Er du en av dem som sitter hjemme og drømmer og til og med håper? Drømmer om og håper på at det snart blir din tur til å ta koronavaksine?
Å få tatt vaksinen er imidlertid ikke så lett. Vaksineringen tar lang tid. 25. mars hadde rundt 595 000 fått første vaksinedose, men kun 267 000 hadde fått andre dose. I påsken tok enkelte kommuner til og med ferie fra vaksineringen. Vaksinekoordinator i Bærum kommune uttalte: «Det handler om å utnytte et mulighetsrom til å holde påskedagene hellig.» Mens eldre folk som hadde sett frem til endelig å treffe barnebarn igjen etter å ha fått dose to, likevel måtte holde seg hjemme alene, brukte kommunen påsken på å praktisere orwellsk nytale.
Like problematisk er måten myndighetene har valgt å fordele det begrensede godet på. Søndag 27. desember 2020 ble den første vaksinedosen satt i Norge. I tråd med helsemyndighetenes prioritering var det en sykehjemsbeboer som fikk det første stikket. Prioriteringen har hatt alder og sannsynlighet for alvorlig sykdomsforløp som kriterier. De mest sårbare først, dernest de eldste, dernest de nest eldste og så videre.
Kritikk fra flere hold
Denne prioriteringen har høstet kritikk og fra flere hold. Norsk Sykepleierforbund er blant dem som tidlig stilte spørsmål ved hvorfor ikke helsepersonell befant seg i den høyest prioriterte gruppen, og den første uken i januar krevde leder i Utdanningsforbundet at også lærerne burde prioriteres, ettersom de må regnes som en del av samfunnets førstelinjetjeneste.
Selv om lærerne ble møtt en god dose skepsis, har Utdanningsforbundets leder Steffen Handal rett i at lærere har vært mer utsatt for smitte enn mange andre yrkesgrupper. Men hva med folk i samfunnskritiske stillinger som ellers er blitt tatt spesielt hensyn til under pandemien, hvorfor er ikke de blitt prioritert? Og hvorfor tar man ikke hensyn til forventet livslengde og vaksinerer den unge risikogruppen samtidig med den eldre?
Når det gjelder sykepleierne, imøtekom helsemyndighetene kritikken og sa at helsearbeidere ville bli prioritert. Selv om lærerne ikke ble hørt, har vaksineringsstrategien blitt endret flere ganger underveis. Blant annet annonserte Folkehelseinstituttet (FHI) 9. mars at de skulle begynne «å gi flere vaksinedoser til spesielt smitteutsatte områder». FHI opplyste også om at de innførte «en ny fordelingsnøkkel av vaksiner til kommunene basert på antall personer over 18 år».
Se ting i et nytt lys
Bak myndighetene strategier ligger ikke bare medisinske, men like mye etiske beslutninger. Koronaåret mellom mars 2020 og mars 2021 har vært fullt av etiske dilemmaer. Da er det relevant å spørre hva slags etiske prinsipper og tanker som ligger til grunn. Først må vi imidlertid klargjøre noen etiske teorier.
Etiske teorier er ikke bare luftige tankeslott fra det akademiske elfenbenstårnet – de brukes som verktøy for å tenke gjennom viktige beslutninger som berører faktiske mennesker. For politifolk, sykepleiere, journalister, barnevernspedagoger, psykologer, leger og lærere inngår allmenne etiske teorier i grunnopplæringen. For så vidt som disse teoriene hjelper oss til å forstå både allmenne beslutningssituasjoner og egne beslutninger bedre, er det mer riktig å omtale dem som etiske tenkemåter. Vi kan òg betrakte dem som prismer som får oss til å se ting i et nytt lys.
Pliktetikk og konsekvensetikk
Grovt sett skjelner vi mellom tre hovedgrupper av etiske tenkemåter: pliktetikk, konsekvensetikk og dydsetikk. Innen pliktetikk er tankegangen at plikten skal styre valgene våre. Det avgjørende ved beslutningen er tanken bak og hvorvidt vidt vi har fulgt en regel eller et prinsipp. Eller som det heter hos Immanuel Kant: om prinsippet vi har fulgt, kan gjøres til en allmenn regel. For eksempel vil de fleste mene at vi har en plikt til å hjelpe folk som skader seg i trafikken, plikt til å følge lovene, snakke sant, og lignende. Tanken bak det du gjør, teller mest.
Konsekvensetikerne mener at pliktetikerne tar for lite hensyn til følgene våre handlinger kan få. Blindt å følge plikter kan til og med gi uønskede konsekvenser. Det kan til og med hende at vi i noen situasjoner må la være å snakke sant selv om vi anser dette som en viktig plikt, som når folk løy om skjulte jøder eller motstandfolk under krigen. Pliktetikken må suppleres med konsekvenstenkning. Den mest kjente og brukte formen for konsekvensetikk kalles utilitarisme (utility = nytte).
Dydsetikk – å være et godt menneske
Det generelle prinsippet for å vurdere om beslutninger og handlinger er etisk gode – formulert av filosofer som Jeremy Bentham og John Stuart Mill på 1800-tallet – er at følgene av en handling skal gi mest mulig lykke eller velvære for flest mulige mennesker. Ja, vi plikter å kjempe mot fattigdom og yte bistand til utviklingsland, men på den måten som gagner flest. Når vi forsøker å gjøre det gode, må vi ikke glemme å være rasjonelle.
Dydsetikken er ikke like orientert mot enkelthandlinger som de to andre tenkemåtene. Her dreier det seg mer om å bli et godt menneske og allment bidra til et godt samfunn. Vi vil handle rett dersom vi besitter de rette dydene, mente både Platon og Aristoteles, som definerte dyder som holdninger eller normer. Eksempler på klassiske dyder er mot, besluttsomhet, nøkternhet, rettferdighet og klokskap. En dydsetiker vil ikke vurdere om en beslutning bygger på plikt eller en konsekvenskalkyle, men snarere spørre: Var dette en klok beslutning?
Hvis målet var å få ned smittetallene, hvorfor ikke vaksinere dem som sprer mest smitte?
Vaksineringsstrategiens følger
Betraktet gjennom disse prismene, hvordan ser vaksineringsstrategien ut? I et konsekvensetisk perspektiv må vi undersøke hvilke gode og mindre gode følger den offisielle prioriteringen kan avstedkomme eller faktisk har avstedkommet. En åpenbar og god følge er at eldre og syke vil få en sårt tiltrengt beskyttelse. Samtidig kan vi, i utilitarismens navn, spørre hvorvidt vi som samfunn har valgt den strategien som er best egnet til å stoppe smitten fortest mulig.
Da melder det seg et oppfølgingsspørsmål: Hvis målet var å få ned smittetallene, hvorfor ikke vaksinere dem som sprer mest smitte? Det er ikke beboere på syke- og aldershjem som sprer smitte på fest. Hva med å la unge som har få symptomer, men kan spre smitte uten å vite det, rykke forover i køen? Dersom gruppene som sprer mest smitte, vaksineres først – gitt at vaksinene vi har fått kjøpe, faktisk vil motvirke smitte – ville dette komme hele samfunnet til gode, også de mest sårbare.
- LES OGSÅ: Immunologisk invaliditet
Er prioriteringen rettferdig?
Dydsetikerens spørsmål vil være: Er dagens prioritering rettferdig? Hviler den på kloke beslutninger? Dersom vaksineringsstrategien for eksempel gir opphav til et folkelig opprør fordi folk opplever den som urettferdig, er ikke dette kloke beslutninger. Som nevnt har flere hevdet at det var uklokt ikke å begynne med å vaksinere helsepersonell, slik mange andre europeiske land gjør, et råd helsemyndighetene altså klokelig tok til seg.
I tillegg kan unge folk i risikogrupper, med utsikter til et lengre liv enn 80-åringer, med god grunn kunne hevde det er urettferdig at de ikke er tatt med i første pulje. Jevnfør debatten om hvordan mulig livslengde skal vektes. Man kan også si at det er urettferdig overfor unge å prioritere de eldre fordi de unge på sett og vis bærer den største byrden under pandemien gjennom at deres liv – relativt sett – blir mest innskrenket. Aristoteles’ gylne middelvei går kanskje gjennom å ta hensyn til både de eldre og de unge, forstått som utsatte grupper.
Et etisk kaos
Vi kan slå fast at den offentlige prioriteringen er i overensstemmelse med flere etiske verdier samfunnet slutter opp om: Vi ønsker alle et varmt omsorgssamfunn – en sivilisasjon kan jo måles på hvordan den behandler sine sårbare. Vurdert i dette perspektivet kan det se ut til at det òg ligger en pliktetisk tenkning til grunn for myndighetenes prioritering: Vi har en plikt til å hjelpe våre syke og våre gamle som ikke lenger kan hjelpe seg selv, og det må vi gjøre uten å nøle.
I tillegg kan det hevdes at fordelingen av vaksinen hviler på et likhetsprinsipp, ettersom den i utgangspunktet skulle distribueres likt til alle kommuner. Men denne delen av strategien ble kritisert, og fordelingsnøkkelen ble omgjort slik at områder med høy smitte fikk høyere prioritet.
Er denne inkonsistensen et symptom på en mer allmenn etisk forvirring i politikken?
Konklusjonen er at det råder et etisk kaos i myndighetenes håndtering av det begrensede antallet vaksiner som er blitt Norge til del. Strategien fremstår rett og slett som lite gjennomtenkt. Hvorfor dette mylderet av etisk delvis motstridende prinsipper? Er denne inkonsistensen et symptom på en mer allmenn etisk forvirring i politikken?
Ja, antagelig er forvirringen symptomatisk. Faktum er nemlig at politikerne velger og vraker blant etiske prinsipper når ulike beslutninger skal begrunnes; i det ene tilfellet hviler avgjørelsen på utilitarisme, neste gang på pliktetikk. Her kan det innvendes at det ville være dypt urimelig å forvente at politikerne alltid skal følge én bestemt etisk tenkemåte, eller at alle beslutninger skal være etisk renhåret – politikk er og blir det muliges kunst!
Samtidig ville det utvilsomt vært bra om politikerne fikk et mer bevisst forhold til den etiske dimensjonen ved politikken. For på tross av den allmenne avideologiseringen forventes fremdeles alle folkevalgte å stå for visse etiske verdier.
LES OGSÅ: koronavaksiner – vitskap og myter
Illustrasjonsfoto øverst: Pixabay