Hva vil Muqtada al-Sadr?

Muqtada al-Sadr sier han vil slåss til siste blodsdråpe. Men innimellom vil han forhandle også.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I april gikk han til krig mot okkupantene. Den raste i to måneder før våpenhvilen ble underskrevet i juni.

I begynnelsen av august var det på’n igjen. Denne gang gikk det bare to uker før det hele ble avsluttet med nye samtaler og en Muqtada al-Sadr som var såret, sies det.

Ingen av gangene har våpenhvilen holdt fullt og helt. Og sist helg gikk det riktig galt da fredssamtalene kollapset for alvor. Men innimellom slagene har al-Sadr gjort det klart at han gjerne deltar i byggingen av det demokratiske Irak. Siden det er i den posisjonen interimregjeringen vil ha ham, burde alt ligge til rette for en avtale.

Hvis da ikke al-Sadr har større mål i sikte. For hvilke ambisjoner er det som næres i dette shia-svulmende brystet?

Arv og familietre

Det er ikke så mye man vet om det. Derimot vet man en del om selve mannen.

Han skal visstnok være 31 år, selv om hans fiender påstår han er yngre – ut fra ønsket om å dytte på ham stempelet som ung jypling og oppkomling som ikke har noe krav på den shia-muslimske tronen i sør.

Det som derimot er sikkert, er at han er sønn av stor-ayatollah Mohammed Sadiq al-Sadr. Al-Sadr senior var den øverste lederen for shia-muslimene i Irak fram til 1999, da han ble myrdet av Saddam Husseins agenter. To av Muqtada al-Sadrs brødre ble drept i det samme angrepet, mens han sjøl gikk under jorda. Som en følge av drapene, ble Muqtada sittende igjen med et nettverk av religiøse skoler og veldedighetsorganisasjoner. Og enda viktigere: titusener av shiamuslimer som hadde fulgt faren i tykt og tynt skiftet nå over til Muqtada.

Det var en formidabel arv, som han først nå – etter Saddams fall – kan trekke veksler på. Og det svekker ikke hans posisjon at en onkel – ayatollah Mohammed Baqir al-Sadr, som ble myrdet av samme Saddam i 1980 – også inngår i det shia-muslimske familietreet.

Sjøl har ikke Muqtada al-Sadr noen religiøs utdannelse. Han kan derfor ikke kreve tittelen mujtahid; ei heller utstede fatwaer eller tolke koranen. Hans krav på lederskapet i det shiamuslimske sør er utelukkende basert på arv og familiehistorie. Bare det faktum er nok til å gjøre ham forhatt blant imamer og ayatollaher.

Det sies om Muqtada al-Sadr at han sto bak drapet på shialederen Sayyed Abdul Majid al-Khoei i fjor. Khoei, som kom til Irak fra sitt eksil i Storbritannia på britiske og amerikanske bajonetter, ble drept 10. april av menn som påsto de var sendt av al-Sadr.

Samme måned, rett etter drapet på al-Khoei, ble huset til ayatollah Ali al-Sistani omringet av Sadr-lojale soldater. Styrkemålingen ble avgjort i al-Sistanis favør rett og slett fordi han hadde flere krigere til rådighet enn al-Sadr akkurat da.

Fire måneder etter ble ayatollah Mohammed Baqir al-Hakim drept av en bilbombe utenfor Ali-moskeen i Najaf, ett av shiaenes helligste steder i Irak. Tilhengerne hans har hele tiden ment at det var baathister som sto bak dette drapet, men det fins også dem som mistenker al-Sadr.

Hvorom allting er, later det i hvert fall til at én tanke virvler rundt i al-Sadrs hode: han skal bli shiaenes ubestridte leder. Spørsmålet er om han har midlene som skal til for å nå dette målet.

Det er mulig at han har det. Sakte men sikkert bygger al-Sadr opp sin politiske og militære kapital, ved å samle stadig flere shiamuslimer i stadig flere byer bak seg. Både under opprøret i april, og det siste nå i august, var al-Sadr i stand til å mobilisere væpnede menn mot okkupasjonen både i Najaf, Kufa, Kut, Amara, Nassiriya og Basra. At han i tillegg kan spille på to millioner shia-muslimer i Sadr City i Bagdad – oppkalt etter faren, for øvrig – sier sitt om hvilken enorm maktbase al-Sadr er i ferd med å skaffe seg.

Der al-Sistani henter støtte fra moderate og mer velstående shiamuslimer, drar al-Sadr inn i fattige ghettoer og pisker opp stemningen der. Han har allerede mange tusen mann under våpen i den såkalte Mahdi-hæren. Han er villig til å tale okkupantmakten, og det nye irakiske regimet, midt imot. Han er endog villig til å spille blod for å jage okkupantene ut av landet.

Mens al-Sistani maner til måtehold, tålmodighet og samarbeid, maner al-Sadr til hellig krig. Kaos, frustrasjon, forbitrelse og raseri sluser mange shiamuslimer over i al-Sadrs leir. Akkurat hvor mange, er det ingen som vet. Men det som er klart, er at al-Sadr er på offensiven, mens al-Sistani er på defensiven. I den irakiske malstrømmen blir de moderate røstene stadig færre og svakere.

En politisk utfordrer

I første rekke er Muqtada al-Sadr en formidabel, og stadig sterkere, utfordrer til Ali al-Sistani. Men utfordringen er politisk, ikke religiøs.

Al-Sadrs store svakhet er at han overhodet ikke har religiøs troverdighet. Den eneste måten han kan vinne en maktkamp på, er å slåss. Rasjonelt nok har 31-åringen valgt å ikke rette våpen mot det shia-muslimske hierarkiet. Det er okkupasjonsmakten og det nye styret i Bagdad som er fienden.

Vinner han over dem, vil han få prinsessen og hele kongeriket. Det er bedre enn å sitte med den religiøse makten i Najaf.

Men egentlig er det ingen som vet hva slags mål al-Sadr har satt seg. For selv ikke Iraks eneste vellykkede geriljaleder tror vel at makten i Bagdad ligger innenfor rekkevidde?

Det blir gjetninger, og foreløpig har de fulgt disse linjene:

Muqtada al-Sadr har vist militære muskler for å tiltvinge seg en plass i landets nye regjering; en plass ingen hadde satt av til ham i utgangspunktet.

I så fall har strategien vært vellykket, fordi det nå hagler med tilbud om politisk deltakelse.

Alternativt: Muqtada al-Sadr vil etablere seg som shiaenes politiske leder, for dermed automatisk å få en plass i regjeringen.

Eller: Muqtada al-Sadr vil bli shiaenes leder, altså majoritetssamfunnets leder, for dermed å kunne kreve en av toppstillingene i landets nye ledelse.

Alternativt: Muqtada al-Sadr vil frigjøre landet fra religiøs gruppetenking à là Libanon og lansere seg selv om alle irakeres leder.

Eller: Muqtada al-Sadr fører ikke krig ut fra taktiske og strategiske hensyn i det hele tatt. Han kjemper rett og slett en beinhard kamp for å jage okkupantene ut av landet.

Men det fins en langt enklere forklaring også. Og det er at Muqtada al-Sadr gikk til krig mot okkupantene som svar på at de gikk til krig mot ham. Den første, to måneder lange militære konfrontasjonen kom som en følge av at Paul Bremer – den amerikanske lederen for Coalition Provisional Authority – stengte avisa Al Hawza, arresterte en av al-Sadrs nærmeste medarbeidere for drapet på al-Khoei og attpåtil gjorde det klart at det var utstedt arrestordre på al-Sadr selv.

Dermed kalte shia-lederen sine menn ut på gatene med ordre om å slåss. Våpenhvilen i begynnelsen av juni kom antakelig fordi okkupasjonsstyrken rett og slett beseiret Mahdi-hæren militært.

Samme forklaringsmodell kan man legge på de siste kampene nå i august. For de blusset opp da amerikanske styrker omringet huset til al-Sadr i den hensikt å arrestere ham.

Nå benekter amerikanerne at de hadde tenkt til å pågripe al-Sadr. Det har fått enkelte til å spekulere i om de siste kampene rett og slett skyldtes en misforståelse.

Uansett er det sånn at de siste måneders krigføring har kommet fordi okkupantmakten på ulike måter har prøvd å knekke al-Sadr. Oppsummeringen i skrivende stund er at forsøket har slått feil.

Al-Sadr er definitivt en maktfaktor som må regnes inn i kabalen. Vil han fortsette å slåss, eller vil han la seg kooptere?

Pisk og gulrot

Det de fleste er enige om, er at al-Sadr fortsatt må regnes som en marginal maktfaktor i Irak; en av flere. Men det som også er klart, er at den marginale maktfaktoren blir stadig mindre marginal og stadig mer eksplosiv.

Sjøl sier al-Sadr at han vil etablere et islamsk demokrati, alternativt teokrati, i Irak. Men innimellom sier han også at han vil samarbeide om et sekulært demokrati.

Den irakiske statsministeren, Iyad Allawi, har forsøkt litt gulrot men også litt pisk, for å bringe landets geriljagrupper inn i den politiske prosessen. På den ene siden har han lovet amnesti til alle som leverer inn våpnene sine og ellers kan godtgjøre at de ikke har vært med på terrorangrep og/eller har drept noen. Han har også forsøkt seg med en splitt og hersk-politikk, ved å spille på den økende kløften og uforsonligheten mellom nasjonale motstandsgrupper og utenlandske terrorister og jihadister.

På den andre siden har han også innført unntakstilstand og portforbud, og gjeninnført dødsstraffen i landet.

Overfor Muqtada al-Sadr har han opphevet arrestordren og innledet forhandlinger med Mahdi-hæren. Men mandag denne uka brøt samtalene sammen, og kampene raste for fullt i Najaf.

Under de siste ukers kamper har soldater fra den irakiske nasjonalgarden og irakiske politistyrker deltatt sammen med den multinasjonale styrken. Faktisk har det vært like mange irakiske soldater involvert i gatekampene; omlag to tusen, som det har vært amerikanske.

Det betyr at krigen i økende grad får form av en borgerkrig. Og det har ikke blidgjort noen; verken shiamuslimer, irakere flest eller al-Sadrs soldater at irakiske soldater har fått i oppgave å gå inn i Ali-moskeen og hente ut opprørerne.

Amerikanerne sier de gjør sitt aller beste for ikke å skade moskeen. Å bombe shiaenes hellige sted vil føre til opprør blant den religiøse befolkningen i sør. Å la amerikanske soldater entre moskeen vil også bli sett på som helligbrøde.

Selv om det altså er Mahdi-hæren som bevisst har gjort moskeen til mål ved å barrikadere seg inne i den.

Foreløpig er det bare ytterveggen rundt Ali-moskeen som er skadet. Men kampene foregår rundt moskeen, mausoleet og gravplassen som strekker seg ut fra det religiøse, hellige stedet.

Det er også sånn at kampene fører til store tap av menneskeliv; 165 bare i Najaf. For amerikanerne er dette fortsatt en full krig. I juli mistet de 54 soldater, mer enn i månedene før. Sivile blir drept hele tiden, selv om innbyggerne i gamlebyen har fått beskjed om å forlate hjemmene sine.

Samtidig fortsetter også opprøret i det såkalte sunnitriangelet nord for Bagdad. Den avgjørende testen for Allawi, sett fra regimets ståsted, er om de baathistene han nå rekrutterer fra den gamle hæren og republikanergarden er villig til å slåss mot sine landsmenn. Vil det for eksempel være en forskjell i forhold til hvem fienden er; sunnier eller shiamuslimer?

Og vil det enkle faktum at regimet nå rekrutterer soldater og offiserer fra det gamle maktapparatet gjøre shiamuslimene enda mer krigsvillige?

Fra parlament til parlament

Det er et delt land, som kan eksplodere nå som styrkeforholdet endres enda en gang. Men innimellom og under slagene går det man kaller den politiske prosessen videre.

Mandag kom meldingen om at det såkalte teltet; denne forsamlingen av 1100 menn og kvinner som skal velge landets foreløpige parlament, holdt på å bryte sammen. Tirsdag kom meldingen om at deltakerne ville sende en delegasjon til al-Sadr for å forhandle.

I januar er det valg. Da skal dagens interimregjering og det rykende ferske parlamentet erstattes av noe helt nytt. Det vil skje mye før den tid.

---
DEL

Legg igjen et svar