Hvem er størst i Libanon her?

Én million libanesere brakte Hizbollah på defensiven igjen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er som en sketsj av Monty Python, der deltakerne krangler om hvem som hadde det verst i barndommen: han som bodde i en skoeske, eller han som tilbrakte barneårene i et hull i bakken.

I Libanon skjer det med omvendt fortegn: hvem klarer å mobilisere flest demonstranter i gatene? Forrige tirsdag samlet den shia-muslimske gruppa Hizbollah en halv million støttespillere bak kravet om syrisk tilstedeværelse i Libanon. Det var en imponerende forestilling, og en som satte opposisjonen på Martyrplassen fullstendig i skyggen.

Men mandag var det den liberale og vestligvendte opposisjonens tur. Én million sørgende som markerte drapet på eks-statsminister Rafik Hariri den 14. februar. Det var akkurat dobbelt så mange som Hizbollah klarte å mobilisere. Styrkeforholdet er snudd trill rundt – igjen.

Så kan man regne med en ny mobilisering av shiaer neste uke?

Sunnier, drusere og kristne …

De stadige maktdemonstrasjonene setter på spissen de politiske motsetningene i Libanon, og de gjensidig uforenlige målene. I bunnen ligger en kamp om hva Libanon skal være, koblet sammen med hvem som skal ha makt i denne staten.

Og i denne kampen spiller både historien og den demografiske utviklingen en vesentlig rolle.

I utgangspunktet utspilles striden langs forbausende enkle skillelinjer. Det store bildet er at sunnimuslimer, kristne maronitter og drusere står sammen for å kaste den syriske okkupanten ut av landet.

Den geografiske nærheten og den arabiske felles identiteten – koblet sammen med det faktum at de to landene ble separate stater først etter annen verdenskrig – har historisk skapt en sterk akse mellom Beirut og Damaskus. Men relevant for denne striden er at Syria ble en militær gjestemakt – alternativt okkupantmakt – i Libanon i 1976, da landet intervenerte for å få en slutt på borgerkrigen her.

De kan umulig ha gjort noen god jobb, siden borgerkrigen fortsatte å rase i 13 år til; fram til 1989. Likevel er det en nasjonal – og også internasjonal – bedømning at syriske styrker faktisk virket stabiliserende i det religiøst sterkt splittede Libanon.

Hvorom allting er, så tok krigen slutt i 1989-1990. Den såkalte Taif-avtalen fra samme år satte en frist på to år for syrerne til å komme seg ut. I de 16 årene etterpå har følgende to ting skjedd: syrerne har redusert sitt troppenærvær i Libanon fra 40.000 til 14.000 soldater. Men de har blitt værende i landet med denne mindre kontingenten.

Dette fungerte utmerket så lenge minnene om borgerkrigen var ferske; så lenge israelske styrker sto i landet, og så lenge realpolitikerne styrte i Washington. Men det siste året har sett et økende press både internt i Libanon, og eksternt fra supermakten USA, for å få syriske styrker ut. Det var for å kontre denne urovekkende utviklingen – alternativt for å sikre seg politisk etter en militær tilbaketrekking – at Damaskus beordret en forlengelse av den prosyriske presidentens mandat med tre år i august i fjor. Og det var sandpåstrøingen av dette dekretet i det libanesiske parlamentet som fikk USA og Frankrike til å drive igjennom resolusjon 1559 i sikkerhetsrådet.

Og det er altså med denne resolusjonen i ryggen at den libanesiske opposisjonen, Frankrike og USA, samt nesten hele den arabiske verden – pluss, selvfølgelig, Israel – nå forlanger alle de syriske soldatene ut.

Den ene siden av dette bildet er altså at sunnimuslimer, kristne og drusere krever at Syria må ut, godt støttet av den vestlige verden – og også den arabiske. Den andre siden av bildet er at nettopp disse gruppene er, eller har vært, eliten i det libanesiske politiske og økonomiske landskapet.

.. en elite mot shiaer

Hvem er disse gruppene? La oss starte med å si at Libanon har et tyvetalls religiøse og politiske grupper. Men de fleste av disse – så som armenere, kurdere, ortodokse og andre – kan man glemme i denne omgang. De er enten irrelevante i den store konflikten, eller så har de hektet seg på en av hovedgruppene i den politiske debatten.

Dermed gjenstår sunnimuslimene, maronittene, druserne og shiaene.

Sunnimuslimene er det ikke så mye å si om, annet enn at de er sunnimuslimer. De utgjør omlag tyve prosent av befolkningen, og har tradisjonelt vært knyttet til byene langs kysten og til handel og «big business.»

Druserne er en gammel elite i Libanon som har sett sin andel av den politiske makten forvitre gjennom århundrene. De tilhører en litt sær shia-retning, men har gjennom historien blitt forfulgt av andre muslimer etter anklager om kjetteri. Det er druserlederen Walid Jumblatt som har vært mest uttalt av alle opposisjonslederne de siste ukene.

Maronittene er den største kristne gruppa i Libanon. Det var de som styrte landet under den franske mandatperioden, og det var også de som – relativt sett – hadde mest politisk makt fram mot borgerkrigen i 1975.

Shiaene er – shiaer, og utgjør omlag 40 prosent av befolkningen i dag.

Alle disse gruppene styrer i dag Libanon sammen. Taifavtalen refordelte den politiske makten i landet, slik det i bunn og grunn hadde vært før borgerkrigen også. Enkelt sagt er den politiske makten delt mellom gruppene i forhold til hvor mange de er. Det var – og er – et institusjonalisert system der de kristne maronittene sitter med presidenten, sunnimuslimene med statsministeren, shiaene med lederen av parlamentet, og druserne med enten forsvarsministeren eller hærsjefen.

Det var en ordning som skulle vise seg å fungere relativt bra. Men den var også skjør, av to grunner: dels fordi den ikke hang med i den demografiske utviklingen i landet, og dels fordi de underliggende politiske motsetningene aldri ble ordentlig løst.

Den demografiske utviklingen først: da den politiske makten ble fordelt etter 1990, skjedde det i henhold til en folketelling foretatt i 1932! Ingen turde egentlig rokke ved den etablerte forståelsen av folkegruppenes gjensidige styrkeforhold, og dermed var det heller ingen som turde å gjennomføre noen ny telling. Resultatet av dette var at de kristne maronittene fikk et hold om makten de ellers ikke ville fått. I 1932 utgjorde de kristne et absolutt flertall i folket. Det var et flertall de ikke lenger hadde i 1990, og som de definitivt ikke har nå. Men det ble ikke tatt hensyn til da freden skulle gjenopprettes.

I dag regner man med at de kristne utgjør 30 prosent av folket, mens muslimene utgjør 70 prosent. Og like viktig: det interne styrkeforholdet mellom sunnier og shiaer har også endret seg. I dag utgjør sunniene tyve prosent av befolkningen, mens shiaene utgjør 40 prosent. Det gjør shiaene til en formidabel politisk makt, en makt som da også har nedfelt seg i parlamentet der shia-partiet/militsiaen Hizbollah sitter med den største gruppa.

Det var denne gruppa som forrige tirsdag satte seg selv ettertrykkelig på dagsorden. For shiaene har mer å skilte med. Det var Hizbollah som drev israelerne ut av Libanon for fem år siden. Og det er shiaene som ønsker fortsatt syrisk nærvær, for å kontre israelsk press og amerikanske nyplaner for Midtøsten.

Det er altså Hizbollah som mobiliserer til støtte for Syria, noe som ikke er uventet siden de mottar penger herfra – og også fra Iran. Det har gjort Hizbollah og deres leder Hassan Nasrallah til en ren terror-organisasjon i USAs øyne. Hizbollah oppfattes som ytterste ledd i en iransk-syrisk-libanesisk kjede som underminerer amerikanernes planer for regionen, og som også utgjør en alvorlig trussel mot Israel. Men blant shiaene i Libanon er gruppa ekstremt populær. Det skyldes ikke minst at de tar vare på sine egne, med velferd og sosiale programmer, slik Hamas gjør det i Gaza og på Vestbredden.

Det er med andre ord shiaene i Libanon som er den kommende politiske kraften. Og om shiaene kan man si at de er fattigere enn andre, og politisk forfordelte. En oppskrift for revolusjon, før eller siden. Ikke rart de kristne maronittene er redde.

Maktkamp på gatene

Maronittene er livredde for sin privilegerte status. Og de vil ha shiaenes viktigste støttespiller, Syria, ut. For å klare det, har de alliert seg med Frankrike og USA. Det er en gjentakelse av en lang tradisjon fra de kristnes side. Helt siden korstogene har maronittene alliert seg med fremmede makter for å beholde sin posisjon. I 1976 støttet de den syriske invasjonen for å knuse alliansen av PLO og venstre-muslimer. I 1982 støttet de den israelske.

Slik de nå støtter resolusjon 1559, som ikke bare krever Syria ut, men som også krever frie valg og en avvæpning av Hizbollah.

Og der står saken, med et Hizbollah – med støtte fra shiaene – som vil ha et Libanon knyttet til den arabiske verden, og med en kristen elite – støttet av drusere og sunnimuslimer – som ønsker reell uavhengighet og amerikansk-inspirert demokrati.

Gjensidig uforenlige mål, med andre ord.

For tiden utspiller denne kampen seg på gatene. Det politiske arbeidet på topplan henger i et vakuum mens maktkampen utspiller seg utenfor. Men det er en annen ting her også som er verdt å merke seg:

Den nasjonale konsensus i Libanon har alltid – eller i hvert fall siden borgerkrigen – dreid rundt et pro-syrisk minste multiplum. Presidenten har vært pro-syrisk, regjeringen har vært pro-syrisk og parlamentet har vært pro-syrisk. Slik har det vært, og slik er det nå. Da den pro-syriske regjeringen til Omar Karami måtte gå av i februar, skyldtes det ikke et mistillitsforslag i parlamentet, men en opposisjon som plutselig befant seg på gatene.

Hvorfor var denne opposisjonen på gatene i det hele tatt? Den umiddelbare foranledningen var drapet på eks-statsminister Rafik Hariri den 14. februar. Hariri var populær i Libanon fordi han nærmest med egne penger hadde bygd landet opp igjen etter borgerkrigen. Og han var populær blant opposisjonen fordi Hariri var den som forlot regjeringen da Syria manipulerte fram et vedtak i parlamentet som ga den pro-syriske presidenten et ekstra mandat i fjor høst.

Hariri var altså den som gikk fra et de facto pro-syrisk standpunkt til et anti-syrisk. Og da han ble drept, ble alles øyne plutselig rettet mot Syria. I tiden etterpå har opposisjonen krevd at den pro-syriske presidenten må gå av, og at hoder i sikkerhetstjenesten – kanskje involvert i mordet? – må rulle.

Og det var disse kravene som fikk en million libanesere ut på gatene mandag denne uka. Så er maktkampen dermed avgjort i opposisjonens favør?

En pragmatisk løsning?

Ikke nødvendigvis. President Émile Lahoud har nå valgt å gjeninnsette statsminister Karami, et vedtak som kom etter den voldsomme pro-syriske demonstrasjonen i regi av Hizbollah i forrige uke. Det har gjort opposisjonen rasende. Og ingen vet nå riktig hva som skjer videre.

Det kan kanskje være grunnlag for optimisme i den samlingsregjeringen Karami sier han ønsker å stable på beina. Man kan se for seg en pragmatisk løsning der syrerne reduserer sitt militære nærvær, Hizbollah får beholde våpnene og de planlagte valgene i mai avgjør regjeringens sammensetning.

Men akkurat nå flyter alt i Libanon. Og USA spiller voldsomt i kulissene.

---
DEL

Legg igjen et svar