Kartet viser hvor de viktigste funnene er gjort i Nordsjøen.
Kartet viser hvor de viktigste funnene er gjort i Nordsjøen.

Hvem skal bestemme over norsk olje?


OLJE: Opinionen i Norge må nå mobiliseres til kamp for å få inntektene fra oljeutvinning fra kildene utenfor norskekysten til å komme befolkningen i landet til gode. Nå må spørsmålet om utvinning, ilandføring og rasjonalisering trekkes vekk fra ekspertene og bli et politisk spørsmål. Dersom det ikke blir handlet raskt, vil oljen bli utvunnet av utenlandske selskaper og videreforedlet av de samme konsernene i utlandet, der også profitten vil havne.

Email: abo@nytid.no
Publisert: 3. september 2020

Oljekildene som er oppdaget utenfor norskekysten, har åpenbare uhyre verdifulle naturressurser som Norge kan få store økonomiske fordeler av. Men dette forutsetter at vi tar vare på mulighetene vi har. Det er umulig dersom vi velger å holde fast på situasjonen slik den er på oljesektoren i dag. De internasjonale oljeselskapene har hånd om nær 97 prosent av omsetningen, og når disse selger råolje og råoljeprodukter til sine datterselskaper i Norge, tar de overpriser som koster oss nær 350 millioner kroner i året.

Norske importpriser har ligget på europeisk toppnivå, og avregningsprisene har ført til milliardbeløp i valutatap. Overprisene på den årlige oljeimporten til Essos raffineri medfører et valutatap som på tre år løper opp i summer tilsvarende totalkostnadene ved å bygge hele raffineriet. I beløpet er det inkludert en skatteunndragelse som på 5–6 år beløper seg til mer enn hva raffineriet er verdt. Overprisene koster hver innbygger i Norge rundt 100 kroner i året.

Nå er vi avmektige

Flere internasjonale selskaper leter etter eller borer etter olje langs kysten. Det er allerede funnet oljekilder som kan dekke vårt råoljebehov og mere til for årtier. Også på Svalbard leter utenlandske selskaper etter olje. Sør for 62. breddegrad utenfor norskekysten har 9 fellesforetak av selskapet vært i gang med boring de siste årene. Det er funnet olje minst fire steder: Philips har gjort to betydelige funn, Esso et mindre funn og Amoco-gruppen har funnet oljeforekomster. Det er funnet gass av Murphy-gruppen og Philips. Staten har gitt konsesjonstillatelser, og avtalen stiller selskapene fritt til selv å bestemme sine forretningsmessige opplegg. Bortsett fra statens inntektsandel og ilandføringen har ikke Norge stilt andre krav enn vi gjør ved vanlige konsesjoner til utlendinger. Selskapene kan som før operere fritt.

Motsatte tendenser gjør seg gjeldende på oljesektoren i svært mange andre land. Dersom utenlandske oljeselskaper innbys til å etablere seg i u-land, skjer det i slike former for samarbeid som ikke alltid gir landet større inntekter, men gir mer direkte kontroll med det forretningsmessige opplegget, f.eks. salgspolitikk innenlands og utenlands, prispolitikk, eventuell utvikling av videre bearbeiding. Noe av det mest fristende for oljeselskapene var nok friheten vi tilbød, og det at verdien av råoljen, når skatter og avgifter skal regnes ut, bestemmes av verdensmarkedsprisene – noe som for øvrig ikke er uvanlig (bortsett fra i de store oljelanda, der en benytter avtalte priser). Også prisene til Norge fra våre «egne» felt er vi ikke herre over: «Hvilke priser oljeselskapene vil ta, avhenger i første rekke av prisene på verdensmarkedet.» (Nils Gulnes ved Statens oljekontor.)

Overpriser

Og selskapene vil stå nokså fritt, verdensmarkedet er så brokete hva priser angår at det er vanskelig å «ta en krangel» med dem. Men så mye kan vi si i dag: Prisene på råoljen som Shell og Esso importerer (og raffinerer her i landet) vil komme til å ligge vesentlig høyere enn prisen på den oljen Philips kommer til å selge på verdensmarkedet. I få land står som kjent monopolprisene så urokket som i Norge. Gjentatt på en annen måte: Det er allerede klinkende klart at om Esso og Shell får fortsette som nå, vil vi importere råolje fra andre steder som er dyrere enn vår egen olje fra Ekofiskfeltet f.eks.

I noen av gruppene som fikk konsesjoner i midten av sekstiåra, deltar norske selskaper (Hydro med nå 6,7% i Philipsgruppen f.eks.). I de utlysningene som ble foretatt i 1968, har staten fått adgang til å delta som interessert; dette gir altså en noe nærmere kontakt, samtidig som inntektsandelen er økt fra rundt 56 % til i en del tilfelle 63 % (f.eks. i Essos blokker). Oljeland i Midtøsten er oppe i 75 %, og mange «ferske» oljeland har også oppnådd statsandeler på oppimot 70 %, enkelte ganger mer.

Statsinntektene av Ekofiskfeltet har av myndighetene vært nevnt å kunne bli liggende et sted mellom 100 og 500 mill. kroner. Dette er ikke i størrelsesorden mer enn vi taper i valuta på overprisingen totalt. Det er altså avgjørende viktig at vi kan bruke råoljen utenfor vår kyst til å få redusert dette tapet; ja, det må være ett av de viktigste formålene.

Eiendom eller gave?

For best å kunne utnytte de økonomiske mulighetene som nå byr seg, må norsk oljepolitikk ha en minimumsmålsetting:

  1. Inntektene fra oljeutvinningen bør i størst mulig utstrekning komme landets befolkning til gode, og oljen fra kildene utenfor norskekysten bør videreforedles av oss.
  2. Overprisen på importen av råolje og oljeprodukter må fjernes.
  3. Norsk oljenæring må utbygges slik at det ikke fører til norsk økonomisk avhengighet av internasjonale storkonserner, men til økt økonomisk uavhengighet og handlefrihet for Norge.

Dersom det ikke blir gjort noe fra statens side verken når det gjelder overpriser eller for å fremme oljeinitiativ, vil vi komme i denne situasjonen:

Råoljen utenfor norskekysten utvinnes av utenlandske selskaper.

Utenlandske selskaper bygger opp videreforedling av vår råolje i utlandet eller i «beste» fall lages et samarbeid med norsk kapital eller den norske staten om plassering av et videreforedlingsanlegg her og avtar så det meste av produksjonen selv.

Profitten på vår olje havner i utlandet og valutatapet som er en følge av overprisene vil fortsette.

Represalier

Hva kan gjøres for å unngå en slik situasjon? Hvordan kan Norge få større økonomiske fordeler av oljenæringen og en mer uavhengig stilling? Tre alternativer peker seg ut. Moderate regulerings- og kontrolltiltak kan nok føre til lavere priser, men kan ikke redde landet fra oljemonopolenes favntak. Et nasjonalt uavhengig oljeselskap som på lang sikt vil lette en nasjonalisering av hele oljebransjen, er alternativet som peker seg ut. Men en aktiv statlig politikk kan føre til motreaksjoner når vi griper inn mot etablerte selskaper. Motreaksjonen kan være av mange typer: Represalier i form av mindre frakt for norske tank-redere, nedgang i eksportindustriens ordre (fra f.eks. USA, som Sverige så vidt fikk føling med nylig). Utenlandske myndigheter kan reise større handelsbarrierer (større toll, mindre kvoter), de kan legge press på oss i internasjonale fora, begrense vår tilgang til kreditter for valutamessige formål, og for ulike typer investeringer, både fra private kilder og internasjonale finansinstitusjoner som verdensbanken. Mer drastiske eksempler er f.eks. handelsboikott og konfiskering av norsk eiendom i utlandet, f.eks. skip. Ved en brå og endefram nasjonalisering over natta kunne vi nok oppleve noe slikt i dag. Erstatning for ekspropriasjonen vi foretar, ville en vanskelig bli enige om.

Et norskeid selskap

Et første steg er å skape et norskeid selskap som driver raffinering og omsetning av olje i Norge på basis av uavhengig import, eller basert på norskprodusert råolje. Et slikt selskap vil kunne skape den priskonkurransen som er nødvendig for å få oljeprisene redusert. Forutsetningen er at selskapet får en viss størrelse. Selskapet kan samtidig gi grunnlaget for utviklingen av petrokjemisk industri i Norge. Har vi en nasjonal oljeindustri som omfatter både raffinering, distribusjon og petrokjemisk industri, kan vi i større grad enn før kreve at all olje fra oljefeltene våre skal ilandføres i Norge. I konkurranse med et norsk uavhengig selskap vil prisene på oljeproduktene bli presset ned. Dette vil skape færre internasjonale forviklinger enn et prisdiktat. Det samme er gjort i andre land.

Siktepunktet må være å bygge opp en statlig oljeindustri som omfatter produksjon, raffinering og distribusjon. På den måten kan staten til slutt overta hele oljebransjen.

Det som har skjedd de siste årene, er at konsesjoner er «solgt» til høystbydende, og den viktigste fordelen med de norske oljekonsesjonene var mangelen på innblanding fra myndighetenes side. Det var fri adgang til å innlemme de norske ressursene som ledd i oljeselskapenes globale monopolistiske strategi. På de betingelser Norge har gitt, står det oljeselskapene fritt til å regne slike priser på interne tjenesteytelser og vareleveringer at overskuddet opptrer på steder hvor skattebyrden blir minst. Selskapene står videre fritt i sin prispolitikk og sin produksjons- og videreforedlingspolitikk. Bedre kan det neppe bli.

Mobiliser opinionen

Den norske oljen står i fare for å bli et tilskudd til oljegigantenes oljekilder, og derved bidra til å styrke deres monopolposisjoner. Men den norske oljen kan også få en annen betydning, nemlig den å være en oljekilde som er uavhengig av oljeselskapene, og på den måten bidra til å svekke oljemonopolenes overmektige stilling.

En statlig oljenæring i Norge vil umiddelbart bety nettopp en slik helt uavhengig tilførselskilde av olje i verden. Den ville videre eliminere overprisingsproblemet og gitt grunnlag for videreforedlingsvirksomhet i Norge.

En statlig oljenæring vil sikre at inntektene kommer hele befolkningen til gode og ikke bare utenlandske kapitalister. Sett i et videre perspektiv vil statlig oljeproduksjon trygge norsk økonomisk uavhengighet. Norge har et enormt internasjonalt ansvar fordi kjempestore oljeforekomster kanskje finnes utenfor kysten vår. Disse tilhører egentlig alle her i verden. Det vi har gjort til nå har styrket de internasjonale storkonsernene. Kampen som andre land fører nettopp mot disse konsernene kan i verste fall bli resultatløs om Norges olje blir et kampmiddel som oljemonopolene får hånd om. Det er derfor vår plikt å skaffe oss kontrollen over oljen fra våre oljefelter.

De internasjonale reaksjonene vil bli meget kraftige på en slik nasjonaliseringspolitikk.

Mange av de tidligere omtalte mottiltakene fra utenlandsk side kan da bli satt i verk. Dette vil kreve at opinionen er fullt mobilisert, at en forbereder seg på at det vil koste kamp, og at folk er overbevist om at resultatene vil mer enn oppveie kostnadene.

Av John E. Andersson

Abonnement kr 195 kvartal