Hva vil amerikanerne møte i Irak?

«Det vil bli en helt, helt annerledes krig,» sa stabssjef Richard Myers nylig. Det har han rett i.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 1991 gikk USA og dets allierte inn med en halv million mann for å drive irakerne ut av Kuwait. Med stort og smått telte styrken faktisk 700.000 soldater.

I dag har amerikanerne og britene stablet på beina en invasjonsstyrke på bortimot 300.000. 150.000 av dem står ved den kuwaitisk-irakiske grensa, 10.000 er plassert i Saudi-Arabia og 50.000 befinner seg om bord på krigsskipene.

Det betyr at USA må ta hele Irak – en langt mer formidabel oppgave enn å frigjøre Kuwait – med halvparten av den styrken de hadde til rådighet for 12 år siden.

På den annen side har også den irakiske hæren krympet siden sist, fra omlag en million mann til 430.000. Styrkeforholdet er med andre ord det samme.

Eller er det det?

I boka «The Threatening Storm – The Case for Invading Iraq» kommer tidligere CIA-rådgiver Kenneth Pollack med en veldig interessant opplysning. I 1991, skriver han, utgjorde republikanergarden og hærens elitestyrker 17 av 51 divisjoner. I dag utgjør de 12 av 23 divisjoner.

Med andre ord: det er de minst slagkraftige divisjonene som har forsvunnet siden sist. Har amerikanerne forregnet seg?

Hundretusener deserterte

Både USA og Irak har lært av erfaringene fra den forrige Golfkrigen. Da vant amerikanerne etter 39 dager med intensiv bombing og fire dager med bakkekamper.

De vant fordi store deler av den irakiske hæren valgte å ikke kjempe, eller var ute av stand til å kjempe. Av 550.000 irakiske soldater inne i Kuwait, stakk hele 200.000 av med halen mellom beina da allierte styrker dukket opp.

I ettertid har amerikanerne oppsummert at den bristende irakiske moralen skyldtes tre elementer: dels at USA klarte å bombe i stykker forsyningslinjene, dels at bombingen hadde en psykologisk ødeleggende effekt, og dels at man klarte å ødelegge irakiske tanks og militære kjøretøyer fra luften.

Men den viktigste grunnen til den raske seieren var ren og skjær geografi; eller snarere topografi. Med en halv million mann ute i ørkenen, med ansvar for å sikre den 400 kilometer lange grensa mellom Irak og Kuwait, var de irakiske styrkene sårbare for luftangrep. Det såkalte «Kuwaiti Theater» ga amerikanerne helt ideelle betingelser for en luftkrig. Ikke fantes det trær eller vegetasjon å gjemme seg i; ikke fantes det byer irakiske soldater kunne søke tilflukt i og ikke fantes det en eneste sivil i mils omkrets.

Dermed kunne amerikanerne bombe løs i hytt og vær mot irakiske avdelinger som ble «sitting ducks» ute i ørkenen. Det skjedde ikke med smarte bomber, slik videobildene etterpå kunne gi inntrykk av, men med helt vanlige og «dumme» bomber, sluppet fra B-52 fly som irakerne fryktet mer enn noe annet.

Bare ni prosent av bombene som ble sluppet over Irak for 12 år siden var «smarte.» Til tross for det, eller kanskje på grunn av det, ble den irakiske krigsmoralen fullstendig knekt i løpet av bare fem uker.

Med ett unntak. For en annen meget interessant opplysning i Pollacks bok er at republikanergarden og hærens eliteavdelinger overhodet ikke ble svekket av flykrigen. Der i gården var moralen intakt, og kampene som seinere fulgte skulle bli de hardeste for amerikanske soldater siden Vietnam-krigen, skal man tro opplysningene i boka.

Lært av sine feil

Så hva har dette å gjøre med dagens invasjon, der luftkrigen vil skje parallelt med bakkekrigen?

Alt, fordi det går på den irakiske krigsmoralen. USA har satset mye på at irakiske soldater skal overgi seg, nekte å slåss og/eller desertere i svære mengder. Det kan da også godt skje. Ingenting tyder på at den ordinære irakiske hæren vil by amerikanerne særlig motstand i krigens første fase. Tvert i mot er det ventet at soldatene i sør – mange av dem er shiaer – vil vifte panisk med det hvite flagget når den første amerikanske tanksen dukker opp i horisonten.

Likevel er det klart at amerikanerne står overfor en tøff oppgave i Irak. Det skyldes nettopp at denne krigen vil bli et omvendt speilbilde av den første Golfkrigen.

For det første har Saddam Hussein lært av sine feil. Han har ikke plassert styrkene sine i ørkenen, men trukket dem inn i byene. Det betyr at de er beskyttet av irakiske sivile, og at det dermed vil bli langt vanskeligere – for ikke å si umulig – å bombe dem.

For det andre innebærer en konsentrering av irakiske soldater i den sentrale delen av landet at USA ikke vil klare å kutte forsyningslinjene til hæren.

For det tredje betyr en krig i den delen av Irak som ikke har ligget under flyforbudssonen at USA vil møte et mer eller mindre intakt antiluftskyts.

For det fjerde later Saddam til å ha valgt en defensiv strategi der han ikke sender soldatene sine ut i kamp på flatmark men overlater til amerikanerne å komme og hente dem ut. Det betyr bykamper, eventuelt en langvarig og utrøttende – både politisk og militært – beleiring av Bagdad.

Og for det femte: USA har lagt så mange begrensninger på sin egen militære operasjon at enkelte på bakken og i Pentagon er alvorlig bekymret for hva det vil bety for krigsinnsatsen. For er det militært forsvarlig, slik generalene nå gjør, å ta så mange hensyn når det tross alt er snakk om en fiendtlig invasjon?

For mange hensyn

Det handler om å begrense seg militært for å vinne moralsk. USA vil gjerne bli oppfattet som frigjøringsstyrker, og har av den grunn lagt en plan med så mange komponenter at det vil hemme pilotene og offiserene på bakken.

Én av disse komponentene er at USA ikke ønsker å angripe den delen av hæren som vil samarbeide med invasjonsstyrken. Hele hæravdelinger som signaliserer at de ikke ønsker å slåss vil bli forbigått – bokstavelig talt – uten at det kommer til kamper.

Det betyr også at pilotene må være forsiktige med hvem de skyter på. Men amerikanske militære har samtidig sagt at de ikke kan garantere at vennligsinnede grupper vil unngå bombing.

Hensikten med denne forsiktige tilnærmingen skyldes at amerikanerne vil fortest mulig til Bagdad, at de vil bevare deler av den irakiske hæren for det «nye» Irak, og at de ikke ønsker å bruke mer penger på gjenoppbygging enn absolutt nødvendig.

Av den grunn vil de også helst slippe å bombe broer, kraftverk og lignende. Amerikanerne vil gjøre mest mulig for å hindre et sammenbrudd i strømforsyningen for på den måten å spare irakiske sivile.

Men å bombe kraftforsyningen ville også ha satt ut det irakiske antiluftskytset. Det betyr at disse må nøytraliseres på andre måter, enten ved å bombe radarer, bombe selve installasjonene eller ødelegge kommunikasjonslinjene inn til irakiske militære hovedkvarterer.

Men er det fornuftig å legge så strikte rammer rundt en invasjon, når hæren også samtidig skal dele ut mat og vann til sivile og ellers hjelpe til så godt de kan underveis?

Militære eksperter sier nei. Til syvende og sist må USA ta et valg, om de skal diskriminere mellom mål eller om de skal kjøre full pakke. Ingen planer om en invasjon overlever en faktisk invasjon, minner offiserene selv om, og mye kan skje som gjør at bakkestyrken må legge politiske hensyn til side.

Det som kan skje, er at irakiske soldater velger å slåss – alle som en. Det som også kan skje, er at amerikanerne vil bli møtt med kjemiske våpen. Og hva er egentlig sjansen for det?

Kjemiske våpen?

Det første spørsmålet går på hvorvidt Irak har slike våpen. Det andre går på om de vil bruke dem hvis de finnes.

Det som taler imot bruk av kjemiske våpen, er at Saddam ønsker å gå over i historien som martyr. Da må han i en eller annen forstand framstå som offer. Å pepre amerikanske soldater med kjemiske og/eller biologiske våpen, vil forvandle ham fra offer til aggressor. Derfor vil han ikke bruke slike våpen, om han nå har dem, hevder analytikere.

Det som derimot taler for bruk av kjemiske våpen, er at Irak har kompetanse til å skyte dem ut. Det skaffet de seg under krigen mot Iran, da kaskader av sennepsgass og nervegass ble sendt mot fiendens soldater.

Det som også taler for en slik bruk, er at USA denne gang er ute etter å styrte regimet. Det gir ikke akkurat incentiver for Saddam til å ville unngå et kjemisk ragnarokk i Irak, påpeker andre.

Hvis han nå har disse våpnene.

Det amerikanerne er sikre på, er at de kommer til å vinne krigen uansett. Men bruk av kjemiske eller biologiske våpen vil gjøre invasjonen vanskeligere, fordi soldatene vil måtte iføre seg tunge beskyttelsesdrakter som gjør dem mindre mobile og dermed mindre effektive.

Det vil også gå utover hurtigheten til de framrykkende styrkene, som vil bruke lenger tid på å nå Bagdad. Dermed vil heller ikke krigen bli så «rask og ren» som USA og Storbritannia håper.

Den største trusselen for angrep med kjemiske våpen vil antakelig komme fra irakiske bakkestyrker. Dette fordi britene og amerikanerne vil sikre seg luftherredømme i løpet av meget kort tid. Men vanlige soldater på bakken vil ikke få sjansen til å skyte særlig mange runder med slike våpen før de blir overmannet, vurderer amerikanerne. Og et helt annet spørsmål er om de vil bruke våpen som vil ramme egne styrker like hardt som motstanderens.

Irakiske soldater har nemlig ikke beskyttelsesdrakter, bare helt vanlige gassmasker.

Når alt kommer til alt, er ikke amerikanerne så opptatt av de kjemiske våpnene. De er forberedt på det, men ikke særlig bekymret for det. Årsaken er nettopp at de kan beskytte seg mot slike våpen, både ved å bære drakter og ved å skalke lukene i sine tanks og militære kjøretøyer.

Et helt annet spørsmål er om Saddam kan sende Scud-raketter med dødelige våpen mot Israel eller andre land. Men det har ikke direkte relevans for selve invasjonen.

Hvor sterk motstand?

Det amerikanerne lurer på, er helt andre ting. Det knytter an til den klassiske krigens karakter, og handler om hvor sterk motstand de vil møte og hvor de vil møte den.

Alt tyder på at framrykkingen vil gå rimelig smertefritt fram til Bagdad. Men sikre kan man selvfølgelig ikke være.

Det første spørsmålet USA stiller seg, er hvor hardt den irakiske hæren vil kjempe, og hvor mange av dem som vil gjøre det.

Igjen kan man trekke veksler på erfaringene fra den første Golfkrigen, da republikanergarden og de tunge avdelingene i hæren sloss innbitt mot amerikanske styrker. Det gjorde de dels i lojalitet til regimet, og dels fordi de rett og slett var profesjonelle soldater med en militær etikk.

På den tiden hadde republikanergarden både religiøse – soldatene var overveiende sunni – og klanmessige bindinger til regimet. Men, skriver Pollack i boka si – og dette er igjen interessant – ingen av disse bindingene var så sterke som de er i dag.

I tiden etter 1991 har Saddam Hussein skapt en republikanergarde som i langt større grad enn før består av folk fra hans egen klan. Den er også langt mer sunnidominert enn tidligere.

Dette, kombinert med militær esprit og profesjonalitet kan faktisk bety at slagkraften i disse avdelingene vil være enda sterkere i dag enn for 12 år siden. I tillegg kommer det faktum at irakerne nå slåss for sitt eget land, og ikke for et land de mer eller mindre motvillig var blitt sendt til.

Nasjonalisme, profesjonalitet og klanbånd kan gi amerikanerne betydelig motstand i en krig mot Irak, skriver Pollack. Og det er jo verdt å merke seg, siden USA later til å ha laget en blåkopi av denne boka for sin militære invasjon av Irak.

På den annen side er det ingen som vet hvor dypt misnøyen med dagens irakiske regime stikker, og hvordan det vil påvirke krigsmoralen. Men USA regner med at mellom en tredel og halvparten av den irakiske samlede styrken vil kunne yte betydelig motstand mot den amerikanske krigsmaskinen.

Blir det bykamper?

Det andre amerikanerne spør seg, er hvorvidt man må regne med bykamper. Og det må man, tror de.

Bykamper er noe dritt. Det involverer svære mengder sivile, hva enten de er passive ofre for krigen eller deltar aktivt på fiendens side.

Som i dette tilfelle altså er irakiske soldater.

Bykamper gjør at sivile kan bli drept i hopetall. Det gjør det mulig for fienden å skjule seg på tak og i kjellere, blant folket i sivile klær, i portrom og bakgater for å komme nært inn på de invaderende soldatene.

Hvis irakerne velger å slåss til det siste, vil ikke amerikanerne klare å unngå bykrigen. Det er derfor de har øvd intensivt på dette det siste halve året. Men USA vil helst unngå slike kamper. Alternativet er å legge en ring rundt byen og beleire den – kanskje i månedsvis.

Den eneste måten å unngå kamper i Bagdad på, er nettopp å undergrave den irakiske moralen slik at de gir opp sin militære motstand. I motsatt fall må amerikanerne gå inn, før eller siden, og ta kontroll over byen.

Det kan dels skje fra luften, slik USA har planer om. Men det må også skje på bakken, med den risiko det medfører.

Skal amerikanske soldater inn i byen, og forutsatt at krigen går for fullt, må de først forsere den ytterste ringen av vanlige hæravdelinger. Så må de slå ut den midtre ringen av republikanergarden før de må gå videre og slåss med Saddams elitestyrker.

Inne i byen vil de så møte tusener av irakiske bygeriljasoldater, mulige bakholdsangrep og eventuelle miner. Slagfeltet vil være uoversiktlig, flyene vil være satt ut av spill – av risiko for å skyte på egne tropper – og muligheten for pansret krigføring vil være borte.

Amerikanerne tviler ikke på at de vil vinne en slik krig heller. Men tapene kan bli store; kanskje så mange som flere tusen på den allierte siden.

På den annen side vil en langvarig beleiring av byen fort bli en svær politisk belastning for USA fordi det gir Saddam mulighet til å ta hele bybefolkningen som gissel.

I Mogadishu mistet amerikanerne 18 soldater under bykampene i 1993. Det førte til et svært militært traume som USA brukte lang tid på å komme over. Denne gang er de mer innstilt på at amerikanske liv vil gå tapt. Men det betyr ikke at amerikanerne tåler hvor mange døde som helst.

Det er når amerikanske og britiske styrker står foran byportene i Bagdad at sannhetens time kommer. Da vil man få vite om propagandaen har vært vellykket og irakerne gjør det USA har sagt de bør gjøre: vender seg mot Saddam Hussein og styrter regimet på egen hånd.

Kan bli store tap

Det eneste som er klart om krigen i skrivende stund er dette: det vil ikke bli noen langvarig luftkrig på flere uker à là 1991. Bakkekrigen vil komme bare to døgn etter at flyene har gått på vingene.

Det vil ikke bli snakk om en kortvarig bakkekrig på bare noen dager, men en krig som vil vare uker og kanskje måneder.

Det vil ikke bli snakk om en krig à là Serbia med nulltoleranse i spørsmålet om egne tap. Det vil heller ikke bli snakk om bare ørkenkamper, slik man så det under den forrige Golfkrigen.

Hva det derimot er snakk om, er at USA skal føre en krig der andelen smarte bomber har gått fra ni prosent til nærmere ett hundre prosent – fordi man både vil unngå sivile drepte, unngå viktig infrastruktur, unngå broer og veier som amerikanerne trenger for å komme seg til Bagdad, unngå kraftverk, sykehus, skoler, kulturskatter; unngå sentrale bystrøk, andre sentrale strøk, hæravdelinger som har overgitt seg… og «you name it.»

For å få til denne krigen må amerikanerne både ha tippet riktig hva angår moralen i de irakiske væpnede styrker samt ha en god porsjon flaks.

Mellom 500 og 10.000 amerikanske soldater kan bli drept i denne krigen, avhengig av hvor fort den er over, spår Kenneth Pollack. Man kan lure på om George W. Bush har lest akkurat den delen av boka…

---
DEL

Legg igjen et svar