Hvem vil redde Israel?

Slaget er over. Støvet har lagt seg. En ny regjering – delvis latterlig, delvis skremmende – er på plass.

Newly elected parliament members attend the first session of the Knesset (Israel's Parliament) on March 31
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Det er tid for å gjøre opp status.

Nettoresultatet er at Israel har gitt opp alle foregivender av å ønske fred, og at israelsk demokrati har fått seg et slag det kanskje aldri vil komme over.

Israelske regjeringer – muligens med unntak av Yitzhak Rabins – har aldri egentlig ønsket fred. Den freden som er mulig. Fred betyr selvfølgelig å godta fastsatte grenser. I statens grunnleggelseserklæring, som ble lest opp av David Ben-Gurion 14. mai 1948 i Tel Aviv, var enhver hentydning til grenser bevisst utelatt. Ben Gurion ønsket ikke å akseptere grensene som var trukket opp i FNs delingsresolusjon, fordi de bare la grunnlaget for en ørliten jødisk stat. Ben-Gurion forutså at araberne ville starte en krig, og han var fast bestemt på å bruke den til å utvide statens territorium.

Og det var nettopp dette som skjedde. Da krigen endte tidlig i 1949 med en våpenhvileavtale basert på de endelige frontlinjene, kunne Ben-Gurion ha godkjent dem som endelige grenser. Han nektet. Israel har forblitt en stat med grenser den selv ikke anerkjenner – kanskje den eneste i verden.

Dette er en av årsakene til at Israel ikke har noen fredsavtale med den palestinske nasjonen. Landet undertegnet fredsavtaler med Egypt og Jordan, basert på internasjonalt anerkjente grenser mellom det tidligere britiske protektoratet Palestina og dets naboer. Ingen slike grenser er akseptert av den israelske regjeringen mellom Israel og det udefinerte palestinske området. Alle israelske regjeringer har ikke engang villet antyde hvor slike grenser burde trekkes. Den lovpriste Osloavtalen var ikke noe unntak. Også Rabin nektet å trekke opp definitive grenselinjer.

Denne motstanden er fremdeles offisiell israelsk politikk. På valgkvelden etter det nylig avholdte valget erklærte Benjamin Netanjahu utvetydig at i hans regjeringstid – og for ham betyr det til hans død – kommer det ikke til å bli noen palestinsk stat. De okkuperte områdene vil altså fortsette å være under israelsk herredømme.

Ingen fredsavtale vil noe gang bli underskrevet av denne regjeringen.

Ingen fred betyr at man ønsker å bevare den territorielle status quo fastfrosset for all tid – bortsett fra at bosettingene vil fortsette å vokse og øke i antall. Dette er ikke tilfellet for demokratiet. Det er ikke fastfrosset.

Israel er kjent som «det eneste demokratiet i Midtøsten». Det er praktisk talt Israels andre offisielle navn.

Det kan diskuteres om en stat som dominerer et annet folk og fratar det alle menneskerettigheter – for ikke å snakke om statsborgerskap – kan kalles et demokrati. Men israelske jøder har vært vant til dette i 48 år, og overser det, rett og slett.

Nå er situasjonen inne i selve Israel i ferd med å endres drastisk. To fakta vitner om dette. For det første – og viktigste – er Ayelet Shaked utnevnt til justisminister. Hun er en av de mest ekstreme på ytterste israelske høyreside, og har ikke lagt skjul på at hun ønsker å ødelegge uavhengigheten til israelsk Høyesrett – menneskerettighetenes siste bastion. Høyesterett har i årenes løp klart å bli en viktig maktfaktor i Israel. Siden Israel ikke har noen skrevet grunnlov, har Høyesrett – under sterk og besluttsom ledelse – klart å spille rollen som vokter av menneskerettigheter og andre sivile rettigheter. Den har til og med annullert lover som er demokratisk vedtatt i Knesset, men som har vært i strid med den uskrevne grunnloven. Shaked har gjort det klart at hun akter å få en slutt på denne frekkheten.

Retten har overlevd mange stormløp fordi sammensetningen ikke er lett å endre. I motsetning til praksisen i USA, som virker skandaløs for oss, blir dommerne utpekt av en komité der politikerne holdes i sjakk av profesjonelle dommere. Shaked ønsker å forandre dette, og fylle opp komiteen med politikere som er lojale til regjeringen.

Retten er allerede kuet. I det siste har den fattet mange uverdige beslutninger – som å gjøre det straffbart å oppfordre til boikott av bosetningene. Men dette er bare småtterier i forhold til det som kommer til å skje i nærmeste fremtid.

Kanskje verre er Netanjahus beslutning om selv å ta hånd om kommunikasjonsdepartementet.

Dette departementet har alltid blitt sett ned på, og betraktet som noe som har vært reservert for politiske lettvektere. Netanjahus egenrådige insistering på å overta det selv, er illevarslende.

Kommunikasjonsdepartementet kontrollerer alle fjernsynsstasjonene, og indirekte også avisene og andre medier. Ettersom alle israelske medier har svært anstrengt økonomi, kan denne kontrollen vise seg å være dødelig.

Israelske regjeringer – muligens med unntak av Yitzhak Rabins – har aldri egentlig ønsket fred.

Netanjahus sjef – enkelte sier hans «eier» – er Sheldon Adelson, mannen som kunne tenke seg å være diktator i USAs republikanske parti. Han utgir allerede en gratisavis i Israel som har ett eneste mål: å støtte Netanjahu personlig mot alle fiender, inkludert konkurrentene i hans eget parti, Likud. Avisen – «Israel Hayom» (Israel Today) – er Israels mes utbredte avis, med den amerikanske kasinokongen i ryggen, som pøser et uvisst antall millioner inn i den.

Netanjahu er fast besluttet på å knekke all opposisjon i elektroniske og skriftlige medier. Opposisjonskommentatorer bør se seg om etter andre jobber. Channel 10, som blir ansett for å være litt mer kritisk til Netanjahu enn dens to konkurrenter, skal sannsynligvis stenges.

Det er vanskelig å unngå en avskyelig analogi. Ett av nøkkelordene i nazi-vokabularet var det redselsfulle tyske ordet Gleichschaltung – som betød at alle mediene skulle knyttes til den samme energikilden. Alle aviser og radiostasjoner (tv fantes ikke) hadde redaksjoner som besto av nazister. Hver morgen sørget en embetsmann fra propagandaministeriet – en Dr. Dietrich – for å samle alle redaktørene og fortelle dem hvordan morgendagens overskrifter, lederartikler og så videre skulle være.

Netanjahu har allerede sagt opp sjefen for tv-avdelingen. Vi kjenner ennå ikke navnet på vår egen Dr. Dietrich.

Som et muntert motstykke har Miri Regev blitt utnevnt til kulturminister. Regev er en høyrøstet kvinne med en vulgær stil som er blitt et nasjonalt symbol. Det er ikke engang mulig for noen å gjette seg til hvordan hun kunne bli armeens talsperson. Stilen hennes, som når hun avslutter enhver offentlig ytring med oppfordringen «Applaus!», har blitt en vits.

Det mest effektive redskapet til avdemokratisering er Utdanningsdepartementet (som ikke er effektivt til noe som helst annet). Israel har flere utdanningssystemer, som alle er finansiert – og fra nå av kontrollert – av Utdanningsdepartementet. To systemer hører helt og holdent regjeringen til: det alminnelige «stats»-systemet, og det selvstendige «religiøse stats»-systemet. Og så er det to ortodokse systemer, det ene ashkenazy, det andre østlig. I noen av disse blir det bare undervist i religiøse emner – ingen språk, ingen matematikk, ingen ikke-jødisk historie. Det gjør at uteksaminerte herfra er uegnet i arbeidslivet, og er avhengige av milde gaver fra sine religiøse samfunn resten av livet.

Før den israelske staten ble til, eksisterte det også et venstresystem med sosialistiske verdier, særlig i forbindelse med kibbutzene. Dette ble avskaffet av David Ben-Gurion, fordi det ble sagt å være for «statlig». Den forrige regjeringen gjorde et forsiktig fremstøt for å tvinge de ortodokse til å innføre «kjernestudier» i skolene sine, som aritmetikk og engelsk. Dette er gitt opp nå, siden de ortodokse er blitt medlemmer av regjeringskoalisjonen.

Den virkelige kampen, som starter nå, dreier seg om de «alminnelige» offentlige skolene – som til en viss grad har vært frie. Min avdøde kone Rachel arbeidet som lærer i en slik skole i nesten 30 år, og gjorde som hun ville da hun forsøkte å innprente humanistiske og liberale verdier i elevenes sinn.

Slik er det ikke lenger. Israels mest nasjonalistisk-religiøse leder, Naftali Bennett, har nå blitt utdanningsminister. Han har allerede annonsert at hans hovedmål er å gjennomsyre de unge med en nasjonalistisk-sionistisk ånd, for på den måten å oppdra en generasjon av virkelige israelske patrioter. Ingen antydninger om humanisme, liberalisme, menneskerettigheter, sosiale verdier eller noe annet slikt vrøvl.

Netanjahu har også overtatt Utenriksdepartementet. Mange av departementets funksjoner er spredt mellom seks andre departementer. Påskuddet er at Netanjahu holder den prestisjetunge plassen åpen for Arbeiderpartiets leder, Yitzhak Herzog, som han foregir å ville invitere inn i regjeringen. Herzog har allerede avslått høyt og tydelig. (Jeg går ut fra at den reelle eieren av regjeringen, Sheldon Adelson, uansett ikke ville ha tillatt det.)

Netanjahus virkelige hensikt er å hindre enhver potensiell konkurrent i å skaffe seg internasjonal og nasjonal prestisje i denne stillingen. Han leder jo utenrikspolitikken alene i alle fall. Alt i alt trer det frem et dypt bekymringsfullt bilde for alle som elsker Israel.

Netanjahu er fast besluttet på å knekke all opposisjon i elektroniske og skriftlige medier.

Det dreier seg ikke så mye om at maktbalansen i Israel er endret (for det er den ikke), men at de verste elementene på høyresiden har tatt over og presser ut nesten alle høyremoderate. Hittil har disse ekstreme elementene blitt dempet. De har snakket høyt, men har ellers ikke gjort så mye av seg. Det er forandret nå. Det ekstreme høyre har fått selvtillit, og akter å bruke makten det har.

Den israelske venstresiden (som beskjedent kaller seg selv «sentrum-venstre») har mistet kampviljen. Deres eneste håp er «press fra utlandet». Særlig fra Det hvite hus. Barack Obama hater Netanjahu. Når som helst nå vil det bli brukt amerikansk press, og Israel vil bli reddet fra seg selv.

Det er en behagelig tanke. Vi behøver ikke gjøre noe som helst. Frelsen kommer utenfra, deus ex machina. Halleluja. Uheldigvis er jeg en ikke-troende. Det jeg ser for meg er at USA øker støtten til Netanjahu-regimet og tilbyr svære våpenforsyninger som «kompensasjon» for den kommende atomavtalen med Iran. John Kerry, som har vært ydmyket av Netanjahu og behandlet med åpen forakt, ligger krypende ett eller annet sted ved føttene våre. Obama skryter av at han har gjort mer for «Israel» (som betyr den israelske høyresiden) enn noen annen president. Frelse kommer ikke fra den kanten. Guden vil forbli i maskinen.

Det er bare én form for frelse: den vi bærer inne i oss. Noen håper på en katastrofe som vil få folk til å åpne øynene. Jeg ønsker ingen katastrofer. Jeg vil ikke at Israel skal bli en kopi av Al-Sisis Egypt, Erdogans Tyrkia eller Putins Russland. Jeg tror vi kan redde Israel – men bare dersom vi kommer oss opp av sofaen og spiller vår rolle.

 

---
DEL