Hva skjedde med britpop?

Mens britpopens glansdager oppsummeres på samleplater, er det ikke lenger noen tvil om at dagens britiske rock er i dyp krise.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg har vært på musikkfestival i England to somre på rad, og hver gang slår det meg hvor få britiske band som spiller på hovedscenen.

I Leeds 2002 trakk Foo Fighters, The Strokes, The White Stripes, Jane’s Addiction og Sum 41 flest mennesker, mens engelske band knapt var å se. På Reading i år var situasjonen den samme: Metallica, Linkin Park, System Of A Down, Blink-182, Sum 41 (igjen!) og Beck var hovednavn, mens Blur og Primal Scream forsvarte Union Jack.

Primal Scream skjelte ut publikum i et stakkarslig sett, mens Damon Albarn i Blur falt ned fra scenekanten. Bedre illustrasjon av krisen i britisk rock finner du neppe, selv om band som Coldplay, Travis, Radiohead og The Darkness er et lys i mørket.

Cool Britannia

Hva har skjedd? På midten av 90-tallet oppførte engelskmennene seg som musikalske imperiebyggere, og fenomenet ble døpt britpop. Sommeren 1996 viet New York-magasinet Vanity Fair et helt nummer til fenomenet «Cool Britannia». Det var 1960-tallet og «the british invasion» på ny, og det var nettopp Blur som ledet an i utviklingen tidlig på 90-tallet.

På «The Best of» (Food/EMI) kan vi følge Blur fra starten i 1991, da bandet stormet fram som en selvsikker blanding av datidas to viktigste sjangre i britisk rock: Den innadvendte og støyende «shoegazer»-scenen (utøverne holdt stort sett blikket festet i gulvet under konserter) og «indiedance»-scenen, som blandet alternativ pop med rytmene fra house-, hip hop- og techno-eksplosjonen.

Blur var ett av mange band, og ble raskt glemt, men på sitt andre og tredje album fremsto kvartetten fra Colchester som noe nytt. Isteden for å skjele til datidens trender gikk de tilbake til 1960- og 70-tallet, til The Kinks, The Beatles, The Jam og The Small Faces. Og som The Kinks, etter at de ble nektet innreisetillatelse i USA, valgte Blur å hylle britisk egenart og hverdagsliv i tekstene sine. Britpop var født.

Formelen gikk etter hvert tom, men Blur fant nytt liv i 1997 ved å låne mer fra amerikansk alternativrock. Bandet er fortsatt med oss, men storhetstiden er nok forbi etter at gitarist Graham Coxon takket for seg og Damon Albarn satser stadig mer på solo- og sideprosjekter.

Selvsikkert

Samtidig dukket et selvsikkert band opp i London. Med androgyne Brett Anderson i spissen sto Suede for en mer dekadent innstilling enn Blur; inspirert av David Bowie, The Smiths og glamrock. Og som Blur, hadde Anderson og gitarist Bernard Butler en egen evne til å skru sammen klassiske singlelåter i høyt tempo.

Den britiske musikkpressen iscenesatte raskt en britpop-rivalisering mellom Blur og Suede, og i år har vi fått en Suede-oppsummering i form av «Singles» (Sony). De første singlene er fortsatt klassikere, men bandet har valgt å kamuflere kvalitetssenkningen som fant sted da Butler sluttet i bandet etter to album ved å presentere musikken i ukronologisk rekkefølge. Suede har i høst annonsert at de tar en pause på ubestemt tid, men moroa var egentlig over for lenge siden.

I 1994 dukket Manchester-bandet Oasis opp, og tok straks over rollen som Blurs hovedrival om den britiske poptronen. Oasis ble straks selve definisjonen på britpop, men etter noen år i britisk lykkerus ble det ganske klart at britpop-bandene ikke hadde nubbesjangs til å gjøre seg gjeldende på det viktige amerikanske markedet. Etter to klassiske album har det da også buttet imot for Oasis både musikalsk og popularitetsmessig, og det blir nok ikke lenge til vi får en samleplate fra den kanten heller.

Kameleoner

Sheffield-bandet Pulp hadde holdt det gående helt siden 1978, da frontmann Jarvis Cocker var 15 år gammel. Etter flere års ørkenvandring fikk endelig bandet sin plass i britpop-solen med albumet «Different Class» og slageren «Common People» i 1995. Men bandet ble rammet av lampefeber, for det tok hele tre år å følge opp suksessen – og da var britpop så godt som dødt. Men fjorårets fine samleplate «Hits» (Island/Universal) viser at bandet var noe langt mer enn et kortvarig fenomen.

Skottene i Primal Scream har gjennom hele 90-tallet stått på siden av britpop, for isteden gjenskape seg selv på hvert eneste album. «Dirty Hits» (Sony) oppsummerer en bemerkelsesverdig, men forvirrende karriere.

Dessverre er det ikke blitt plass til noe fra bandets to første album, men samleren tar fatt med banebrytende «Screamadelica» fra 1991. Denne representerer høydepunktet i fusjonen mellom den hedonistiske housekulturen og britisk indierock, og står fortsatt som en påle. Derfor var overraskelsen ekstra stor da Primal Scream hørtes ut som The Rolling Stones ved neste album, og siden har bandet forandret identitet i takt med tiden som en annen kameleon.

Disse stadige endringene fikk etter hvert noe krampaktig med seg, og fjorårets «Evil Heat»-album og årets slappe Reading-konsert kan tyde på at Primal Scream snart er historie. Men både de og britisk rock har stadig vist evne til å overraske og overvinne dårlige odds, så vi vil nok aldri avskrive Storbritannia helt.

---
DEL

Legg igjen et svar