Hvem er hvem og hva er hva…

… i spørsmålet om prostitusjon?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I spørsmålet om hvordan håndtere prostitusjon i samfunnet, har det utkrystallisert seg noen tydelige fronter. For å orientere seg i denne saken, kan en spørre to spørsmål, hvilken stemme snakker for hvem, og hva er egentlig problemet? Først er det nødvendig å presentere ulike håndteringsmekanismer i forhold til prostitusjon.

Tre Ulike retninger

Det kan skilles ut tre ulike varianter i hvordan stater velger å forholde seg til prostitusjon. De som kriminaliserer prostitusjon, de som forsøker å avskaffe prostitusjon ved å kriminalisere etterspørselen, og de som legaliserer prostitusjon.

System som kriminaliserer prostitusjon kalles for prohibisjonistiske. Prostitusjon blir betraktet som noe umoralsk. Eksempel på slike land er Iran og Afghanistan, der reaksjonen er dødsstraff. Også USA, Tanzania og Kina har kriminalisert prostitusjon, men har ikke dødsstraff.

System som kriminaliserer etterspørselen kalles for abolisjonistiske. Navnet er arvet fra abolisjonist-bevegelsen for å bli kvitt slaveriet. Prostitusjon er vold mot kvinner, og målet er at prostitusjon skal opphøre. Sverige har innført forbud mot sex-kjøp og er således alene om en gjennomført abolisjonistisk strategi.

Den tredje varianten er legalisering og ulike former for reguleringssystem. Prostitusjon er legalisert og virksomheten reguleres av staten på ulike måter. Dette systemet inkluderer ulike former for «frisoner» der sexhandel kan bedrives, de prostituerte må registrere seg hos politiet og gå regelmessig til kontroller. Dette systemet hadde vi i Norge på 1800 tallet. I Norge fikk kvinner i prostitusjon føle «Visitasen» som vi kjenner gjennom Kroghs «Albertine». I dag har Tsjekkia innført en lignende lovgivning med helsekort og kontroller. Stater som har innført dette er Tyskland, Nederland, Tyrkia og Hellas.

Nederland har kommet lengst i å gjennomregulere prostitusjonsfeltet. Der har alle prostituerte status som arbeidere, og siden 2000 er det også tillat med bordeller. Også i delstaten Victoria i Australia er prostitusjon legalisert. Der har også bordellene notert seg på børsen. I Tyskland har kvinner i bordell rett på arbeidsavtale, arbeidslivsforsikring og andre rettigheter tilknyttet statusen arbeider.

Ulike begrunnelser for regulering av prostitusjon

Fra 1842 og utover hadde vi statsprostitusjon i Norge. En begrunnelse for regulering av prostitusjon var helse og skadebegrensning. (Reglementeringen var et komplisert reguleringssystem der det krevdes et samarbeid mellom flere offentlige etater: Leger, politi og kommunalt ansatte tjenestemenn bidro alle med sin del av et reguleringssystem som sørget for å holde «varen» fin og ren, samt at alt foregikk etter nedfelte lover og forskriftet. Dette handlet både i Norge og Sverige om hvor i byen de prostituerte kvinnene kunne gå, hva de skulle ha på seg og ellers hvordan de skulle te seg i bybildet.) Troen på at menns seksualitet var naturgitt og at det var direkte helseskadelig for menn å avstå fra sex, gjorde at prostitusjonen måtte reguleres for å sikre menn adgang til kvinner.

Et hopp til 1960 og fokuset flytter seg fra at prostitusjon er et gode for «alle menn» til å bli et gode for «menn med spesielle behov». Enten det er handikappede eller perverse. Vi ser konturene av en lignende reguleringstankegang i helsediskursen fra dagens Danmark; det bryter mot menneskerettighetene å ikke kunne få utfolde seg seksuelt. Derfor sponser den danske stat prostituerte eller prostitusjonsformidling til (mannlige) handikappede. Sex er med andre ord en menneskerettighet.

Hva er problemet?

I dag blir smittevern og helse brukt som brekkstang for prostitusjons/legaliseringstilhengere. HIV- og AIDS-frykten som oppstod på 80-tallet førte med seg et fiendebilde som protitusjontilhengere har utnyttet grovt. Ved å vise til HIV og AIDS har de funnet noe som «er enda verre» enn prostitusjon. Frykten for AIDS lammet hjelpeapparatet fullstendig og gav innpass til kreative innspill om hva som egentlig stod på spill, altså et spørsmål om «hva som er problemet». En kunne enten være som kvinnebevegelsen, «moralsk og sneversynt» og forby prostitusjon, men da var sannsynligheten for spredning av HIV og AIDS til resten av befolkningen alarmerende stor ved at en ukontrollert prostitusjon «gikk under jorden». Den beste løsningen var å regulere markedet slik at smittefaren kom under kontroll. På denne måten kunne en slippe å ta stilling til hva prostitusjon var, en kunne fremholde at det fantes en skumlere fiende kalt AIDS. Og denne diskursen grep om seg i store deler av Europa.

Hvem snakker for hvem?

Prosenteret har inngått et samarbeid med flere europeiske organisasjoner som jobber for å få prostitusjon legalisert som arbeid. Mange organisasjoner seiler under falskt flagg, nemlig som HIV- og AIDS-forebyggende tiltak. Arne Randers-Pehrson som jobber på Prosenteret sitter blant annet som policymaker i Europap sammen med direktøren for Røde Tråd i Nederland, Jan H. Visser. Røde Tråd er Europas fremste eksponent for legalisering. Samarbeidet Prosenteret inngår i er altså ikke bare et helse-samarbeid, men en velorganisert sammenslutning for å stoppe alle forsøk på internasjonale, nasjonale og lokale hinder for prostitusjon og sex-kjøp.

Prosenteret har legitimitet fordi det er det nasjonale kompetansesenter for prostitusjon. Mange lytter derfor til Prosenteret. Dette har ført til at også partifeller, i sær SVs medlem i justiskomiteen Inga Marte Torkildsen, sammen med Amnesty fungerer som legaliseringstilhengernes nyttige fanebærere. Det er ikke lett å orientere seg når Prosenteret, som får 9 millioner kroner i statlige og kommunale midler for å bekjempe prostitusjon, har tettere samarbeid med prostitusjonstilhengere i Europa enn med prostitusjonsbekjempere. Og når Amnesty, som er selve symbolet på menneskerettighetsaktivisme, ikke syntes det er problematisk å ære en kvinne som daglig agiterer for at noen kvinner bør være til salgs.

Sammen med ulike organisasjoner som jobber for legalisering, vil det alltid være en «Gitte» som stiller opp og vil være talsperson for de «berørte». Det problematiske med slike sannhetsvitner er at de påtar seg å være talerør for alle prostituerte. Louise Eek har også vært i prostitusjon og har gjort et levebrød av å snakke varmt for sexkjøpsloven og om hva prostitusjon gjør med deg som menneske. Hvem snakker mest sant?

«Gitte» krever respekt for sitt valg, og benytter seg av kvinnebevegelsens parole om «kvinners rett til å bestemme over egen kropp» for å forsvare at de er i prostitusjon. Det er kvinnebevegelsen som er problemet i prostitusjonen, ikke sexkjøpet i seg selv. Liv Jessen kommer også ut som kvasi-liberalist og sier til Ny Tid at hun er dypt uenig med dem som hevder at all prostitusjon er tvang, og: «Men så er det noen som sier at dette livet har de valgt selv. Da er det undertrykkende å si at de ikke vet sitt eget beste. Var det ikke selvbestemmelse som var viktig i kvinnekampen?» Begge to bruker den klassiske liberalismens tankegods om frihet, som ble et slagord for kvinnebevegelsen, for å dekke over det faktum at «frie valg» handler om frihet fra tvang like mye som frihet til. Og så lenge tilbudet om å velge prostitusjon stort sett «velges» av arbeiderklassekvinner, ser vi at det frie valget ikke er uavhengig av samfunnsstrukturer. Liv Jessen vil ha bort den ufrivillige prostitusjonen, fordi det kun er den som er skadelig. Et kunstig skille mellom frivillig og tvungen prostitusjon undergraver det faktum at kunden ikke spør først hvilket eventuelt tvangsforhold den prostituerte befinner seg i før han bestemmer seg for å kjøpe For å bekjempe trafficking må en altså bekjempe prostitusjon per se. Uten den lokale kunden, intet marked!

Poenget her er å vise at det går en kraftig demarkasjonslinje mellom de som vil ha prostitusjon og de som ikke ønsker prostitusjon i samfunnet. Prosenteret, enkeltpersoner som «Gitte» og Amnesty inngår i et interessefelleskap fordi de ikke mener prostitusjon er vold mot kvinner. Prostitusjon handler ikke først og fremst om smitte, over eller under jorden, ute eller inne, trafikkert eller ikke-trafikkert; det handler om at det finnes en akseptert forestilling i samfunnet om at menn har rett til å kjøpe kvinners kropper. Dette er det bærende element som bør ligge til grunn for hvilke tiltak som settes i verk for å bekjempe prostitusjon.

---
DEL

Legg igjen et svar