Hvem skal ta Carl Ivars lånte stemmer?

Årets dårlige nyhet er at Frp har stjålet stemmer fra høyre og venstre, og vokst seg dobbelt så stort siden stortingsvalget i fjor. Den gode nyheten er at de neppe får beholde stemmene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg vet ikke hva som er mest absurd: At vi i Norge i 2002 har et høyrepopulistisk parti som tar bortimot 30 prosent av velgerne i meningsmålinger. Eller at de fleste av oss har akseptert at sånn må det være. I meningsmålingenes kakediagrammer over antall stortingsrepresentanter partiene ville fått, står det «+ 25» ved siden av Fremskrittspartiets enorme dypblå kakestykke.

Vi ville fått et helt annet storting enn i dag. Bare ett annet parti, SV, ligger ifølge målingene an til å ta flere representanter. I enkelte målinger har fløypartiene Frp og SV tett opp mot rent flertall – om det skulle kunne brukes til annet enn barnehageforlik.

Ingen målinger tyder på at makten mellom konstellasjonene i seg selv ville blitt forskjøvet. Høyre taper riktignok ikke mer enn halvparten av hva Frp henter, men veien er likevel lang til rent flertall for de to partiene. Men om de andre borgerlige partiene, med vekslende hell, i dag kan forsøke å overse Frps 26 representanter, skal det bli verre å overse en flokk på rundt 50 – Stortingets desidert største gruppe.

Målt i antall hoder har Fremskrittspartiet siden valget i fjor økt velgermassen med omlag 350.000 kvinner og menn, ifølge målingene, og det finnes altså drøye 700.000 nordmenn som oppgir Frp som sitt parti. Velgerne har de særlig hentet fra Høyre, men også fra alle de andre partiene og fra hjemmesitterne. Det er én ting vi må kunne tillate oss å anta: Mange av disse velgerne er til låns, og de kommer ikke til å holde seg til Frp fram til neste stortingsvalg. Kanskje ikke til kommunevalget en gang.

All erfaring fra tidligere valg peker i retning av at Fremskrittspartiet flyr høyt foran valgene, for så å gå inn for en kræsjlanding på valgdagen – relativt sett, i forhold til målingene. Unntakene er de valgene der partiet har ligget dårlig an foran valget – og også fått et dårlig resultat på valgdagen.

En vesentlig del av de 350.000 velgerne som nå har strømmet til Frp, har de altså til låns. Det er Ap-folk og Høyre-folk og KrFere som bruker anledningen til å brøle mot egne partiers manglende interesse for og kunnskap om hvordan folk flest har det. Men når valglokalene åpner, og alvoret setter inn, faller de inn i folden.

Kanskje. Eller: Enn så lenge. Det alvorlige spørsmålet de såkalt etablerte partiene må stille seg, er jo hvorfor det er så viktig for velgerne deres å være demonstrativt utro. Og om utroskapen kan føre til et varig partnerbytte etter hvert. De velgerne som «stemmer» Frp mellom valgene kan langt fra betraktes som idioter. Det er folk som har skjønt at det går an å påvirke politikken ved å true med utroskap. Og som har skjønt at landet tross alt må styres på et bedre grunnlag enn Frps politikk.

Kanskje er det ikke sånn at det er velgerne som er utro – eller som var det først, så å si. Kanskje er de utlånte velgernes utroskap først og fremst et uttrykk for at de etablerte partiene så å si er «åndelig utro», som en av våre biskoper kalte det. De skjønner ikke hvordan velgerne har det, de hører ikke etter, og hver morgen går de på Stortinget for å flytte tall mellom kolonner og hver kveld tenker de på hvilke tall de skal flytte i morgen. En vesentlig del av velgerne er frustrert over at de har forsvunnet ut av politikernes liv. Hvem kan da klandre dem for et lite sidesprang?

Denne frustrasjonen har gitt seg uttrykk i Finnmarks-opprør og Nordlands-opprør og opprør mot avgifter og frustrasjon over standarden på skolene og fotballanleggene og en nærmest ideologisk utfordring av norske grensestasjoner og høy oppslutning om Frp. Det siste skyldes ikke minst at Frp er ett av de få partiene som gir inntrykk av at de fortsatt er klar over at velgerne finnes. Og at de mener noe. Og at de gjør krav på at disse meningene skal få konsekvenser for politikken.

Ta John Alvheim, Fremskrittspartiets sosialpolitiker. Som leder av sosialkomiteen på Stortinget, og som sentral person i et parti som har hatt hånda på rattet i en rekke statsbudsjetter, kan verken han eller partiet hans undra seg ansvar for problemene i helsevesenet eller sosialomsorgen. Likevel er han Norges kanskje mest respekterte sosialpolitiker ute blant folk. Det skyldes ikke minst at han har evnen til å gi uttrykk for en rettferdig harme over tilstanden i det norske helsevesenet. Han leverer en virkelighetsbeskrivelse folk kjenner igjen. Derfor stoler mange også på ham.

Fortsatt kan de tradisjonelt store partiene håpe på at velgerne bare har tillatt seg et sidesprang hos Carl I. Hagen, og at de vender lydig tilbake på valgdagen. Men skal velgerne gjøre det, finnes det i det minste ett godt tips til partiene: Tenk litt på hva folk er opptatt av. Snakk om det. De partiene som gjør det, er også de som får velgerne sine tilbake.

---
DEL

Legg igjen et svar