Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Hvilke afrikanske intellektuelle …

African Political Thought. An Intellectual History of the Quest for Freedom
Forfatter: Stephen Chan
Forlag: Hurst, (Storbritannia)
INTELLEKTUELLE / Inspirert både av Bakhtin og Foucault presenterer Stephen Chan Achille Mbembes analyser av den afrikanske staten på en forståelig måte. Men la oss heller nevne hva boken utelater.
[Obs. Denne finnes her på engelsk]

Jeg gledet meg stort til å lese denne boken. African Political Thought. An Intellectual History of the Quest for Freedom. Innrøm at det høres forlokkende og nytt ut.

Det var det også for Stephen Chan, bokens forfatter. Han hevder at det på verdensbasis bare fantes ett eneste undervisningstilbud om afrikanske politiske tenkere før 2010. Det var det den ugandiske professoren Mahamood Mamdani som holdt ved Columbia University i New York.

I 2010 etablerte Stephen Chan sitt eget kurs på School of Oriental and African Studies (SOAS) i London, et kurs han holdt gående frem til i fjor. På meg virker det dessverre som om boken er nedskrevne og redigerte forelesninger fra dette kurset. Den er full av anekdoter og fortellinger om forfatterens egne opplevelser og møter med sentrale aktører i afrikansk politikk gjennom flere tiår. Av egen erfaring vet jeg at slike anekdoter egner seg langt bedre muntlig enn skriftlig.

Det finnes allerede en rekke bedre bøker om frigjørings-presidentene og deres liv og tanker.

Jeg hadde gledet meg til å lese om afrikanske politiske tenkere, ikke om tankene og politikken til enkelte afrikanske presidenter på 1960-tallet. Og det er dette boken inneholder mest av. Det finnes allerede en rekke bedre bøker om frigjøringspresidentene og deres liv og tanker. Jeg vil anbefale historikeren og journalisten Martin Merediths allerede klassiske The State of Africa: A history of Fifty Years of Independence (2005). Den er lang, over 750 sider, men fantastisk godt skrevet og svært grundig. Meredith evner å bruke anekdotene fra sitt liv som Afrika-korrespondent for The Observer som analytisk brekkstang for å forklare noe større. Det klarer sjelden Chan.

Achille Mbembe

Achille Mbembe

Etter at ergrelsene ved å lese ting jeg hadde lest bedre tidligere, hadde lagt seg, gledet jeg meg til å lese om «de nye tenkerne» i siste del av boken. Den kamerunske historikeren, statsviteren og filosofen Achille Mbembes analytiske begrep «nekropolis» brukes for å forstå statsstyre hvor fysisk eliminering av politiske motstandere er politikken hovedgrep. Inspirert som de er av både Bakhtin og Foucault, blir Mbembes analyser av den afrikanske staten presentert av Chan på en forståelig måte. Men nå i mai kom Mbembes Nekropolitikk og andre essays ut i serien Cappelens upopulære skrifter – både å lese Mbembe på norsk og å lese forordet til Bangstad & Bertelsen gir større forståelse enn å lese de få sidene om Mbembe som Chan avspiser oss med.

Valentin Mudimbe

«Det er umulig å lese Valentin Mudimbe uten å bli rystet av hans kunnskap», skriver Chan, men vier likevel ikke mer enn noen få linjer til denne kongolesiske filosofen. Det er veldig irriterende, for Mudimbe er heller ikke lett å forstå. Selv har jeg begynt på hans The Invention of Africa: Gnosis, Philosophy and the Order of Knowledge (1988) en rekke ganger. Hver gang har jeg tenkt at det er banebrytende hvordan han med franske referanser til fenomenologi og poststrukturalisme analyserer myter, tradisjoner og språkbruk i det fransktalende Afrika for så å gi en ny forståelse av postkolonialisme og makt. Men jeg har aldri klart å lese boken ferdig. Den er rett og slett for vanskelig. Jeg hadde håpet at Chan ville hjelpe meg med å forstå Mudimbe, men det gjorde han ikke.

Boken er full av anekdoter og fortellinger om forfatterens egne opplevelser og møter med sentrale aktører i afrikansk politikk gjennom flere tiår.

Plasseringen av den 80 år gamle Mudimbe under overskriften «De nye tenkerne» sier egentlig ganske mye om Chans bok – den er ikke oppdatert på nyere afrikanske politiske visjonære tenkerne.

Felwin Sarr?

Hvor blir det av den senegalesiske økonomen, forfatteren og filosofen Felwin Sarr, utpekt av det franske nyhetsmagasinet Le Point som en av Afrikas viktigste tenkere i dag? For få år siden fikk han i oppdrag av Frankrikes president Macron å vurdere hvorvidt afrikanske kunstverk i Frankrike kan tilbakeføres til kontinentet, og i tilfelle hvilke av dem – og hvordan. Basert på rapporten til Macron publiserte Sarr en bok, Restituer le patrimoine africain (2018), som allerede har blitt referanseverket i diskusjonene rundt tilbakeføring av viktig kulturarv til opprinnelseslandene.

Hvor blir det av zimbabwiske Sabelo J. Ndlovu-Gatsheni, som leverer svært interessante politiske analyser, blant annet i sin bok Epistemic Freedom in Africa: Deprovincialization and Decolonization (2018)? Chan velger heller å bruke noen sider på den egyptisk-franske marxistiske økonomen Samir Amin (1941–2018).

Kvinnelige tenkere

Knappe 15 sider er viet kvinnelige tenkere og/eller feminisme. Men også her ble jeg skuffet. Etter noen sider om de to kvinnene som har vært president i Afrika, i henholdsvis Sierra Leone (Ellen Johnson Sirleaf, 2006–18) og Malawi (Joyce Banda, 2012–14), nevnes flere damer som har vært viktige politiske diskusjonspartnere for sine mektige menn (Graze Mugabe, Nkosazana Zuma, Lindiwi Sisulu …).

Men viktige kvinnelige tenkere som filosofen og poeten Tenella Boni fra Elfenbenkysten eller nigerianeren Sophie Bosede Oluwole, som er spesialist på yoruba-filosofi (og den første nigerianeren med doktorgrad i filosofi) forbigås i stillhet. Noen få andre nevnes, men alltid bare med en setning eller to. Dermed får vi ingen innsikt i deres tenkning og betydning for politiske prosesser i Afrika.

Ketil Fred Hansen
Ketil Fred Hansen
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.

Du vil kanskje også like