Hvem skal lære bort gleden ved å betale mer for maten?

Mat blir stadig billigere, men er det den virkelige prisen vi betaler i kassa på butikken eller betales det en pris andre steder også?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Skattebetalerne i vestlige land betaler store summer over skatteseddelen i støtte til landbruket. Et problem med tilskuddene er at de i for stor grad er produksjonsdrivende og skaper en kostbar overproduksjon som – hold deg fast – samler ca. 300 milliarder dollar – i ulike former for eksportsubsidier, bevilget av ulike regjeringer for å få varene bort fra lokale markeder. Denne politikken har fremmet et aggressivt eksportlandbruk som gir produsenter i andre land problemer.

På denne måten skapes også kunstig lave verdensmarkedspriser på landbruksvarer som lokale bønder skal konkurrere mot. For å beskytte seg mot denne galskapen har både fattige og rike land ut i fra ulike behov laget tollmurer for å beskytte egen produksjon beregnet på det lokale markedet.

I et møte utenrikskomiteen hadde med Tim Groser, som leder WTOs landbruksforhandlinger, tok jeg opp problemet med overproduksjon på verdensbasis og viste til at norske bønder sammen med norske myndigheter i en årrekke har drevet en aktiv markedsregulering og at bøndene sjøl har måttet betalt sin del av den kostbare overproduksjonen. EU-bønder og mange flere har mye å lære av norske bønders innsats for markedsregulering og da er ikke frihandel, men et rimelig utbygd regelverk som er gjenstand for forhandlinger, veien å gå.

Samtidig framholdt jeg at for Norge er landbruket særs viktig for både bo- og sysselsettingen langs kysten og i våre mange fjellbygder. I tillegg bidrar landbruksproduksjonen til et variert og åpent kulturlandskap og til rikere biologisk mangfold. Slike argumenter er det fortsatt stor forståelse for ute i verden. I de internasjonale forhandlingene som følger av den nye WTO -avtalen, vil slike argumenter være viktige for å møte presset fra den internasjonale agroindustrien. De forsøker å ta over norske markedsandeler gjennom en ensidig fokus på produksjonspris – på bekostning av krav til kvalitet og landbrukets videre betydning som produsent av viktige fellesgoder.

Er det så bare statlige subsidier som skaper overproduksjon? Nei, selvfølgelig har den tekniske revolusjon nådd landbruket og få har vel effektivisert mer enn bøndene. Mye har vært av det gode, men vi har nok nådd grenser for hva som er miljø og dyreetisk forsvarlig. Mange av nyvinningene innenfor innsatsfaktorene i internasjonalt landbruk tåler knapt dagens lys. Industrilandbruket vokser nå frem ved hjelp av GMO – genmodifiserte organismer – som heldigvis er forbudt i mange land – men ikke i alle. Et eksempel på GMO er å lage en plante som er forandret til å tåle en type giftstoff mens ugraset ikke gjør det. Hormonsprøyting av melkekyr for å auke produksjonen er helt vanlig i USA. Overdrevet bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler i stedet for å bruke lokale ressurser har lenge vært et problem.

Det som kan tvinge fram et vendepunkt for industrilandbruket er forbrukeres krav til både matvarer og hvordan maten produseres. Et særlig håp ligger i at ungdommen står opp i forhold til dette. Mange organisasjoner stiller nå spørsmål ved at husdyr behandles nærmest som innsatsvarer i store industrihaller. Det vi vet i dag om dyrs lidelser er at det er produksjonen i seg sjøl som gir lidelse. Når ei ku presses til å melke mye mer enn det hun har jur, føtter og hjerte til, er vi inne på alvorlige dyreetiske spørsmål. Slike eksempler viser viktige problemer som WTO-forhandlingene må løse og som det i dag knapt forhandles om: krav til kvalitet på både matvareproduksjon og til produktene – og ikke bare til pris.

Gleden vi derfor får ved å betale den virkelige prisen for maten, er at miljø og kulturlandskap tas bedre vare på. Klarer vi å sikre en rimelig inntekt til bonden, enten han bor i Norge eller El Salvador, tror jeg det er verdt pengene. Mange må engasjere seg i å lære bort gleden ved å betale den virkelige prisen for maten. Bønder må drive på en forsvarlig måte og ikke gå på akkord med dyreetikk eller klusse med naturen ved å bruke hormoner eller genmodifiserte organismer. Her trengs det felles kjøreregler. Et gjennomsiktig landbruk vil lære oss forbrukere å se gleden ved å betale for kvalitet. Vi politikere må også legge opp til en politikk som fremmer sysselsetting og ikke overproduksjon i landbruket.

Noen tror visst at det er lite penger å tjene på mat. Det er helt feil. Det er masse penger å tjene på mat, bare du er på rett plass i systemet. Den verste plassen du kan være er på jordet i et fattig land, enten som småbonde eller landarbeider. Du står heller ikke spesielt sterkt som bonde i Norge. Beste plassen er på toppen av et matvarekonsern i et rikt land. Vi har sett i Norge at det er fullt mulig å selge seg ut fra matvarebransjen med et overskudd på 7 til 10 milliarder for en enkeltperson. Det sier nok sitt både om monopol og konkurranseregler i Norge. Men uansett, vi politikere må inn for å sikre de svakeste og de som er i førsteleddet av matproduksjonen en rimelig inntekt. Ord som minstepris, kvalitetsregler, markedsregulering og beskyttelse av spesielt viktige produkter for enkeltland må sterkere inn i WTO forhandlingene.

---
DEL

Legg igjen et svar