Hverdagsforebygging av radikalisering


I året som gikk var mediebildet sterkt preget av saker som omhandlet terrorfare, norske fremmedkrigere og radikalisering. Politikere, myndigheter og representanter fra sivilsamfunnet har løftet forebygging av voldelig ekstremisme høyt opp på agendaen. Bevisstheten og kunnskapsnivået om problematikken rundt i landet har vokst, men det er fortsatt mange som jobber med og omgås unge mennesker […]

Email: linda@minotenk.no
Publisert: 2016-01-14

I året som gikk var mediebildet sterkt preget av saker som omhandlet terrorfare, norske fremmedkrigere og radikalisering. Politikere, myndigheter og representanter fra sivilsamfunnet har løftet forebygging av voldelig ekstremisme høyt opp på agendaen. Bevisstheten og kunnskapsnivået om problematikken rundt i landet har vokst, men det er fortsatt mange som jobber med og omgås unge mennesker som er usikre på hvilken rolle de kan ha i det forebyggende arbeidet.

En sosial prosess. I sin nyttårstale snakket statsminister Erna Solberg om «hverdagsintegrering», og la frem noen forslag til hva vi alle kan gjøre for å bidra til en smidig integrering av flyktningene. Den samme tilnærmingen er også fruktbar når det gjelder radikalisering: Radikaliseringsprosessen har nemlig, i likhet med integreringen, en sentral sosial komponent. Vi snakker om radikalisering når et individ begynner å omfavne et ekstremistisk verdensbilde og i ytterste konsekvens blir villig til å handle i tråd med den voldelige ideologien han eller hun har adoptert – og denne prosessen går man sjelden gjennom alene. Som oftest skjer det i tett kontakt med andre likesinnede. Selvradikalisering forekommer også – når individet radikaliseres uten direkte å møte andre ekstremister. De sitter hjemme og isolerer seg mens de konsumerer propagandamateriale. Men slike såkalte «ensomme ulver» føler ikke selv at de er alene. Det har ofte et utstrakt sosialt liv på internett, de har en forestilt sterk tilhørighet til likesinnede rundt i verden, og er overbevist om at de opptrer på vegne av flokken sin.
Den største utfordringen for de som jobber med og omgås utsatt ungdom, er å legge merke til når et individ går fra å være en sympatisør til å bli en terrorist – altså når det bikker over.

Trykket livssituasjon. Det er vanskelig å vurdere hvem som står i risikosonen for å utvikle ekstremistiske tendenser. De aller, aller fleste som flørter med voldelig tankegods, trekker seg unna det igjen. Det finnes ikke en «profil» på terrorister. De har svært forskjellig bakgrunner: Noen er utdannede og kommer fra gode økonomiske kår, mens andre har slitt på skolebenken og ikke klart å etablere seg i arbeidslivet. Befatning med kriminalitet og rusmisbruk går igjen hos mange, men ikke alle. Én fellesnevner er at mange opplever et stort trykk i sin livssituasjon, som åpner for en søken etter tilhørighet og mening. Det kan være …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal