Noe av det som blir interessant å se nå i tiden fremover, er på hvilken måten demokratene – og enda mer venstresiden – mobiliserer mot høyrepopulismens løgner og hatpropaganda. Vi ser det allerede i det New York-baserte magasinet N+1, som i siste nummer fyller spaltemeterne med den ene lange refleksjonen etter den andre, men også The New Yorker, The Atlantic og The Nation vris i retning venstre etter at den politiske og etiske forråtnelsen nådde sitt modne stadium i The Grand Old Party.
Det var også en slik mobilisering Slavoj Zizek satte alle kort på da han tidligere i høst deklamerte at han ville gitt sin støtte til Trump, dersom han hadde vært amerikaner. Grunnen til dét var selvsagt ikke at den slovenske filosofen hadde så sans for Trumps raljeringer, men fordi utnevnelsen av et så usympatisk, narsissistisk kjendisvesen til president ville kunne «få ting til å skje» i det oligarkiske partisystemet som har kuppet politikken i USA. Zizek er nok vel optimistisk – og i overkant populistisk selv, når han lefler med fienden på denne måten – men sikkert er det i hvert fall at om ikke folk kommer på banen med andre ideer enn dem Trump & Co forfekter, er den amerikanske drømmen på svært vikende front.
En del av mobiliseringen vil også bestå av å gå tilbake til klassikerne: Keynes, Smith, Marx – men også sistnevntes etterkommere: Antonio Gramsci, Frankfurterskolens profesjonelle grublere og Frederick Jameson.
Fersk klassiker. Jamesons essay An American Utopia er en fin begynnelse i mobiliseringsarbeidet. Det er ferskt – teksten var opprinnelig en forelesning Jameson holdt i 2014 – og det er en av de mest sentrale, nålevende postmarxistene i dag som står bak den, med et teoretisk fraspark som skiller lag med den akademiske snirkelgangen (selv om teksten ikke akkurat er lettlest). Spesielt fin er den nye utgivelsen som, foruten Jamesons opprinnelige tekst, inkluderer forskjellige andre tenkeres refleksjoner rundt essayet (deriblant nevnte Zizek og den japanske marxisten Kojin Karatani).
Hvorfor skal vi lese An American Utopia? Hva er det Jameson påpeker som gjør det han skriver så egnet som oppstart for mobiliseringsarbeid for venstresiden? Vel – for det første, at utopien ikke fremstilles som en fantasi langt der fremme, men som et element av den konkrete sosiale virkeligheten. Vår kontakt med det utopiske karakteriseres ikke lenger av den kollektive frigjøringen, men heller av elementer av håp, og dermed forandring, i våre umiddelbare omgivelser, sier Jameson. Denne tanken har han fra filosofen Ernst Bloch, som i Håpets prinsipp (opprinnelig publisert i tre bøker i 1954, 1955 og 1959) nettopp forsøkte å bringe utopitanken ned på jorda og i kontakt med livsnær oppmerksomhet for det som kan forandres.
An American Utopia er en fin begynnelse i mobiliseringsarbeidet til venstresiden mot høyrepopulismen.
Utopisk potensial. For Jameson er den kommunistiske ideen om revolusjon utdatert på de fleste plan, men heller ikke den reformistiske varianten kjent som sosialdemokratiet fungerer optimalt – spesielt fordi den er utsatt for korrupsjon og så byråkratisert og sammensatt at enhver type motstand eller regulering vil bli uklar og vanskelig å justere på plass.
Men så finnes det en tredje mulighet, mener Jameson, nemlig «dobbel makt». Dette begrepet, som han har fra Lenin, betyr rett og slett en «stat i staten», altså et system som griper inn i hverdagslivet til folk, direkte eller indirekte. Jameson nevner et utall eksempler – ikke uten humor – på eksisterende institusjoner som kan være et slikt trojansk statsutkast: mafiaen, posten, nettleverandører. Det eksemplet han faller ned på, er nok overraskende for en del: militæret. Det er militæret som, mener han, vil være det mest effektive organet for å utfordre en korrupt stat. Alle institusjonene har til felles at de allerede i en eller annen form er innflettet i den sosiale virkeligheten fra før, og dermed lettere kan aktiveres som organ for revolusjonær handling.
Spesielt effektive vil slike alternative, eller potensielle, utfordrere til staten være hvis de kan knytte befolkningen sammen rundt en fetisj som allerede eksisterer, hevder den amerikanske filosofen: uavhengighetserklæringen, menneskerettighetene eller – hvorfor ikke – Snorres kongesagaer.
Intime frigjøringer. I essayet har vi en intimitet, eller en forestilling, om det utopiske som noe vi allerede befinner oss i, som er helt nødvendig. Å se andre muligheter, andre måter å organisere seg på, med utgangspunkt i eksisterende institusjoner, er en åpenbart interessant tankemodell. Det trenger ikke være det militære – jeg er ikke enig med Jameson på dette punktet – men å gjøre bruk av eksisterende institusjoner for å vekke opp en kollektiv fantasi i hverdagen, er verdt å tenke nærmere over.
Her ser vi også tydelig linken til Ernst Bloch på et mer utarbeidet systemisk nivå, for det Jameson er opptatt av, er forskjellige former for institusjoner eller organiserte praksiser som utgjør, eller kan utgjøre, en kjerne for hvordan sivilsamfunnet fungerer – og dermed også, gjennom sine hverdagslige tjenester og tjenestemenn, kan utfordre en korrupt stat.
La oss si en Trump-stat, for å komme inn på innledningssporet igjen. Om vi forfølger denne tanken videre, får det utopiske retning og form mer av din evne til å alliere deg med dem som allerede finnes rundt deg, enn av å finpusse på noen kollektive fantasier om frigjøring.
Militæret vil være det mest effektive organet for å utfordre en korrupt stat, mener Jameson.
Mange vil oppfatte Jamesons forslag om dobbel makt som provoserende – og flere i kommentarene til artikkelen er uenige – men poenget her er hvordan Jameson planter inn et høyst potent begrep om utopi som bryter med den klassiske, kollektive frigjøringsmodellen og stilles inn på en frigjort tilstand. Dét er ikke noe dumt sted å starte.
Se også Espen Hammers essay om Thomas Mores bok Utopia.
