Hverdagsforebygging av radikalisering

I året som gikk var mediebildet sterkt preget av saker som omhandlet terrorfare, norske fremmedkrigere og radikalisering. Politikere, myndigheter og representanter fra sivilsamfunnet har løftet forebygging av voldelig ekstremisme høyt opp på agendaen. Bevisstheten og kunnskapsnivået om problematikken rundt i landet har vokst, men det er fortsatt mange som jobber med og omgås unge mennesker […]

Linda Noor
Fast kommentator i Ny Tid.

I året som gikk var mediebildet sterkt preget av saker som omhandlet terrorfare, norske fremmedkrigere og radikalisering. Politikere, myndigheter og representanter fra sivilsamfunnet har løftet forebygging av voldelig ekstremisme høyt opp på agendaen. Bevisstheten og kunnskapsnivået om problematikken rundt i landet har vokst, men det er fortsatt mange som jobber med og omgås unge mennesker som er usikre på hvilken rolle de kan ha i det forebyggende arbeidet.

En sosial prosess. I sin nyttårstale snakket statsminister Erna Solberg om «hverdagsintegrering», og la frem noen forslag til hva vi alle kan gjøre for å bidra til en smidig integrering av flyktningene. Den samme tilnærmingen er også fruktbar når det gjelder radikalisering: Radikaliseringsprosessen har nemlig, i likhet med integreringen, en sentral sosial komponent. Vi snakker om radikalisering når et individ begynner å omfavne et ekstremistisk verdensbilde og i ytterste konsekvens blir villig til å handle i tråd med den voldelige ideologien han eller hun har adoptert – og denne prosessen går man sjelden gjennom alene. Som oftest skjer det i tett kontakt med andre likesinnede. Selvradikalisering forekommer også – når individet radikaliseres uten direkte å møte andre ekstremister. De sitter hjemme og isolerer seg mens de konsumerer propagandamateriale. Men slike såkalte «ensomme ulver» føler ikke selv at de er alene. Det har ofte et utstrakt sosialt liv på internett, de har en forestilt sterk tilhørighet til likesinnede rundt i verden, og er overbevist om at de opptrer på vegne av flokken sin.
Den største utfordringen for de som jobber med og omgås utsatt ungdom, er å legge merke til når et individ går fra å være en sympatisør til å bli en terrorist – altså når det bikker over.

Trykket livssituasjon. Det er vanskelig å vurdere hvem som står i risikosonen for å utvikle ekstremistiske tendenser. De aller, aller fleste som flørter med voldelig tankegods, trekker seg unna det igjen. Det finnes ikke en «profil» på terrorister. De har svært forskjellig bakgrunner: Noen er utdannede og kommer fra gode økonomiske kår, mens andre har slitt på skolebenken og ikke klart å etablere seg i arbeidslivet. Befatning med kriminalitet og rusmisbruk går igjen hos mange, men ikke alle. Én fellesnevner er at mange opplever et stort trykk i sin livssituasjon, som åpner for en søken etter tilhørighet og mening. Det kan være identitetsmessige, relasjonsmessige eller psykiske problemer. Så kobles dette igjen til eksterne faktorer, og man identifiserer sin egen livssituasjon med eksempelvis forestillingen om at det foregår en krig mot islam og muslimer, eller på den motsatte siden, at vårt samfunn står overfor en invasjon av islam.

Den største utfordringen for de som jobber med og omgås utsatt ungdom, er å legge merke til når et individ går fra å være en sympatisør til å bli en terrorist.

Over grensen. Blir man først en del av en voldelig, ekstremistisk gruppe, senker det terskelen for å utføre terror kraftig. Man blir mer kapabel gjennom trening og ved å få tilgang til et kontaktnettverk. Men det er samtidig viktig å huske at de fleste som hyller terrorgrupper og sprer et ekstremistisk budskap på nettet, ikke utgjør en direkte trussel – men det kan bli en realitet om de kommer i kontakt med en form for operasjonell struktur. Da går man fra bare å mene noe, til faktisk å ha en gjennomføringskapasitet. I det hverdagslige forebyggende arbeidet er det uhyre viktig at man holder hodet kaldt og husker at selv om noen gir uttrykk for ekstreme ideer, er det slettes ikke noen automatikk i at det vil utvikle seg til en radikaliseringsprosess med aksept for bruk av vold og terror. Det må likevel tas på alvor. Denne balansen er viktig.
Forholdet mellom hva en person mener og ytrer, og hva en person faktisk er villig til å gjøre – altså forholdet mellom holdninger og adferd – er komplekst. Ekstreme holdninger må fanges opp, men måten vi gjør det på kan være avgjørende for hvorvidt vi skal klare å endre dem. For unge mennesker som sliter med tilhørighet, og som trekkes mot ytterliggående og ekstreme grupper, er det viktig å skape trygge rom for diskusjon og utforskning av tanker og synspunkter.

Trygge rom for vanskelige samtaler. Hvordan skal vi skape dette rommet for utvikling av kritisk tenkning og medfølende engasjement for hele menneskeheten? Hvordan skal vi håndtere de vanskelige uenighetene, uten å gjøre konfliktpotensialet større? Jeg mener at slike rom kan finnes overalt, så lenge rammene er trygge og basert på et menneskerettslig utgangspunkt. Det kan være på biblioteker, i klasserommet, i trossamfunn og på fritidsklubber. Rett og slett der mennesker møtes til daglig.
I Minotenk har vi blant annet invitert unge muslimer til å diskutere USAs utenrikspolitikk ansikt til ansikt med amerikanske diplomater, og vi har tilrettelagt for dialog med islamkritikere, politikere, PST, forskere og journalister. Vi har også hatt med oss tidligere ekstremister rundt på skoler for å gi et personlig ansikt til historien om hvordan veien inn i og ut av en ekstremistisk livsstil kan arte seg. Slike samtaler kan ofte bli følelsesladde og opphetede, men de er også utrolig lærerike for alle parter. Vi kan alle bidra med å skape slike trygge rom for vanskelige samtaler. Vi kan alle delta i hverdagsforebyggingen. Vi må ha et klart definert mål i å fremme kritisk og omsorgsfull tenkning, uten en fordømmende og utstøtende fremtoning. I stedet for å prøve å gi de unge svarene, er det mer hensiktsmessig å stille dem spørsmål. Utfordre, oppmuntre til at de tenker ut løsninger og konsekvenser, og guide meningsutvekslingen så den ikke rammer noen av deltakerne personlig. Det er en mye større sjanse for at man kan endre farlige holdninger hvis personen kommer frem til den positive holdningsendringen selv – i stedet for å få den påprakket ovenfra.


Linda Noor er daglig leder i Minotenk og utdannet sosialantropolog. Hun bidrar fast i Ny Tid med spalten Krysskultur.
linda@minotenk.no

---
DEL