Hvem vil redde Israel?

Slaget er over. Støvet har lagt seg. En ny regjering – delvis latterlig, delvis skremmende – er på plass.

Newly elected parliament members attend the first session of the Knesset (Israel's Parliament) on March 31
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Det er tid for å gjøre opp status.

Nettoresultatet er at Israel har gitt opp alle foregivender av å ønske fred, og at israelsk demokrati har fått seg et slag det kanskje aldri vil komme over.

Israelske regjeringer – muligens med unntak av Yitzhak Rabins – har aldri egentlig ønsket fred. Den freden som er mulig. Fred betyr selvfølgelig å godta fastsatte grenser. I statens grunnleggelseserklæring, som ble lest opp av David Ben-Gurion 14. mai 1948 i Tel Aviv, var enhver hentydning til grenser bevisst utelatt. Ben Gurion ønsket ikke å akseptere grensene som var trukket opp i FNs delingsresolusjon, fordi de bare la grunnlaget for en ørliten jødisk stat. Ben-Gurion forutså at araberne ville starte en krig, og han var fast bestemt på å bruke den til å utvide statens territorium.

Og det var nettopp dette som skjedde. Da krigen endte tidlig i 1949 med en våpenhvileavtale basert på de endelige frontlinjene, kunne Ben-Gurion ha godkjent dem som endelige grenser. Han nektet. Israel har forblitt en stat med grenser den selv ikke anerkjenner – kanskje den eneste i verden.

Dette er en av årsakene til at Israel ikke har noen fredsavtale med den palestinske nasjonen. Landet undertegnet fredsavtaler med Egypt og Jordan, basert på internasjonalt anerkjente grenser mellom det tidligere britiske protektoratet Palestina og dets naboer. Ingen slike grenser er akseptert av den israelske regjeringen mellom Israel og det udefinerte palestinske området. Alle israelske regjeringer har ikke engang villet antyde hvor slike grenser burde trekkes. Den lovpriste Osloavtalen var ikke noe unntak. Også Rabin nektet å trekke opp definitive grenselinjer.

Denne motstanden er fremdeles offisiell israelsk politikk. På valgkvelden etter det nylig avholdte valget erklærte Benjamin Netanjahu utvetydig at i hans regjeringstid – og for ham betyr det til hans død – kommer det ikke til å bli noen palestinsk stat. De okkuperte områdene vil altså fortsette å være under israelsk herredømme.

Ingen fredsavtale vil noe gang bli underskrevet av denne regjeringen.

Ingen fred betyr at man ønsker å bevare den territorielle status quo fastfrosset for all tid – bortsett fra at bosettingene vil fortsette å vokse og øke i antall. Dette er ikke tilfellet for demokratiet. Det er ikke fastfrosset.

Israel er kjent som «det eneste demokratiet i Midtøsten». Det er praktisk talt Israels andre offisielle navn.

Det kan diskuteres om en stat som dominerer et annet folk og fratar det alle menneskerettigheter – for ikke å snakke om statsborgerskap – kan kalles et demokrati. Men israelske jøder har vært vant til dette i 48 år, og overser det, rett og slett.

Nå er situasjonen inne i selve Israel i ferd med å endres drastisk. To fakta vitner om dette. For det første – og viktigste – er Ayelet Shaked utnevnt til justisminister. Hun er en av de mest ekstreme på ytterste israelske høyreside, og har ikke lagt skjul på at hun ønsker å ødelegge uavhengigheten til israelsk Høyesrett – menneskerettighetenes siste bastion. Høyesterett har i årenes løp klart å bli en viktig maktfaktor i Israel. Siden Israel ikke har noen skrevet grunnlov, har Høyesrett – under sterk og besluttsom ledelse – klart å spille rollen som vokter av menneskerettigheter og andre sivile rettigheter. Den har til og med annullert lover som er demokratisk vedtatt i Knesset, men som har vært i strid med den uskrevne grunnloven. Shaked har gjort det klart at hun akter å få en slutt på denne frekkheten.

Retten har overlevd mange stormløp fordi sammensetningen ikke er lett å endre. I motsetning til praksisen i USA, som virker skandaløs for oss, blir dommerne utpekt av en komité der politikerne holdes i sjakk av profesjonelle dommere. Shaked ønsker å forandre dette, og fylle opp komiteen med politikere som er lojale til regjeringen.

Retten er allerede kuet. I det siste har den fattet mange uverdige beslutninger – som å gjøre det straffbart å oppfordre til boikott av bosetningene. Men dette er bare småtterier i forhold til det som kommer til å skje i nærmeste fremtid.

Kanskje verre er Netanjahus beslutning om selv å ta hånd om kommunikasjonsdepartementet.

Dette departementet har alltid blitt sett ned på, og betraktet som noe som har vært reservert for politiske lettvektere. Netanjahus egenrådige insistering på å overta det selv, er illevarslende.

Kommunikasjonsdepartementet kontrollerer alle fjernsynsstasjonene, og indirekte også avisene og andre medier. Ettersom alle israelske medier har svært anstrengt økonomi, kan denne kontrollen vise seg å være dødelig.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.