Hva vil venstresiden med USA?

Vil venstresiden innrømme at USA kan være nyttig for Norge? Det bør den.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Norsk venstreside elsker å kritisere USAs utenrikspolitikk. Det er ingen krevende øvelse. Venstresiden bør imidlertid heller diskutere hva den vil med Norges forhold til USA. Vil den noe? Annet enn en opposisjon som ikke leder noe sted uten nære allierte i Europa? Er venstresiden klar for et mer kynisk forhold til USA, der vi kan være lydhøre overfor USA dersom USA er nyttige for norske nasjonale interesser? Norge trenger en egennyttelinje overfor USA. Det er et av poengene mine i en artikkel i siste utgave av Samtiden.

Dette er et viktig spørsmål for et parti som SV. SV tar sikte på å kunne aksle regjeringsmakt, og har de siste årene utviklet en maktstrategi i nasjonal politikk. Jeg er sikker på at USA er viktig for Norge – men på hvilke betingelser? I dag later det til at norsk utenrikspolitikk har som mål i seg selv å ha et godt forhold til USA. Det holder ikke. Et godt forhold til USA er et middel, ikke et mål i seg selv.

«Norge bør bli dyktigere til å definere hva som er landets nasjonale interesser, og snakke høyere om det. Nasjonale interesser er et språk som blir forstått i Washington DC», sa en amerikansk UD-tjenestemann til meg i Washington DC. Forståelsen og ivaretakelsen av norske nasjonale interesser er svak i Norge. Det er budskapet i Samtiden.

To spørsmål

To spørsmål er sentrale for Norge: Hvilken verdensorden skaper USA, og hvor nyttige er USA for ivaretakelsen av norske nasjonale interesser? USAs bidrag til verdensorden vil trolig konstant gjøre USA til en utro institusjonalist og selektiv multilateralist. USA viker ikke tilbake fra unilateralt forkjøpsangrep dersom det er viktig for nasjonale interesser. En slik verdensorden er problematisk for Norge, men det er ikke mye et lite land kan gjøre med det. For Norge er derfor spørsmålet hvor hjelpsomme, plagsomme eller uinteressante vi bør være dersom USA turer frem og ber om politisk støtte og militær bistand.

Bondeviks brudd

Det var et brudd med Norges tradisjonelle hjelpsomhet overfor USA da Bondevik-regjeringen valgte ikke å støtte USAs krig mot Irak. Det var en historisk svekkelse av norsk atlantisme. Norges standpunkt og toneleiet overfor USAs lå et sted mellom Tyskland og Storbritannia. Resultatet av denne balanseringen var at Norge sluttet seg til en strategi som begrenset USAs legitimitet til å fjerne Saddam Hussein. I Irak-krigen ble norsk utenrikspolitikk snudd trill rundt. Fremskrittspartiet ble den utenrikspolitiske opposisjonen, mens SV som pleier å føle seg vel med opposisjonsrollen, ble den utenrikspolitiske førerhunden.

Fire muligheter

Etter Irak kan Norge velge fire ganske ulike linjer overfor USA. Slavisk etterlevelse av en doktrine om å være i opposisjon til USA eller utpreget hjelpsomhet vil – og bør i seg selv – aldri diktere norsk utenrikspolitikk. Norsk utenrikspolitikk må ta sikte på å løse problemer, og ikke markere en distinkt linje overfor USA. Like fullt vil det være klare trender i norsk utenrikspolitikk overfor USA. Ytterpunktene er en hjelpelinje eller en opposisjonslinje.

  • Frelseren Norge: opposisjonslinjen: Norge kan slå inn på en opposisjonslinje sammen med makter som Tyskland, Frankrike og Russland. Den folkelige støtten for en slik linje forener en kombinasjon av pasifistiske strømninger, antikolonialisme, utviklingshjelp, internasjonal solidaritet og en sterk tro på FN og folkerett som alternativ til stormakters herjinger. Her er mye tankegods med bred appell i norsk kollektiv småstatsbevissthet.

Dersom en opposisjonslinje skal ha noe som helst med praktisk utenrikspolitikk å gjøre, må forkjempere for en slik linje utforme sammenhengende svar på hvorfor, hvordan og i hvilke institusjoner Norge kan finne sammen med andre land som også ønsker å balansere USAs innflytelse. Det er avgjørende dersom en opposisjonslinje skal være utenrikspolitikk – og ikke bare en slags eksepsjonell norsk sinnelagsetikk.

En aktiv norsk opposisjonslinje mot USA vil åpenbart skade Norges forhold til USA. Goodwill oppnådd gjennom norsk forståelse for USAs rolle i verden kan forsvinne som dugg for solen.

  • Disippelen Norge: hjelpemaktslinjen: Hjelpemaktslinjen baserer seg på at USA vil noe med Norge, og at Norge stort sett vil det samme som USA. Hjelpemaktslinjen består i at «USA ringer, vi bringer». Norge kan velge en linje som tar sikte på velvilje og støtte selv om USA skulle fortsette en uklok unilateralistisk utenrikspolitikk. Det politiske argumentet for en aktiv hjelpemaktslinje er at USA er demokratiets og markedsøkonomiens garantist i en verden der uorden og kaos truer. Norge bærer frukter av at USA holder orden i verden. Vi bør ikke bare surfe egoistisk på fordelene USA skaper, men vise takknemlighet og hjelpsomhet.

Ved utpreget hjelpsomhet kan aktivister for en slik linje håpe på spesiell amerikansk oppmerksomhet på norske nasjonale interesser. Det vil lett gjøre Norges forhold til Frankrike og Tyskland dårligere – land som er viktig for norske økonomiske interesser enten det er fisk, gass eller olje.

  • Håndlangeren Norge: ligge-lavt-linjen: Ligge-lavt-linjen er dagens norske politikk overfor USA i krigs- og fredsspørsmål. Norge tilpasser kartet når USA forandrer landskapet og fremstiller dette som Norges selvstendige standpunkt etterpå. Det er naturlig for et lite land med minimal innflytelse som ikke kan forme landskapet. Det er liten grunn til å stikke hodet frem hvis det kun fører til at det blir kappet av i Washington DC. Det er smartere for Norge å fremstille seg som unyttig enn umulig og vanskelige overfor USA. Et hovedproblem med ligge-lavt-linjen er at den skaper en gjennomgående svak forståelse av hva som er norske nasjonale egeninteresser og hvordan disse ivaretas overfor USA.
  • Entreprenøren Norge: egennyttelinjen: Sist, men ikke minst kan Norge slå inn på en utpreget egennyttelinje der gevinsten av hjelpsomhet overfor USA måles mot USAs evne og vilje til å hjelpe Norge med å ta vare på våre nasjonale interesser. En egennyttelinje må – som ligge-lavt-linjen – balansere FN, atlantiske og kontinentale tradisjoner i norsk utenrikspolitikk. Egennyttelinjen stiller imidlertid ett nytt spørsmål: Hvordan kan Norge tjene mer på å ha et nært forhold til USA? Det er nødvendig å identifisere særlige egeninteresser Norge kan ivareta best ved hjelp av et godt forhold til USA.

En opposisjonslinje mot USA vinner ikke frem fordi kreftene som former norsk politikk ikke vil det samme som store deler av opinionen mot Irak-krigen. En aktiv hjelpemakt-linje vil ikke «fly» politisk. En ligge-lavt-linje kan, men bør ikke, forsette på gammel autopilot. En egennyttelinje overfor USA har i dag ingen klare forkjempere. En slik linje vil helt sikkert møte motstand fra deler av venstresiden. For venstresiden må et godt forhold til USA aldri komme i veien for opposisjon. En klar og ny egennyttelinje forutsetter markert politisk lederskap. Bare sterke personligheter fra den pragmatiske utenrikspolitiske eliten i Ap og Høyre kan gripe utfordringen. Venstresiden eller høyreorienterte USA-venner har verken politiske motiver eller tilstrekkelig erfaring til å skape en egennyttelinje. Regjeringskåte SVere som er lei av å krangle internt om NATO kan motiveres, men ikke før de selv en gang kanskje får erfaring med å sitte i regjering blir de forkjempere for en egennyttelinje. Den utenrikspolitiske eliten må klargjøre på hvilke betingelser Norge skal ha et godt forhold til USA

Logikken

Artikkelen i Samtiden viser at logikken bak Norges forhold til USA er klar: Dersom USA er nyttig og hjelpende overfor norske nasjonale egeninteresser bør norsk utenrikspolitikk i utgangspunktet være støttende overfor USA – eller ligge lavt hvis USAs utenrikspolitikk er uklok. Hvis USA derimot ikke gir hjelp til norske interesser, er ikke USA særlig nyttig for Norge. Da bør det ikke være noen automatikk i å støtte eller ligge lavt overfor USA.

---
DEL

Legg igjen et svar