Hva vil Erik gjøre annerledes enn Hilde?

Regjeringsplattformen framforhandlet på Soria Moria bærer bud om ny kurs – også i utviklingspolitikken. Den blir tøff å følge.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

SVs Erik Solheim har fått jobben som ny utviklingsminister – og står ovenfor en krevende og formidabel oppgave. Hvordan vil han løse den? Kanskje vil de forslag til endringer i statsbudsjettet som regjeringen Stoltenberg skal legge fram neste uke også gi oss noen svar på hva Erik vil som ikke hans forgjenger, Hilde Frafjord Johnson ville?

I et stort intervju med den nye statsråden i siste nummer av Norads magasin Bistandsaktuelt er han imidlertid mer opptatt av å gi ros til Hilde enn å stake ut den nye kursen framover. Han sier blant annet:

«Målet er å gjøre det hun har gjort enda bedre, pluss at vi skal starte med en del nye ting.»

Hilde Frafjord Johnson har vært en kunnskapsrik, engasjert og dyktig utviklingsminister som har bidratt til å sette utviklingspolitikk på dagsorden hjemme og ute. Sånn sett har hun lagt lista høyt for sin etterfølger. Det vil være flott om Solheim kan matche Hilde på det planet, men i første omgang er det vel ikke det som bør være hans hovedfokus? Det blir ingen «ny kurs» med mer av det samme, pluss «någgå attåt». Det blir heller ingen ny kurs av å gjøre det Hilde gjorde enda bedre, hvis det hun gjorde var feil (selv om det var godt gjort). Den sentrale utfordringen for Erik Solheim vil derfor være å få fokus på det han skal gjøre annerledes enn Hilde – uten å glippe taket på det hun gjorde bra.

Hva er en ny kurs?

En «ny kurs» dreier seg ikke om mer eller mindre fokus på kvinner, barn, urfolk, utdanning, miljø, korrupsjon, fattigdomsbekjempelse o.s.v. Slike temaer er i stor grad tverrpolitisk felleseie, slik også «Norges som fredsnasjon» er det. Tverrpolitisk felleseie er trolig også de «fire fronter» i en global reformagenda som Hilde fremmet i regjeringen Bondeviks utviklingsmelding i fjor og de slagordpregede kravene som ble reist i forbindelse med Live8-konsertene og G8-møtet tidligere i år, med Hildes begeistrede oppslutning: Mer rettferdig handel, sletting av u-landsgjeld og mer og bedre bistand. Alt dette er viktig å følge opp, men det representerer ikke noen ny kurs. Om den rødgrønne regjeringen vil vise vei med en ny kurs i utviklingspolitikken må den også klare å styre unna det tilslørende konsensusspråket.

Hvor bør vi så forvente en ny kurs i utviklingspolitikken?

Etter min oppfatning må en ny kurs (med utgangspunkt i den politiske plattformen fra Soria Moria) fokusere på følgende tre punkter, som henger nøye sammen:

  • Et sterkere FN, på bekostning av Verdensbanken
  • Mer makt og innflytelse til utviklingsland i multilaterale fora
  • Nei til krav om liberalisering og privatisering

Disse tre punktene oppsummerer etter mitt syn de viktigste kravene og den sentrale kritikken som har blitt reist – i Nord og i Sør – mot dagens påståtte internasjonale «konsensus» om utviklingspolitikken. Det er her Erik og regjeringen Stoltenberg kan bidra til en viktig kursendring i forhold til Hilde og regjeringen Bondevik. Og når regjeringen Stoltenberg, i likhet med den avgåtte regjeringen Bondevik, «gir full støtte til ambisjonene i FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015», så er det på disse punktene Erik ikke skal gjøre det Hilde gjorde, men noe annet – i ord og handling! Bare slik kan FNs tusenårsmål bli til noe annet enn det de hittil har vært: et vellykket framstøt fra de rike landene for å avspore det som ble oppnådd på de mange FN-toppmøtene på 1990-tallet.

Disse tre punktene og tilhørende utfordringer Solheim står ovenfor, dreier seg om demokrati og «godt styresett» globalt, men selvsagt også om innsats for en mer rettferdig verden og bekjempelse av fattigdom, så vel makt, penger og politikk i internasjonalt utviklingssamarbeid.

Et sterkere FN, på bekostning av Verdensbanken

FN, vårt felles globale samarbeidsorgan – der hvert medlemsland har én stemme – har blitt økonomisk sultefóret og politisk vingeklippet av stormaktene, spesielt USA. Samtidig har de rike landene, herunder Norge, gjennom flere tiår sørget for at både penger og makt i økende grad har blitt flyttet fra FN til de multilaterale finansinstitusjonene – Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) – som i stor grad kontrolleres/domineres av de rike landene.

Skal FN få makt, må organisasjonen også få midler. I plattformen fra Soria Moria heter det bl.a. at regjeringen vil:

  • gi betydelig bidrag til et nødhjelpsfond i FN-regi,
  • at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer og
  • gå foran for internasjonale avtaler om nye globale finansieringskilder som kan medvirke til omfordeling og styrking av FN-institusjonene, flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel eller avgift på valutatransaksjoner.

For Solheim er utfordringen å omsette dette i praksis. Den forrige regjeringen har allerede bundet opp den multilaterale bistanden gjennom Verdensbanken med 730 millioner kroner i året i 3-årsperioden 2006-2008, og internasjonalt har arbeidet for nye globale finansieringskilder møtt mye motstand. Hvordan vil Solheim gripe dette an? Vil han makte å arbeide for disse sakene med like stort engasjement og tilsvarende dyktighet og kompetanse som Hilde gjorde i arbeidet for sine saker? Om Solheim ikke får resultater på disse områdene vil enden på visa lett bli at den rødgrønne regjeringen bidrar til å øke overføringene til FNs humanitære nødhjelpsarbeid, mens FN som arena for å bekjempe fattigdom og fremme de fattige landenes interesser blir ytterligere svekket. Om innsatsen for å øke ressursene til FN derimot skulle lykkes, vil man fortsatt stå overfor den store utfordringen det vil være å gjøre FN til en effektiv utviklingsorganisasjon.

Mer makt og innflytelse til uland i multilaterale fora

De vestlige stormaktene (og de multinasjonale selskapene) dominerer og kontrollerer i stor grad multilaterale fora (som Verdensbanken, IMF og WTO) og legger føringer for internasjonalt samarbeid og en utvikling i Sør som i første rekke fremmer de rike landenes (og de multinasjonale selskapenes) interesser, på bekostning av fattige land og mennesker.

I plattformen fra Soria Moria heter det bl.a. at regjeringen vil:

  • gå inn for at Verdensbanken og IMF demokratiseres. Utviklingsland må gis langt større innflytelse blant annet ved at stemmeretten ikke utelukkende knyttes til innskutt kapital, samt
  • opptre som støttespillere for land som fremmer interessene til den fattige delen av verdens befolkning. Norge må bidra praktisk til at de fattige landene kan få hevdet sine interesser, og til at forhandlingene i størst mulig grad skal føres med åpenhet og innsyn for offentligheten.

Her snakker vi om å endre maktforhold i tunge internasjonale strukturer. Hvordan vil Solheim gripe dette an? Vil han makte å sette disse sakene på dagsorden – i Norge og internasjonalt? Eller vil løftene fra Soria Moria ble «glemt» og dysset ned i møtet med de realpolitiske realiteter?

Nei til krav om nyliberalisme

De internasjonale finansinstitusjonene har i stor grad fremmet en politikk som noen har kalt «Washington konsensus» og andre nyliberalisme. Kritikere har ment at denne politikken har ført til mer fattigdom og økte forskjeller i verdenssamfunnet, til beste for rike land, selskaper og mennesker. De sentrale stikkordene har vært (og er) liberalisering og privatisering, som i stor grad har blitt stilt som krav overfor fattige land som har ønsket gjeldsslette, bistand eller lån fra verdenssamfunnet (de rike landene).

I plattformen fra Soria Moria heter det bl.a. at:

  • Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering.
  • Det skal ikke stilles krav til privatisering som forutsetning for sletting av gjeld og at regjeringen vil
  • gjennomgå og revurdere alle krav Norge har stilt til u-land om liberalisering av tjenestesektoren i GATS-forhandlingene og
  • at Norge i WTO-forhandlingene om landbruk og om markedsadgang for andre varer enn landbruksprodukter skal arbeide for å gi land i sør tilstrekkelig handlingsrom til å velge utviklingsstrategier som tar hensyn til deres særegne behov og utviklingsnivå.

Også her står Solheim derfor overfor en formidabel oppgave. Situasjonen i dag er jo at de aller fleste utviklingsland i større eller mindre grad – i følge kritikere – er bundet opp av avtaler med Verdensbanken og IMF som implisitt eller eksplisitt forplikter dem til å videreføre en politikk for ytterligere liberalisering og privatisering, samt at de gjennom WTO er forpliktet til å arbeide for en stadig friere verdenshandel. Tross omfattende kritikk preger fortsatt nyliberalistisk politikk det internasjonale utviklingssamarbeidet som et uangripelig doxa (noe som tas for gitt). Hvorfor? Fordi de rike og mektige aktører fortsatt ser seg tjent med det.

Fra veldedighetspolitikk til maktpolitikk?

«Det som virkelig skiller meg og Hilde er at vi kommer fra to forskjellige tradisjoner», sa Solheim til Bistandsaktuelt. Han mente at Hilde kom fra det han ville kalle veldedighetstradisjonen, mens han selv kom fra makttradisjonen. Det er mulig det er riktig å si at Hilde, som misjonærdatter født i Afrika, kommer fra en veldedighetstradisjon. Min vurdering er likevel at Hilde, i større grad enn sine forgjengere fra Arbeiderpartiet, både satte utviklingspolitikken høyt opp på den politiske dagsorden og brakte den over på den maktpolitiske arenaen. For Erik Solheim bør det være en viktig oppgave å sørge for at utviklingspolitikken forblir der og at ikke fokus på saker som bidrag til FNs nødhjelpsfond, økt bistand og videreføring av vaksineprogrammet GAVI bringer utviklingspolitikken tilbake til veldedighetstradisjonen. Nettopp derfor er det også viktig at Erik raskt bidrar til at det settes fokus på det han skal gjøre annerledes enn Hilde.

Det kan i den forbindelse være grunn til å minne om den frykt som tidligere leder i utenrikskomiteen, Thorbjørn Jagland (Ap), ga uttrykk for i valgkampen (innlegg i Dagsavisen 5. august) når det gjaldt utenrikspolitikken, etter at de borgerlige partiene spredde frykt for at en rødgrønn regjering ville rokke ved Norges grunnleggende utenrikspolitiske forankring. Det fryktet ikke Jagland, som i stedet pekte på en annen frykt:

«Jeg frykter at det kan bli smått og smålig på de områdene der det virkelig trengs en nyorientering og ny giv. Jeg frykter at utenrikspolitikken kan bli fokusert for ensidig på humanitær innsats i stedet for at Norge blir en sterk pådriver for en grunnleggende oppgradering av den globale politikken med sikte på å gjøre noe med urettferdigheten i verden, ikke bare lindre den.»

Et viktig første skritt for å unngå at en slik frykt blir til virkelighet kan være å følge opp Soria Moria-erklæringens løfte om å «arbeide for større åpenhet om Norges rolle i Verdensbanken og IMF, og vurdere endringer i forhold til politisk styring og mandat for Norges rolle». Gjennom et grundig arbeid her burde det være rom for å utvikle konkrete grep og strategier som kan bidra til å gjøre Norge til en sterk pådriver for en ny kurs i internasjonalt utviklingssamarbeid – hjemme og ute. Lykke til!

Arnfinn Nygaard arbeider til daglig som koordinator for organisasjoner som driver opplysningsarbeid i Norge om internasjonale utviklingsspørsmål (RORG-koordinator), men denne kronikken er skrevet i personlig kapasitet.

---
DEL

Legg igjen et svar