrken i prosjektet hans ligger i viljen til å utfordre seg selv, i å oppleve modernitetens troverdighetskollaps og den moderne livsformens økologiske uholdbarhet – som en personlig krise. Meningssystemene og språket vi har fått overlevert, klinger hult, for selv i vår hypermoderne tid henger vi igjen i bronsealderens idealer, og kulturens underliggende mønstre besynger fortsatt krigen, blodofferet og beseiringen av omgivelsene.

Mennesket er skyldig, men også uskyldig, naturlig, men også unaturlig, i stand til klarsyn og ansvar, men også forblindet
av blinde livskrefter.

Kiøsteruds liv på utsiden av …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450
       

Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.