Hvem vil Angela Merkel samarbeide med?

En tysk storkoalisjon sitter langt inne. Vil de to store partiene likevel finne sammen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvem skal styre Tyskland de neste fire årene? Krangelen har gått, og går ennå. Ingenting er klart, verken hvem som blir kansler, eller hvilke partier som skal inngå i regjeringen.

Tre teoretiske alternativer ligger på bordet. Det ene er en koalisjon mellom sosialdemokratene, de grønne og fridemokratene. Men fridemokratenes leder, Guido Westerwelle, har uttalt at et sånt samarbeid ikke er aktuelt. De grønnes Joschka Fischer har på sin side sagt at han ikke er interessert i en koalisjon mellom de grønne, fridemokratene og kristelig-demokratene/kristelig-sosialistene – og i hvert fall ikke under Angela Merkel.

Det har fått noen til å spekulere i om de grønne, som hittil har samarbeidet med sosialdemokratene, kan være villig til å skifte side under en annen kansler enn Angela Merkel. Men det er lite sannsynlig. Det var, tross alt, CDU-CSU som fikk flest stemmer i valget. Og partiet har ikke dumpet sin kansler-kandidat.

Hvis begge de to lederne for fløypartiene står på sine standpunkter, blir det ingen koalisjon til venstre, alternativt til høyre. FDP vet sannsynligvis veldig godt at de ikke har noe å gjøre i en allianse som ikke innfører full markedsøkonomi, og de grønne vil bli knust gjennom et samarbeid med høyresiden – siden partiets velgere ligger såpass mye lenger til venstre enn partiets ledere.

I så fall gjenstår bare én mulighet, siden ingen egentlig vil samarbeide med det nye venstrepartiet. Og det er en storkoalisjon mellom SPD og CDU/CSU. Men også det sitter ekstremt langt inne. Bare én gang tidligere har de to store partiene i Tyskland samarbeidet over blokkgrensene, og det var på 60-tallet. Mange frykter stagnasjon og stillstand dersom de to partiene går i regjering sammen.

Skulle gått på skinner

Valgene i Tyskland var lenge en gitt ting. Kristelig-demokratene under Angela Merkel skulle vinne med stort flertall, og hun skulle styre sammen med de markedskåte fridemokratene.

Men i løpet av de siste ukene før valget klarte Merkel det kunststykke å falle nesten ti prosentpoeng på meningsmålingene. Det gjør henne til en svak kansler, uansett hvilken koalisjon hun ender opp med.

Med bare 35 prosent av stemmene vil Angela Merkel måtte samarbeide med to partier på fløyene, ikke ett, for å få flertall i parlamentet. Fridemokratene, med sine nesten ti prosent, hører naturlig hjemme i en slik allianse. De grønne vil kanskje lukte på en slik mulighet, siden de allerede har falt ut av regionale regjeringer og gjerne vil beholde ministerposter sentralt.

De grønne fikk 8.1 prosent av stemmene, og vil i så fall forsyne Merkel med en solid majoritet.

Hvis Tyskland ikke ender opp med en storkoalisjon etter dette valget, er en regjering utgått av fridemokratene, de grønne og CDU-CSU det mest nærliggende alternativet.

Men det betyr ikke at Schröder har gitt opp kampen om å fortsette som kansler, selv om ingen egentlig ser hvor han kan hente et flertall. Den mest åpenbare varianten langs en klassisk venstre-høyre-akse ville vært å samarbeide både med de grønne og det nye venstrepartiet.

Det nye venstrepartiet; Die Linkspartei, består av eks-kommunister fra det tidligere DDR under ledelse av Gregor Gysi, samt frustrerte sosialdemokrater i opposisjon mot markedsreformer, under tidligere finansminister Oskar Lafontaine. De fikk 8.7 prosent av stemmene, og er valgets egentlige vinnere, sammen med fridemokratene som også økte.

SPD, de grønne og venstrepartiet vil tilsammen ha et flertall i det nye parlamentet, og vil kunne utgjøre en såkalt rød-rød-grønn allianse. Men sosialdemokratene vil ikke samarbeide med denne salige blandingen av kommunister og frafalne sosialdemokrater. Derfor prøver SPD-leder Franz Müntefering å få til en koalisjon mellom SPD, de grønne og fridemokratene, som også vil ha flertall. Målet er å få Schröder som kansler, fortsatt, uten å måtte ty til verken CDU eller det nye venstrepartiet som partner.

Alle forsøk fra sosialdemokratene på å stable på beina et venstre-alternativ vil antakelig mislykkes. Angela Merkel er og blir valgets politiske vinner, om enn med knapp margin. Derfor vil resultatet av regjeringsforhandlingene enten bli et høyrealternativ med CDU-CSU, fridemokratene og de grønne, eller en storkoalisjon. Og hvis de grønne ikke selger sjela si, noe de sier de ikke vil, kan eneste reelle alternativ fort bli en koalisjon mellom de to store partiene i landet.

Lite begeistret

Partiene selv, med Schröder og Merkel i spissen, er lite begeistret for en slik koalisjon, for å si det mildt. Men for landet som helhet; det som handler om den innenrikspolitiske situasjonen i Tyskland akkurat nå, vil en slik bred allianse kanskje være en god løsning – tross alt.

Grunnen til det er de tyske velgerne. De har nemlig ikke gitt noe mandat til en ny regjering om å sette igang storstilte reformer som rigger ned sosiale velferdsordninger og skaper fleksibilitet i arbeidslivet.

Det tyske folket er delt i to, heter det etter valget; én del som ønsker reelle markedsreformer, og en annen del som ønsker å opprettholde velferd, sikkerhetsnett og jobbtrygghet.

Men dette er bare delvis riktig. De fleste velgerne samlet seg om to store partier som begge ønsker, eller sier de ønsker, å drive igjennom reformer som både sikrer jobbskaping og som samtidig tar vare på den sosialpolitiske strukturen.

Sosialdemokratene har allerede startet dette arbeidet, med sin Agenda 2010: store skattekutt for bedrifter og høytlønte, kombinert med mindre penger til pensjoner og trygder. Målet for sosialdemokratene, slik de skisserer dem, har vært å få til vekst i økonomien og fall i arbeidsledigheten. Middelet har vært å få folk ut i arbeidslivet, ved å høyne terskelen for arbeidsløshetstrygd.

Det var usikkerheten og raseriet knyttet til disse reformene som førte til at sosialdemokratene tapte det avgjørende delstatsvalget i Nordrhin-Westfalen i vår. Det banet igjen vei for det plutselige nyvalget.

Paradoksalt nok var det Angela Merkel, en enda mer ihuga markedsliberalist, som vant på den folkelige frustrasjonen. Men Merkel er heller ingen Margaret Thatcher. Hennes plan er å øke momsen for å dekke inn lavere arbeidskostnader for bedriftene. Full pakke markedsliberalisme har ikke vært hennes budskap så langt.

Angela Merkel tapte brakseieren fordi hun likevel gikk for langt i å antyde en politikk som ville gi de rike i Tyskland gedigne skatteletter. Mistroen var knyttet til en mann ved navn Paul Kirchhof; kjent for sin ihuga tiltro til flat skatt. Da Merkel gjorde ham til sin skygge-finansminister, ga hun Schröder et politisk kjøttbein han kunne utnytte til fulle. Merkels «avsløringer» av sosialdemokratenes planlagte velferdskutt kom for seint til å redde hennes egen stormende seier.

Hvorom allting er: Angela Merkel og Gerhard Schröder vil kanskje ikke ha så store vansker om å enes i den økonomiske politikken. Det sosialdemokratiske partiet har kvittet seg med de verste av sine reform-motstandere, Merkel har kvittet seg med Kirchhof, og store deler av CDU-CSU er uansett uvillig til å følge sin leder mot en markedsliberalismens triumf. Det vil være et kompromiss i sentrum som kan nøytralisere motstanden i samfunnet og bevege det tyske folket mot en forsiktig aksept av ikke altfor rabiate reformer.

Hvorvidt dette vil avhjelpe tilnærmet nullvekst i økonomien, skyhøy gjeld, svære budsjettunderskudd og en arbeidsløshet på nesten elleve prosent er en annen sak.

Modus vivendi

Verre vil det være med utenrikspolitikken. Men selv her vil de to hovedpartiene kunne enes om et modus vivendi.

Gerhard Schröder har stått for intet mindre enn en revolusjon i tysk utenrikspolitikk, en revolusjon der tyske nasjonale interesser igjen står på dagsorden. Med Berlin som hovedstad og landet gjenforent har Schröder tatt skrittet ut av den tunge arven fra nazitiden ved å understreke Tysklands rett til en normalisert selvhevdelse.

Under Schröder har Tyskland sendt soldatene sine ut i væpnede konflikter både i eks-Jugoslavia og Afghanistan. Under Schröder har Tyskland slitt i stykker de transatlantiske båndene til fordel for en trepunktsakse med Paris, Berlin og Moskva som hovedkomponenter. Under Schröder har Tyskland re-etablert den tysk-franske aksen i EU; et samarbeid han først gikk inn i for fullt etter den destruktive striden mellom Paris og Berlin i kjølvannet av Nice-konferansen. Under Schröder har Tyskland nesten slitt i stykker EU også, da krigen i Irak sendte de to gamle kjempene i unionen i klinsj med «det nye Europa.»

Merkel ligger et helt annet sted i utenrikspolitikken. Det er ikke hennes sterke side, heter det, men faktum er at damen vet veldig godt hva hun vil på dette feltet: reparere den transatlantiske aksen, og re-balansere – snarere enn å re-orientere – forholdet til resten av Europa.

Her kan det ligge en kime til kompromiss, fordi også Schröder og hans sosialdemokrater har innsett nødvendigheten av et bedre forhold til den anglo-saksiske dimensjonen i EU, og ikke minst – et langt bedre forhold til USA. Begge de to lederne parrer en slik innfallsvinkel med en sterk fransk-tysk akse i viktige unionsspørsmål.

I bunn og grunn er det bare ett spørsmål som virkelig skiller de to lederne og de to partiene akkurat nå, og det er Tyrkia. Skal landet bli medlem i EU eller ikke? CDU-CSU sier et rungende nei. SPD sier et like rungende ja.

Men begge partier kan leve med at forhandlinger mellom Tyrkia og EU åpnes og pågår, fordi et tyrkisk medlemskap jo likevel ikke er aktuelt før i 2014.

Det største problemet i utenrikspolitikken er dermed ikke nødvendigvis konkrete saker, men at Tyskland ikke vil være den dynamiske motoren i unionen mange hadde håpet landet ville bli under en ren Merkel.

Til høyre

Det fins, som sagt, andre alternativer i Tyskland enn en storkoalisjon. Den bør ligge til høyre, i så fall. Tyske velgere har ikke egentlig gitt Schröder noe mandat til å regjere videre. Tilliten til høyresiden er noe større, om ikke overveldende. Merkel er valgets vinner, men med knapp margin.

En regjering utgått av CDU-CSU, FDP og de grønne vil gå utenom den enorme bøygen det er for tyskerne å skape en koalisjon over blokkgrensene. Denne bøygen er ikke bare politisk, men også kulturell og historisk. En storkoalisjon kan likevel være det kompromisset i sentrum som velgerne egentlig har forespurt. En høyrekoalisjon kan være sitt eget kompromiss, siden Merkel da må balansere mellom anti-liberalistene i eget parti og pro-liberalistene i FDP.

---
DEL

Legg igjen et svar