DØDEN: Arbeidet med å pusle om de døde på kirkegården handler mest om å håndtere de levende

Avatar
Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid.
Email: olivianita@outlook.com
Publisert: 2020-03-25
City of the Dead (Ciudad de los muertos)
Regissør: Miguel Eek
( Spania)

City of the Dead viser hverdagen på kirkegården Cementerio de Palma, som ligger i Palma de Mallorca. Vi følger livet der gjennom et helt år. Det høres kanskje ikke festlig ut, men filmen er en observerende dokumentar med både humor og dybde som byr på mer enn hva vaskeseddelen lover.

Vi får et innblikk i de mange arbeidsoppgavene til medarbeiderne i begravelsesbyrået og på kirkegården, og samhandlingene med de pårørende som kommer for å begrave sine nærmeste, besøke sine kjære eller ta et siste farvel. City of the Dead er en varm film som stikker hull på enkelte fordommer og frykt som vedrører det aller siste stoppestedet i et menneskes liv: kirkegården.

Å være menneske

Kameraet fanger – både nyansert og med innlevelse – hva det innebærer å jobbe dag ut og dag inn tett på det faktum de fleste av oss nødig vil tenke på: erkjennelsen av at vi alle skal dø.

I møtet med José (salgsagenten fra begravelsesbyrået), begravelsesagentene David og Sergio, gartnerne Jaume og Mohammed, José Luis fra krematoriet, vakten Gabi og vaskehjelpen Manuela innser vi at virkeligheten og døden er overraskende lite skremmende og en naturlig del av det å være menneske.

Noen ganger er dagene fylt med dramatikk, ofte er det humoristiske episoder, og daglige rutiner og interaksjoner foregår gjerne med eller rundt de avdøde. Det å observere de ulike medarbeidernes vanlige gjøremål gjør at vi innser hvor nødvendig, uunngåelig og meningsfylt arbeidet deres faktisk er.

Det handler egentlig mest om å håndtere de levende, mennesker i sine mest sårbare øyeblikk, der maskene faller og det eneste som er igjen, er kjærlighet og
sorg.

Å jobbe med de avdøde er et teamarbeid. Det innebærer dager fylt med rutineoppgaver, stille øyeblikk der det ikke skjer stort, men også noen dager som er mer travle enn andre. På allehelgensdag må de ansatte på kirkegården håndtere et stort antall besøkende; da kommer pårørende med blomster for å pynte gravene til sine kjære.

At noen går ut av tiden, innebærer både administrativt arbeid og en rekke praktiske oppgaver som må løses, samt en lang rekke beslutninger som må tas. Kirkegården kan like gjerne sammenlignes med annen forretningsdrift; det tilbys alt fra klær og musikk til selve gravstedet – og alt koster penger. José, salgsagenten, snakker med hver eneste familie med samme lavmælte røst. Han har en katalog for alt. Spørsmålene kan bli svært mange, og ofte foranlediger realitetene og de praktiske valgene som må tas, det mange pårørende opplever som en omtumlende og dramatisk periode. Skal den avdøde kremeres eller begraves? Skal det være en Kristus-figur på selve kisten? Hvis det skal være musikk i begravelsen, skal den framføres av én sanger eller flere?

City of the Dead (Ciudad de los muertos) Regissør Miguel Eek
City of the Dead (Ciudad de los muertos)
Regissør Miguel Eek

Den siste festen

Begravelsesbyråets ansatte driver rett og slett med arrangementsplanlegging. De hjelper til med å tilrettelegge den siste vesentlige hendelsen i et menneskes liv, hvilket innebærer mange aspekter som må diskuteres, men de utviser også en mildhet og omtanke for de berørte familiene. Å se José utføre sine arbeidsoppgaver tegner et større bilde som avslører at det å ta farvel med noen oppleves som både unikt og personlig for den enkelte, samtidig som det er noe vi alle opplever før eller senere – en universell og uunngåelig erfaring.

Det menneskelige i alle interaksjoner, humoren («Jeg vil ikke kremeres, jeg er redd for ild», sier en ansatt), rutinene og dialogen gir et inntrykk av empatiske ansatte med en overraskende ro. Den som har døden som yrke, har jo sett alt, og man kunne kanskje tro at ansatte i begravelsesbyråer og på kirkegårder ville blitt følelsesløse, holdt avstand eller blitt blasert. Men dette er ikke tilfellet her. Arbeiderne har en sunn og mørk humoristisk sans og er tilsynelatende uendelig tålmodige: En viktig del av jobben er å lytte til historiene de blir fortalt, og i rå, nære øyeblikk er det nettopp det pårørende trenger – de vil fortelle om minner og historier, bruke ord uten filter, de ønsker å bli hørt, trøstet og beroliget.

City of the Dead (Ciudad de los muertos) Regissør Miguel Eek
City of the Dead (Ciudad de los muertos)
Regissør Miguel Eek

Engler

Gripende historier fra pårørende om at de ser engler («Da mannen min døde, så jeg en engel ved sengen hans», forteller en eldre kvinne) eller «føler» at den avdøde er til stede, er noe som følger med jobben. Også å trøste en kvinne som besøker sin bestefars grav mens hun selv kjemper for livet, hører til stillingsbeskrivelsen.

Å arbeide med de døde handler egentlig mest om å håndtere de levende, mennesker i sine mest sårbare øyeblikk, der maskene faller og det eneste som er igjen, er kjærlighet og sorg.

Filmen etterlater en innsikt i at det å ta farvel er en opplevelse vi mennesker har til felles. Filmen skildrer et «samfunn i samfunnet», der liv og død knyttes sammen. Kirkegården er et miniatyrsamfunn der alle slags folk kommer og går, døde og levende. Portrettet av dette stedet er rikere enn summen av alle menneskene som ligger der – mennesker som elsket og har blitt elsket – og som forvaltes av stedets arbeidere mens det summer av liv fra byen utenfor kirkegårdens murer, der livet fortsetter uforstyrret.

Oversatt av Iril Kolle

Abonnement kr 195 kvartal