Hvem er redd for Nora Helmer?

Skal Henrik Ibsen og kvinnene hans overleve, må vi aldri gi opp forsøkene på å komme i nærkamp med dem.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[ibsen] «Hans temaer er livsfarlige den dag i dag. Flere steder i verden blir Ibsens stykker fortsatt sensurert. For han skriver om de store og viktige temaene: Om den personlige frihet, om likestillingen mellom kjønnene, om misbruket av den politiske makten, om korrupsjon, om overgrep mot barn, om idealisme.»

Slik svarte Bentein Baardsom på det, ved inngangen av Ibsen-året, betimelige spørsmålet «Er Ibsens aktuell i dag?» Spørsmålet oppfordrer oss som lesere til å trekke frem det originale og perspektivutvidende; nyskrive, fortolke og kritisere «evige Ibsen». Så banalt poenget om sterke lesninger enn kan høres ut; det forblir en «papirtiger» så lenge man stadig griper til den enkleste formidlings- og aktualiserings-strategien, det vil si appellen til verdier vi allerede enes om. Hver gang medier, skuespillere og teaterkjennere velmenende gjengir nok en overfladisk, kanonisert fortolkning av Ibsen er de med på at slå nok en spiker i dikterkisten hans.

Selvgod imperalisme. For hvilken kunstnerisk gevinst ligger det i teateroppsetninger hvis hovedfunksjon er å bekrefte fellesskapsverdier som man må være dikator, rasist eller sexist for å ta anstøt av? Svaret på det kan være at likestilling, demokrati og pressefrihet er brennhete temaer i de aller fleste andre land enn de skandinaviske, slik Baardson er inne på. At Ibsen eksporteres som demokratisk merkevare til land som trenger nettopp den type agitasjon er da også utelukkende positivt. Det at Ibsen har politisk sprengkraft i andre land rettferdiggjør derimot ikke at han gang på gang spilles under de samme politisk korrekte lesningene og regiene her til lands. Ikke bare truer denne tendensen med å fortrenge det interessante i stykkene. I verste fall uttrykker det en selvgod imperialisme, der Ibsens kritiske tone først og fremst er myntet på dem som ikke tilhører vår kulturkrets.

Hvis Ibsen først og fremst forstås som et redskap til reell samfunnsmessig forbedring, åpner man dessuten for følgende ubehagelige spørsmål: Er Ibsen det beste redskapet vi har til utbredelsen av demokrati, rettferdighet og kvinners trygghet og muligheter verden over, eller kan han med hell erstattes av menneskerettighetsorganisasjoner, FN og Leger uten grenser? I all sin tåpelighet illustrerer spørsmålet problemet med å legitimere Ibsen i politisk korrekte vendinger. I litteraturviterens Harolds Blooms ord: «Det er et tegn på forfallet i litteraturstudiet at man blir holdt for å være eksentrisk når man hevder at det litterære ikke avhenger av det filosofiske, og at det estetiske ikke lar seg redusere til ideologi eller metafysikk».

Vår tids Nora. Dilemmaene knyttet til aktualisering av Ibsen i vår tid eksemplifiserers godt i den kvinneorienterte Ibsen-resepsjonen. Skal vi lese Ibsens kvinnelige hovedroller som eksempler på verdifulle og bejublede feminisme-paroler, eller har Ibsen og hans publikum mer å hente på at vi tenker menneskesak, ikke kvinnesak, slik Ibsen selv uttrykte det?

«Jeg er opptatt av vår tids Nora, nemlig skihopperen Anette Sagen. Å tore og sette utfor et skihopp, være i svevet og kjenne den totale friheten …» Slik aktualiserte filmskaper Aslaug Holm Ibsens mest kjente kvinneskikkelse. «Jeg er Nora», sa Nobelpris-forfatteren Elfride Jelinek om å være «kvinnen som går». På den ene siden forstår man hvor de vil hen med sine Nora-referanser: Sterke, modige, begavede kvinner som tar et oppgjør med begrensende bånd, og søker sine mål utenfor tradisjonelle kjønnsbarrierer.

Men er Nora egentlig er en god metafor på kvinnerollene anno 2006 som det her er snakk om? Det er som om Jelinek og Holm forholder seg til en etablert forståelse av Nora som heltinne – en fortelling som i stor grad lever uberørt av alle de overraskende, tvetydige tendensene som kan leses inn i stykket selv. I realiteten henter den fortelingen langt mer ryggdekning i vår tids feministiske sannheter enn den gjør fra et åpent, originalt møte med teksten. Den etablerte common-sensiske Nora er den kvinnen Nora bør være, skal hun være en moderne, aktuell og spiselig representant for de verdiene vi ønsker å eksportere i og med Henrik Ibsen.

Slik eksemplifiseres også Ibsens eventuelle overflødighet. Fordi fortellingen om den frigjorte kvinnen i vår tid (heldigvis) er ganske utbredt, er vi fullt ut i stand til å forstå hennes skjebne og problemer uten Ibsens hjelp. Kanskje finnes det til og med uttrykk og institusjoner som er langt mer effektive når det gjelder på å utbre dette synet enn akkurat Ibsens Nora.

Patetisk. Hvis stykket skal overleve som interessant, også i land der skilsmisser og utearbeidende kvinner er naturlige deler av samfunnslivet, må aktualiseringen av «Et dukkehjem» skje gjennom lesninger som i hvertfall har som intensjon å si noe vi ikke syns vi visste fra før. Et godt eksempel er Nora slik hun ble lest av Arnhild Skre i tidsskriftet Vinduet i fjor: «Patetisk (…) En melodramatisk figur. Hun som viste så stor handlekraft da mannen skulle reddes, går ut av døren uten å vite hvor eller hvordan hun skal redde seg selv. (…) Nora måtte ha passet bedre på seg selv hvis hun skulle ha imponert, inspirert eller virket frigjørende på meg.»

Noras ensidige husmorerfaring gjør henne uegnet som modell for hovedstrømmen av moderne, norske kvinner.

Snarere enn å konsolidere den ufarlige, etablerte fortolkningen, som til syvende og sist vil kunne overflødiggjøre Nora-skikkelsen, bruker Skre sin erfaring som moderne kvinne og går i klinsj med Nora, tekstnært og originalt. Kanskje kunne man legge til at Noras ensidige husmorerfaring gjør henne uegnet som modell for hovedstrømmen av moderne, norske kvinner. At Noras enfoldige ønske om utdannelse og frigjøring skulle kunne overføres til en norsk, tidsklemt flerbarnsmor med høyere utdanning og fulltidjobb, som skiller seg for å endre kurs i livet, er selvfølgelig en mulighet. Men det er langt fra så selvsagt som Noras oppleste og vedtatte heltestatus skal ha det til. Hun minner jo vel så mye om en grunnskoleutdannet, britisk white trash-mor, som får det for seg at hun vil ta et brevkurs i bokføring. Likevel har jeg dessverre til gode å se en oppsetning med en slik småfet, kjederøykende Nora, i flekkede joggebukser, cola-light-drikkende foran Oprah Winfreys tv-show.

Entydig fortolket som kvinnefrigjøringens tidlige forkjemper forblir ikke Henrik Ibsen noe mer enn våre verdifulle, men erstattbare utenlandsambassadører. Forsøker vi å gå i strupen på ham og hans kvinner gir vi dem derimot mulighet for udødelighet. Å være nyskapende er alltid lettere sagt enn gjort, men et minstekrav kunne være å avstå fra å konsolidere en ibsensk feminisme som for lengst har forlatt sin opphavsmann, og nå lever sitt eget korrekte liv som sjablongpreget opplysningsbrosjyre. n

---
DEL

Legg igjen et svar