For oss mennesker er vårt forhold til endring komplekst og ofte delikat. Noen endringer er enkle å akseptere, kanskje på grunn av at de er ubetydelige, men selv endringer som vi anser som gode og verdifulle, kan framstå som utfordrende. Når det så kommer til endringer i ens omgivelser, for eksempel slike som er plutselige og fundamentale som i byen Nikel i Russland, oppstår spørsmålet: hva betyr endringen for dem den er laget for?
Nikels mange identiteter
Nikel er et særegent sted: Gruvebyen som ligger på tundraen på Kolahalvøya like over polarsirkelen, grenser til Norge og er bare 50 kilometer unna Kirkenes. I tillegg til å være en grenseby er Nikel også historisk sett en såkalt monotown – en by skapt og drevet av en by-dannende industribedrift med ett eneste formål: å utnytte industriell arbeidskraft. Først etablert av det finske styret med kanadisk nikkelindustri-teknologi, endte Nikel i hendene på Sovjetunionen i 1944 etter at en fredsavtale ble undertegnet med Finland. Sovjetisk planøkonomi og rik forekomst av et strategisk viktig metall gjorde Nikel ledende innenfor næringen. Det bidro til at byen utviklet seg, at arbeiderne ble betalt godt nok til at de ble i området til tross for det harde klimaet, og ikke minst, at rikdommen til Pechenganikel Mining Combine økte. Men desto mer produktiv bedriften var, jo mer forurenset ble området rundt.
«Sovjetiske dødsskyer»
Som svar på den ekstreme forurensningen startet nabolandet Norge med en stor miljøkampanje for å stoppe «de ‘sovjetiske’ dødsskyene». Men dette endret seg da Sovjetunionen kollapset. Markedet ble ikke lenger kontrollert av staten, Pechenganikel ble privatisert, og miljøskadene fra smelteverksdampen kunne ikke lenger fjernes av det post-sosialistiske Nikel.
Tiår med forhandlinger stilte selskapets nye eier Nornickel overfor et dilemma som måtte løses: skulle Nikels smelteverk fortsette å sysselsette en god del av innbyggerne og sørge for økonomisk trygghet i hverdagen, eller burde det stenges ned for å stoppe den alvorlige forurensningen? Nesten 30 år etter at Sovjetunionen ble oppløst, i 2020, annonserte Nornickel nedleggelsen av smelteverket.
World of New Possibilities
Som følge av at byens hjørnesteinsbedrift la ned produksjonen, gikk flere økonomiske og politiske aktører inn for å bøte på det plutselige tapet av arbeidsplasser. De ville skape en ny visjon om Nikel som en mer uavhengig, konkurransedyktig og attraktiv markedsstyrt by. Nornickel tok på seg det meste av arbeidet og gjennomførte blant annet idekonkurransen World of New Possibilities. Pechenga kommunes utviklingsbyrå Second School ble også holdt i gang for å fremme innbyggernes kreative innsats.
En masterplan om diversifisering av Nikels økonomi, fortetting av byen og utvikling av reiselivssektoren.
Som følge av samarbeidet mellom kommunale og regionale myndigheter begynte nye småbedrifter, arrangementer, kreative prosjekter og et «forskjønnet» Nikel å tre frem. Det kulminerte med at Second School og konsulentbyrået URBANpro laget en masterplan om diversifisering av Nikels økonomi, fortetting av byen og utvikling av reiselivssektoren. Målet var å gjøre Nikel til en leder innen bærekraftig utvikling i Russland. Flere prosjekter ble vurdert for gjenbruk av smelteverksområdet, inkludert ideer om ny industri og økoturisme. Omformingen av Nikel endret seg imidlertid vesentlig i mars 2020.
Et isolert Nikel
Som de fleste andre steder i verden endret covid-19-pandemien livet i Nikel betydelig. Grensene til Norge var ikke lenger åpne for lokalbefolkningen – med mindre de hadde dobbelt statsborgerskap. Det påvirket ikke bare hverdagen til grenseområdets innbyggere, men også det internasjonale samarbeidet som mange i Nikel hadde satt stor pris på. Hyppige vennebesøk til Kirkenes i Norge og kulturutveksling ble erstattet med nettkommunikasjon, mens store prosjekter og virksomheter rettet mot internasjonal handel måtte omstille eller legge ned. Selv de som ikke brydde seg så mye om Norge endte opp med å savne mulighetene som livet ved grensen ga. Byen, som trivdes både med industriell produksjon og utlendinger, endte opp med å miste begge deler på kort tid.
Så, 24. februar 2022, begynte den russiske invasjonen av Ukraina. Dermed ble grensebyens offisielle samarbeid med Norge og resten av verden frosset på ubestemt tid.
Fremtiden
Nikels bukett av identiteter, som er blitt opprettholdt i flere tiår, er igjen gjenstand for omforming. Først, som sovjetisk monotown, hadde den lite miljøansvar eller konkurranse. Deretter som postsovjetisk grenseby, fjernet Nikel seg fra sine industrielle røtter, og prøver nå å høste fordelene av internasjonalt samarbeid og en mulig, unik rolle i Arktis.
Endringene i Nikel så langt har imidlertid ikke innfridd innbyggernes forventninger. Arbeids-ledigheten er fortsatt et stort problem. Konkurransen om offentlige tilskudd for endringer legger ansvaret for den økonomiske utviklingen av byen på innbyggerne fremfor de styrende lokalpolitiske myndighetene. Forskjønnelsen av byrommet, selv om de fleste innbyggere gleder seg over det, blir sett på som utilstrekkelig uten skikkelig tilgang til helsetjenester, oppvarming og vann. Hvis endring for innbyggerne skal bety å få trygghet i hverdagen gjentar vi: hvem er det egentlig omformingen av Nikel gjennomføres for?
Grensen mellom Nikel og Kirkenes åpnet endelig i midten av juli 2022, og ble en høyt feiret begivenhet blant lokalbefolkningen. Mens masterplanen og noen av dens prosjekter allerede er godt i gang (Nornickel har vært fritatt for sanksjoner), lurer innbyggerne på om de får den lyse fremtiden som er lovet hjemstedet. Kan Nikel kvitte seg med sin sovjetiske monotown-identitet og gjenoppstå som en bærekraftig, attraktiv og blomstrende grenseby?
