Hvem skal ta klimaregningen?

Erik Solheim skryter av å oppfylle bistandsmålet om én prosent av BNI. Men med regjeringens talltriksing har andelen som går til fattigdomsbekjempelse, i realiteten gått ned.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mens stigende matvarepriser har ført 78 millioner flere mennesker under sultegrensen, lovpriser regjeringen den nye «utviklingsmodellen». Ikke mer til mat, men mer av bistandsmidlene til asyltiltak i Norge og til regnskogvern.

Det var en ikke helt uventet politikk som ble frontet da statsbudsjettet kom. Allerede 17. september var utviklingsminister Erik Solheim ute i Dagbladet og lanserte «fremtidens modell» for utviklingshjelp. Det var mer klimabistand og mindre fokus på tradisjonelle utviklingstiltak. Men vi har ikke fått en ny modell for utvikling. Vi har fått en ny modell for hvem som skal betale klimaregningen.

Det gis nemlig et feilaktig inntrykk av at vi når målet om 1 prosent bruttonasjonalinntektene (BNI) i bistand. Faktum er at det nå går opp for regjeringen at man ikke kan bruke én krone to ganger. Man kan ikke love bort de samme pengene både til fattigdomsbekjempelse og til bekjempelse av klimautslipp. Derfor gjør regjeringen nå noe finurlig: De fremstiller det som om penger til å redde regnskog i realiteten også er målrettet utviklingshjelp.

Det er få som vil være uenige i at klimaendringene kommer til å ramme de fattigste hardest. Men det er uverdig at denne argumentasjonen nå brukes som en brekkstang for å skrinlegge den utviklingspolitiske målsetningen om at bistand skal opp på minimum én prosent av BNI. For å blande inn tiltak som vi burde tatt prisen for selv, er ikke bare et svik mot verdens fattigste, men det er også i strid med rapporten fra FNs klimakonvensjon som hadde som utgangspunkt at finansieringen av klimatiltak skal komme i tillegg til tradisjonelle utviklingsmidler. 

Når midler som skulle gått til de fattigste, i stedet brukes på andre tiltak, undergraver regjeringen hele bistandsopptrappingen. Prosentsatsen til tradisjonell bistand går nemlig rett i gulvet. Den vil i realiteten være ca 0,87 prosent. Og enda verre, ved å oppfordre til at andre giverland skal følge den samme modellen som Norge, vil det føre til en samlet global reduksjon av bistandsmidler. Dette kan neppe være den utviklingen regjeringen ønsker.

Det har lenge vært enighet i Norge om at vi bør kunne ta oss råd til å bruke én hundredel av våre inntekter på verdens fattigste. Med regjeringens nye modell frykter jeg at denne enigheten nå er i ferd med å smuldre opp. Den viskes i beste fall ut. Kampen for utvikling og klima henger tett sammen, men den må kjempes hver for seg. Det må regjeringen forstå så fort som mulig!

I en tid der matvareprisene har steget med 52 prosent  bare det siste året, er tradisjonell bistand enda mer sårt tiltrengt. Alle de fem store bistandsorganisasjonene, og til og med Regnskogsfondet selv, er kritiske til Solheims sterke politiske føringer for bistanden og hans spredning av bistandspenger til usikre prosjekter. Dobbeltministeren har mer penger å rutte med enn noen av sine forgjengere som utviklingsminister. Likevel velger han å nedprioritere bekjempelse av ekstrem fattigdom. For de fattigste må se langt etter økt fokus på helse, utdanning eller matvarehjelp. I stedet kjøper han oss god samvittighet med verdens fattigstes penger.

Det er mange årsaker til at det er fattigdom i verden. Men én ting er sikkert: Mye mer kunne vært gjort av de rikeste for å utrydde den. Nå vet vi at situasjonen vil forverres, blant annet som følge av mer ekstremvær. Dette vil ramme de fattigste hardest. Men utslippene som forårsaker klimaendringene kommer i all hovedsak fra vestlige lands velstandsutvikling. Vår velstand har med andre ord en kostnad for klimaet, og da i neste omgang for verdens fattigste. Svaret på hvem som burde betale for å unngå klimaendringene, burde da opplagt være de rike landene.

---
DEL