Hvem terroriserer hvem egentlig?

Åsne Seierstad utspurte på Litteraturhuset i Oslo et par eksperter om IS (Islamsk Stat) sist uke – hvem er IS, og hva vil de oppnå ved å terrorisere verden? Den ene, J.M. Berger, har skrevet ISIS. The State of Terror. Den andre, Charles Lister, står bak The Islamic State. A Brief Introduction. IS’ ideologiske og fanatiske […]

J.M.Berger
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 16.06.2015

Åsne Seierstad utspurte på Litteraturhuset i Oslo et par eksperter om IS (Islamsk Stat) sist uke – hvem er IS, og hva vil de oppnå ved å terrorisere verden? Den ene, J.M. Berger, har skrevet ISIS. The State of Terror. Den andre, Charles Lister, står bak The Islamic State. A Brief Introduction. IS’ ideologiske og fanatiske kamp er vanskelig å kjempe imot – for hva gjør man når en terrorgruppe sprenger 18 bomber rundt deg – hver på størrelse med en Oklahoma-bombe – i løpet av én time? Man løper – og IS vinner territorium. Gruppen har muligens femdoblet sin størrelse på et år, og består nå av opp mot 100 000 krigere. Berger forteller hvordan unge menn tvinges til å gi opp støtten til andre grupper og underkaste seg IS. Ekstreme sunnimuslimer, i kamp med sjiaer og andre – med mål om å innføre kalifatet helt fra Libya til Syria og Irak. En islamsk stat i hele Levanten. Charles Lister peker ivrig på kartet bak på scenen. Og Seierstad forteller meg senere at hun arbeider med en bok om fremmedkrigerne som tilslutter seg IS.

I denne utgaven av Ny Tid (side 1 og 8–9) skriver Francesca Borri – den utrettelige krigskorrespondenten i Midtøsten – om hvordan irakerne i Bagdad selv opplever situasjonen. Hun er én av få journalister igjen i områdene. Fra utsiden snakker media om sunnier mot sjiaer, saudiere mot iranere, Assad mot opprørere, og om brutale IS. Men fra innsiden, antyder hun, oppleves denne kategoriseringen altfor stereotyp, og presset på de involverte utenfra. Sju unge irakere beretter frustrert om hva de utsettes for – hvilken «borgerkrig» de har blitt pådyttet. Irak er et lappeteppe av minoriteter, som Borri beskriver – mennesker med alle typer bakgrunner. De kan ikke enkelt klassifiseres etter etnisitet, religion eller en kollektiv identitet. Ahmad (31) forklarer hvor gale han mener noen irakske religiøse er: De krabber milevis «som gigantiske frosker» for å demonstrere sin tro. Hver eneste dag skal en martyr eller et mirakel feires. Zee (23) forteller om en gammel kvinne som fordi hun mistet sin mann, sine sønner og sønnesønner, gråt så lenge at hun til slutt ble blind. Ammar (21) har vokst opp i slummen, der livets mening er å bli kriger – alternativer eksisterte ikke. Hisham (32) omtaler en meningsløs fedrelandsretorikk: at noen ber ham dø for landet sitt. Ahmed (24) nyanserer Bagdad som «et arnested for fantasien», et veldig mangfold – komplekst, og «uopphørlig stilt overfor moralske og intellektuelle utfordringer». Og Murtada (23) beskriver hvordan hun av utlendinger mistenkes for å være islamist og terrorist.

Vi får høre om et Irak sett fra noen av Bagdads innbyggere som tenker sjæl, som holder seg unna dogmatiske merkelapper, murbygging og fiendebildenes evige voldsspiral. Som Mahmoud sier skapes trygghet av fellesskap. Han omtaler motsatt amerikanerne i den grønne sonen som isolerer seg, de kjenner stort sett bare veien til flyplassen.

Iraks sjiabaserte regjering trener sine styrker med amerikansk hjelp – og også norske militære – for å kjempe mot sunnienes IS. I New York Times antydes det nå også at president Obama vil etablere et nytt nettverk av amerikanske baser i Irak for å støtte det sjiadominerte militæret.

Hva med en såkalt tredje gruppe – kurderne. Disse ble først nevnt etterpå i spørsmålsrunden under møtet på Litteraturhuset. Leser man om Irak kan man lære at kurderne, gjennom kontrollerte luftangrep fra den vestlige koalisjonen, og angrep støttet av informasjon fra amerikanske droner, har klart å drive IS tilbake fra flere territorier. De har nå gjenvunnet kontroll over rundt 90 prosent av sitt område. Den videre planen er nå bare å forsvare dette, selv om de kan se IS-leire i umiddelbar nærhet. Kurderne ønsker nok nå å gå fra autonomi til å oppnå reell selvstendighet. Den regionale kurdiske regjeringens uenigheter med Iraks regjering i Bagdad, har gjort dem isolert. I det minste rydder kurderne nå opp i territoriet der IS har lagt igjen tusenvis av veibomber – det var ikke bare bilbomber som eksploderte rundt tre ganger daglig i dette området i fjor. Kurderne har også en 100 mil lang grense mot det IS-kontrollerte området i nord, men har ikke ressurser nok til å opprettholde denne. De har ingen profesjonell hær, de mangler koordinering seg imellom, soldater venter i månedsvis på lønn, og de splittes mellom ulike politiske grupper. I dette fiendeområdet benytter de seg av hjelp fra den vestlige koalisjonen. Som et eksempel: Da tre store lastebiler fulle av eksplosiver nylig nærmet seg den kurdiskkontrollerte oljerike byen Kirkuk, ble de bombet med et koordinert luftangrep før de kom for nær.

Tre fiender? Er Iraks 35 millioner innbyggere splittet opp i tre, i et sjia-muslimsk sør, et sunnimuslimsk sentrum, og et kurdisk nord? Virkelig? Dessverre skaper IS’ propagandavideoer av barbariske henrettelser fiendebilder som opprettholder slike konfliktlinjer. Som Lars Gule sa fra salen på Litteraturhuset – og for den saks skyld Nils Christie skrev om spektakulære 9/11 (se forrige leder) – er historien full av langt mer barbariske kamper. Det nye er propagandaen, en krigføring som får de irakske regjeringssoldatene og andre til nærmest å rømme fra post når IS er på vei. Redselen kjennes i halsen, redselen for at lange kniver skal kappe hodet av dem, slik de har sett det på video.

Når det militærindustrielle Vesten tror de kan løse konfliktene i Midt-østen ved å sende inn 95 prosent våpenstøtte og 5 prosent humanitær hjelp, har man kanskje ikke skjønt hva ordet «støtte» betyr. Som det også ble sagt på Litteraturhuset, er det heller et sivilt fungerende samfunn de fleste etterspør fra dem som styrer – med skoler, sykehus, arbeid og elektrisitet. Krigerkultur og vold forverrer og forlenger bare konfliktsituasjonen. Og media bidrar villig med å skape og opprettholde fiendtlige stereotypier, istedenfor å fremheve mangfoldet som finnes. Etnisk territorial oppsplitting er en syk mentalitet. Som Ahmad spør: «Tror du det er normalt at alle løper rundt omkring og spør hverandre om de er sunnier eller sjiaer? Og hvem yazidiene er, hvem shabakene er, og om de tilber jomfru Maria, et tre eller en stein?»

truls lie

Kommentarer