Hva vet vi om genmodifisering?

Norge har mistet dyden når det gjelder GMO. Men hvor er debatten?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Genmodifiserte organismer har så langt vært et fremmedord på norsk. Norsk landbruk har kontant avvist all dyrking av genmodifiserte planter, og det har hatt politisk ryggdekning hos den til enhver tid sittende regjering. Den tiden er nå over.

Mattilsynet har nå utarbeidet et regelverk for dyrking av genmodifiserte planter i norsk landbruk. Norge har mistet dyden – men foreløpig uten å ha lagt merke til det. For hvor er den offentlige debatten? Bøkene? Avisartiklene? I landene rundt oss har debatten rast lenge.

Da Margaret Thatcher for over femten år siden senket kravene til varmebehandling av slakteavfall som skulle brukes til kraftfôr, var det knapt noen som kunne ane konsekvensene. Enkelte forskere protesterte, men det var mer ut fra føre-var-prinsippet, enn ut fra konkret kunnskap om hva som kunne skje.

På mange måter står vi overfor samme situasjon i dag, når stadig større mengder genmodifisert mat og fôr sendes ut på markedet. Vi mangler sikker kunnskap om konsekvensene. Men i motsetning til på 1980-tallet, har vi i dag en bred offentlig debatt i store deler av verden, og forskere med kritiske synspunkter holder dem ikke for seg selv. Når politikerne i vår del av verden tar avgjørelser på dette feltet, vil de ikke lenger kunne ta disse i all stillhet. Spørsmålet om genmodifiserte organismer (GMO) er blitt et politisk spørsmål.

Ikke desto mindre er informasjonen i stor grad styrt av de samme firmaene som produserer produktene. Det meste av forskningen foregår også i regi av disse. Kritiske forskere kan møte problemer i et forskningsmiljø som mer og mer styres av slike private, økonomiske interesser.

En politisk kamp

I EU har den politiske kampen om genmodifiserte organismer(GMO) vært hard i mange år. Unionen innførte et moratorium (midlertidig forbud) mot bruk av GMO til menneskemat for seks år siden. Men hele tiden har det foregått en intens tautrekking mellom medlemslandene.

Siden disse ikke klarte å bli enige, tok kommisjonen tøylene i mai i fjor, og godkjente en type genmodifisert mais til mat. Dette var samtidig en viktig seier for USA (verdens ledende produsent av GMO) som lenge har samarbeidet tett med EU-kommisjonen for å åpne det europeiske markedet for slike produkter. For EU-kommisjonen må også vedtaket kunne betegnes som belønningen for et langsiktig og målrettet arbeid. Daværende landbrukskommissær Franz Fischler var erklært tilhenger av et genmodifisert landbruk. Handelkommissær Pascal Lamy gikk endog så langt at han ga personlige råd til USA om hvordan landet kunne arbeide for å overliste gjenstridige europeiske regjeringer til å godta import av genmodifisert mat. Heller ikke den tidligere forskningskommissæren Philippe Busquin tok særlig hensyn til den utbredte skepsisen til GMO i Europa: «I fem hundre år har vi visst at jorda er rundt. Og nå vil enkelte (altså GMO-skeptikerne) fortelle oss at den er flat!» Det som Busquin overser, er at de fleste av dem som sier nei til GMO i maten eller på åpen åker i dag, ikke gjør fordi de er vitenskapsmotstandere, men fordi de mener at vitenskapen ikke har lagt fram tilstrekkelige bevis for at dette er ufarlig.

Og fordi skepsisen er så utbredt, er det for tidlig å si at Kommisjonen lykkes med å åpne Europa for GMO. For det første har den (foreløpig) bare åpnet for import av noen få modifiserte maissorter i mat(altå ikke som planter ute på jordet). For det andre foregår det en mobilisering av en hittil ukjent type for å holde kontinentet fritt for genmodifiserte organismer. I en rekke land, med Frankrike og Storbritannia i spissen, er

store deler av forsøksfeltene med GM-planter ødelagt av aksjonister. Ved forsøksfelt etter forsøksfelt møter hundretalls «frivillige slåttefolk» opp og skjærer ned avlinga. Blant deltakerne finner vi bønder, forbrukere og

politikere. Politiet har møtt opp med hunder og helikoptre. Rettssakene er etter hvert blitt mange, og det er et vesentlig poeng for slåttefolkene at alle, ikke bare lederne, må stilles for retten.

Mer alvorlig for Kommisjonen er det at en rekke kommuner og regioner har vedtatt forbud mot GM-planter. De hevder at smittefaren gjør det umulig å dyrke slike planter og tradisjonelle planter side om side. En rapport

fra Forschungsinstitut fur biologischen Landbau i Sveits konkluderer med at slik «samdyrking» er umulig, at forsøk på det vil kreve et enormt overvåkingsapparat, og at en aktuell vekst som raps kan spre seg over fire kilometer. I Storbritannia har det vist seg at raps i praksis kan spre seg opp til 26 kilometer.

11. Mars i år skrev 20 europeiske regioner(ingen norske) under på et charter for «regioner uten GMO». Denne motstanden er svært hard å knekke fordi den forener økonomiske interesser (bøndene er redde for et prisras hvis avlingene deres blir smittet) og motstand på økologisk og etisk grunnlag. Den første rettslige prøvningen av kommunenes rett til å fatte slike vedtak ga også kommunen medhold (i byretten i Toulouse i 2004). Og at bøndene har grunn til frykt, viser et eksempel fra delstaten Saskatchewan i Canada. I fjor fikk 950 økologiske bønder avlingen sin underkjent fordi den var smittet med GMO fra Bayer og Monsanto. Tap: 114 millioner dollar. Og aksjonene har forplantet seg til butikkhyllene: Kjedegiganter som Auchan og Monoprix har opplevd å få hyllene sine tømt for GM-mat.

Riskikomomenter

Fra produsentene av GMO (for eksempel planter som poteter, ris, raps, soja og mais) blir det hevdet at disse plantene er ufarlige, at smittefaren er ubetydelig og at de for øvrig er identiske med ikke-modifiserte planter. Men dette er «sannheter» som ikke alle fagfolk er villige til å skrive under på. I boka «OGM, securite, sante» (GMO, sikkerhet, helse) tar farmasøyten, økologen og jordbruksforskeren Lillian Ceballos og bonden Guy Kastler for seg den store usikkerheten som råder på området. Boka er liten og systematisk. Kapittel for kapittel viser de hvilket gedigen russisk rulett vi spiller når vi dyrker genmodifiserte planter på åpen åker.

Av risikomomentene kan vi nevne:

  • Genmodifiserte organismer ser ut til å være mer ustabile enn naturlige organismer. Dette innebærer at det eller de genene som er overført til en GMO, lettere kan «hoppe» over til en annen organisme – for eksempel en jordbakterie eller tarmbakterie.
  • Den manglende stabiliteten fører også til at GMOen selv kan forandre seg og få nye, kanskje uønskete egenskaper.
  • En rekke genmodifiserte planter produserer sitt egen plantevernstoff med utgangspunkt i forskjellige stammer av Bacillus thuringensis. Flere studier tyder på at disse stoffene kan føre til allergi hos mennesker og dyr.
  • Når plantene selv produserer gift, vil dette ofte skje i langt større doser enn ved vanlig sprøyting, og giften vil spres hele tiden slik at insekter eller sopper blir påvirker langt sterkere enn ved sprøyting.
  • DNA overført til en ny organisme vil med dagens teknologi ikke være et naturlig DNA, men et forenklet DNA. Produsentene ønsker ingen testing av slikt forenklet DNA.
  • Pollen fra modifiserte planter kan smitte andre planter over store avstander. Dette kan være svært alvorlig, ikke minst fordi det nå utvikles for eksempel mais og raps som produserer medisin. Det kanadiske selskapet SemBioSyc Genetics Inc leter etter bønder som vil dyrke en GM-raps som produserer et blodfortynnende middel. Det skal liten fantasi til å forstå hvor katastrofal spredning av et slikt gen til annen raps kan være.
  • Mange modifiserte planter er modifisert for å tåle et sprøytemiddel. Registreringer over flere år viser naturlig nok at dette fører til økt bruk av sprøytemidler.
  • Genmodifiserte planter blir ofte framstilt som løsningen på sultproblemene i fattige land. I virkeligheten er forholdet motsatt: det store flertallet av verdens sultne er småbønder. Hvordan skal disse få penger til å kjøpe nytt såfrø hvert år, plantevernmidler og kunstgjødsel?
  • De genmodifiserte plantene har noen få svært høytytende og sårbare sorter som utgangspunkt. En spredning av disse betyr en trussel mot det genetiske mangfoldet.

Lite kunnskap og mye makt

Det minste vi kan fastslå, er at «vi vet at vi lite vet» om hva en GMO er, om hvordan den lages og oppfører seg, om hvordan den sprer seg og om hvilke helsevirkninger GM-mat kan få for mennesker og dyr. Vi vet ikke en gang om de GMOene vi lager blir slik vi ønsker: «Nye studier fra INRA (Det franske instituttet for jordbruksforskning)… har vist at sekvensene som er funnet i flere av de GMOene vi finner på markedet, ikke samsvarer med dem som er oppgitt,» skriver Gilles-Erik Séralini.

Når vi så vet at bare en mirkoskopisk andel av genplantene har ernæringsmessige fordeler eller større avlinger enn konvensjonelle planter, hvorfor haster da EU og Norge for å få disse produktene inn i varehyllene og ut på jordene? Og hvorfor legger USA et enormt økonomisk press på afrikanske land – som ikke har noen mulighet til å føre kontroll med slik dyrking – for at de skal importere GM-såfrø? Svaret ligger ikke i profitt på kort sikt – den er knapt til stede. Svaret er heller at den som har kontroll med verdens matproduksjon, har verden i sin hule hånd.

---
DEL

Legg igjen et svar