Den politiske essaysamlingen Whose Story Is This? av Rebecca Solnit er en oppsummering av det siste feministiske kampåret i lys av fortiden og framtiden med et avsluttende brev adressert til «The March 15, 2019, Climate Strikers». Blant de markante kvinnene i boken nevner Solnit forfatteren Rebecca Traisters Good and Mad, forfatteren Tara Westover med den selvbiografiske boken Educated, metoo-aktivisten og skuespilleren Rose McGowan, politikeren Alexandria Ocasio-Cortez og klimaaktivisten Greta Thunberg.
Boken er blitt til i etterdønningene av metoo, der kvinners historier ble hørt og fikk konsekvenser for de involverte. I lys av metoo ønsker Solnit at vi kommer til bunns i hvis historier og kamper vi forteller og kjemper for når det kommer til temaer som abort, rasisme, klimaforandringer, sinne, vold og hvit makt.
Mens jeg leser, tenker jeg tilbake på hennes Call Them By Their True Names fra 2018, der hun skriver at vi kan forandre verden ved å forandre historien og språket vi beskriver den med – ved nettopp å «call them by their true names». I den nye boken hevder Solnit at for å forandre hvem som forteller historien og hvem som bestemmer, må vi først forandre hvis historie vi velger å fortelle – derav tittelen Whose Story Is This?.
Hvite menn
Solnit skriver at menns sinne er et offentlig sikkerhetsspørsmål – enten det er vold i hjemmet eller masseskytinger. Nylig ble Norge utsatt for det siste. Under eid-feiringen 10. august i år bestemte en 21 år gammel norsk høyreekstrem terrorist seg for å skyte løs i moskeen Al-Noor Islamic Centre i Bærum, inspirert av Christ-church- og El Paso-
terroristene. Før angrepet drepte han sin 17 år gamle stesøster, som var adoptert fra Kina.
Dette er historien om terror, hvit makt og rasisme. Under avhør kom det fram at «han ønsket å skremme norske muslimer». Takket være de to heltene Muhammad Rafiq (65), som holdt ham nede og Muhammad Iqbal (75), som slo ham i hodet, mislyktes han i sitt forsøk på å drepe noen av de tilstedeværende i moskeen.
Det legges sjelden vekt på det faktum at det bare er menn i
høyreekstreme bevegelser.
Terroren i Norge, New Zealand og El Paso er ikke historien til – eller om – terroristene, men historien om hvordan ord og holdninger fra hvite menn i maktposisjoner skaper handlinger. Solnit tenker her spesifikt på Donald Trump, men også andre før ham.
Solnit skriver at da Trump ble president, var det snakk om ikke å normalisere autoriteter og løgner. Men de mange tapte liv som kan tilskrives kvinnehat og rasisme, har blitt normalisert likevel. Oppgaven har isteden blitt å «avnormalisere» dem og bryte stillheten rundt disse temaene: å skape et samfunn der hver enkelt historie blir hørt.
Solnit skriver at vi lever i en tid der det pågår en kamp om historiene. Det legges sjelden vekt på det faktum at det bare er menn i høyreekstreme bevegelser, skriver hun.
Kvinnehat
Solnit trekker fram en oppsiktsvekkende hendelse fra juni i år der Marshae Jones, en gravid kvinne fra Alabama, ble arrestert for drap fordi hennes fem måneder gamle foster ble truffet og døde da Jones ble skutt i magen av en kvinnelig arbeidskollega. [Alabamas lovgivning gir et foster samme rettigheter som et barn. Guvernøren i Alabama, Kay Ivey, har forbudt abort uansett omstendighet – inkludert voldtekt og incest, red.anm.]
Kvinnen som skjøt Marshae Jones, ble derimot ikke arrestert, siden politiet mente at det var den gravide kvinnens skyld at hun hadde havnet i en krangel. At gravide Marshae Jones er en fattig afroamerikaner, er relevant med hensyn til den urettferdige behandlingen hun får. Saken fikk stor oppmerksomhet i USA og vekker avsky og forakt hos meg – jeg blir ordentlig sint.

Saken mot Marshae Jones (skjermdump abc news)
Dersom det hadde vært snakk om en hvit og rik kvinne istedenfor en svart og fattig, er jeg sikker på at saken hadde sett helt annerledes ut.
Jeg ønsker å trekke inn Anna Delvey-saken fra i år som et eksempel på hvitt makt på sitt beste:
Anna Sorokin, som er Delveys egentlige navn, utga seg for en være en tysk arving med 60 millioner euro i formue og levde flere år i Manhattans elitistiske kretser uten å bli avslørt. I virkeligheten var hun en 28 år gammel russisk innvandrer med inkassoregninger. Hun overtalte blant annet en bankansatt til å låne henne 100 000 dollar, men 9. mai 2019 ble hun dømt for å ha svindlet hoteller, restauranter og banker, hvilket ga henne en straff pålydende 4–12 år i fengsel.

Da jeg leste om Delvey-saken og så et bilde av henne som slank og vakker, med naturlig rødbrunt hår, melkehvit hud og uskyldsblå øyne, tenkte jeg at hun aldri hadde klart å komme så langt som hun gjorde dersom hun hadde hatt en mørkere hudfarge og var «stygg».
I Sorokins tilfelle har hvitt makt og sexisme først åpnet dører for henne, for så å lukke dem. Under rettssaken kommenterte dommeren blant annet at Sorokin var blendet av glitteret og glamouren i New York City. Jeg klarer ikke la være å tenke at hun kanskje aldri hadde blitt avslørt dersom hun var mann? «Trump, Trump» hviskes i ørene mine mens jeg skriver dette, og jeg lar det være opp til leseren å trekke linjene her.
Til tross for gjentakelser fra Solnits tidligere verk som Call Them By Their True Names (2018) og Mother of All Questions (2017), som hun også selv refererer til, er det sosiale og politiske budskapet i boken tydelig: «Be what happens (…) Today, you are the force of possibility that runs through the present like a river through the desert. Love, Rebecca.»