Kyllinger er ofte i mediene – men sjelden med fokus på dyret selv. Mens næring og myndigheter prøver å få salget opp til absurde høyder igjen, bør forbukeren begynne å bry seg mer om dyret bak varen.
Kyllinger er dyr vi mennesker har manipulert til et punkt der deres kropp ikke lenger er til særlig bruk for dyrene selv. Fugleungene vokser til det dobbelte av vekten til en voksen urhøne på knappe 30 dager. Beina og organene klarer ikke å følge med i veksten. Foreldredyrene til broilerkyllinger sultefôres for at ikke beina skal svikte dem. Den abnorme veksten, kombinert med et miljø hvor naturlig adferd og bevegelse er forhindret, resulterer i fugler som i praksis blir invalidiserte.
Skremmende. Dette er kjente forhold som har blitt rapportert i alle landets større aviser de siste årene. Mellom linjene i artiklene ligger en frustrert erkjennelse av en tilsynelatende uløselig floke: Kyllingproduksjonen er uakseptabel. Men siden «vi alle» spiser kyllinger, sier vi det ikke rett ut.
Antall slaktede kyllinger er oppe i 70 millioner individer i året – veksten var «eventyrlig» i henhold til bransjen. Fra perspektivet til de som bryr seg om vårt samfunns anstendighet overfor dyr, er «skremmende» et bedre ord. Så kom den berømte nedgangen. Den kom som en følge av at også andre skremmende aspekter ved kyllingproduksjon ble almennkunnskap. Forskere slo alarm om antibiotikaresistente bakterier på 30 prosent av kyllingfiletene. Ikke lenge etter ble det rapportert om en annen type antibiotikaresistente bakterier på 50 prosent av kalkunkjøttet – bakterier som ifølge Mattilsynet også ble funnet på 70 prosent av kyllingfiletene i 2014.
Imidlertid fikk bransjen både helseministeren og Mattilsynet på banen med forsikringer om at det bakteriebefengte kjøttet er «trygt å spise» – så lenge man tar forholdsregler. Hvor riktig det er av ministre og statlige organer å gå utover sin informasjonsrolle for å bli en hjelpende hånd for en næringsvirksomhet med pr-problemer, er et spørsmål flere burde stille. Bransjen gikk så ut med «narasin-frie» kylling – det vil si kylling som ikke hadde fått forebyggende antiparasittmidler med antibiotisk effekt. Samtidig møtte tiltaket kritikk internt: «Uten narasin får dyra også lettere infeksjoner av en type bakterier som gir sår og ødelagt vev i tarmen hos kylling. Begge disse tilstandene betyr dårlig dyrevelferd,» skrev en fagansvarlig i Kjøtt- og Fjørfebransjens Landsforbund.
Ettertanke. Kjernen i problemet er uansett ikke nevnt: Dyr som masseproduseres og tvinges til å leve tett i tett for å oppnå store produksjonsvolum, blir lettere utsatt for sykdom. Når fuglene i løpet av sine fire aller tidligeste leveuker – de eneste de får – må gis medikamenter for ikke å dø i en slik grad at det gir utslag på lønnsomhetsstatistikken, vil mange mene at dette er føde for ettertanken snarere enn magen.
Kyllingproduksjonen er drevet ut fra et mål om å produsere mest mulig kjøtt med minst mulig innsats og kostnad. Dyrene betaler prisen i form av lidelser og manglende livskvalitet. Deres velferd og behov ignoreres på grunn av menneskers ønske om en bestemt smaksopplevelse. Er det verdt det, og vil forbrukerne virkelig ha mer av det?
Kyllingenes velferd og behov ignoreres på grunn av menneskers ønske om en bestemt smaksopplevelse.
Kyllingbransjen gjør nå en massiv innsats for å se høye salgstall. Det betyr millioner av fugleunger som har et dårlig liv – i tillegg til å potensielt utgjøre en helserisiko for mennesker.
Men desto færre kyllingfileter som kjøpes, desto færre fugleunger risikerer å komme til verden med en kropp som er deres verste fiende, i et miljø hvor fugleunger slett ikke hører hjemme.
Vi er stadig flere som velger bort både kyllingkjøtt og annet kjøtt, og isteden velger vegetarisk – både på grillen og middagsbordet. Det er den vegetabilske landbruksproduksjonen vi må bygge opp og verne om – ikke en forvokst kyllingindustri.
Martinsen er veterinær og leder i NOAH – for dyrs rettigheter. siri@dyrsrettigheter.no
