Hva skal vi med reisen?

Denne forbruksvaren, som fort blir et tomt statussymbol, er tema i Alain de Botton og Owe Wickströms bestselgere. Men å følge deres bruksanvisninger til verden er som å prøve seg på et byggesett fra Ikea der skruer og muttere mangler.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Reisen er en vanskelig kunst å beherske. Hvem har vel ikke tidvis erfart det å reise som en meningsløs sammenkjedning av tilfeldige inntrykk? Kanskje har man tenkt tanken at det hadde vært bedre å bli hjemme? For med mindre man dyrker reisen som en slags postmoderne fetisj, som redskap for en utopisk nomadologi der forsøket på å unnslippe alle meningsstrukturer er selve meningen, så består reisens utfordring i å gi mening til tegn, observasjoner og møter som, i motsetning til den reisendes opplevelser i sin egen kultur, mangler forklarende påskrifter. I en tid hvor reisen har blitt en av våre betydeligste forbruksvarer, dukker det stadig opp bøker som i popularisert form tematiserer reisen og dette meningsproblemet. Komersielle boksuksess som Alain de Bottons Kunsten å reise og Owe Wikströms Bortenfor hvite strender og fortauskafeer, vitner om en betydelig etterspørsel. Spørsmålet er om disse bestselgerne evner å gi leseren adekvate bruksanvisninger til verden i dag.

Verden som tegn: Det eksotiske

I Bottons bok advares det mot å begi seg inn i reisens forvirrende malstrøm. Den faktiske opplevelsen av fremmede steder antar fort karakter av en usammenhengende serie med inntrykk heller enn en meningsgivende fortelling. Man bør derfor, lyder Bottons lett ironiske oppfordring, enten forbli i forventningen om reisen og la strabasene forbli uprøvd, eller gjøre reisen om til kunst, til en mental innstilling som gjør det mulig å erfare selv sine umiddelbare omgivelser som for første gang. Reisen som konkret geografisk forflytning blir dermed i siste instans overflødig.

Men reisens meningsproblem kan også løses ved at «kunsten å reise» blir til «kunsten å lese reisens meningsbærende tegn». Botton, den motstrebende turist, begir seg derfor likevel ut på tur, og møtet med et skilt i ankomsthallen på Schiphol-flyplassen i Amsterdam avføder en refleksjon over reisen som tegnfortolkende praksis. Botton bemerker at det som trekker ham mot skiltet er det behaget han erfarer i møtet med «et symbol på utlendighet» (s.73). Behaget knyttet til denne typen symboler («en stikkontakt, en vannkran på et badeværelse, et syltetøyglass») er en erfaring av forskjellighet: De er forskjellige fra tilsvarende «tegn» hjemme og vitner derfor om at det finnes forskjellige samfunn og tradisjoner.

Den grunnleggende egenskapen ved reisens tegn, det som gjør tegnet meningsbærende for den reisende, er imidlertid dets overensstemmelse med den reisendes innerste interesser og ønsker. Det eksotiske er med andre ord tegn som har den reisendes innerste som sin referanse. Botton sier blant annet om Flauberts identifikasjon med det egyptiske: «Egypt oppmuntret tanker og verdier som utgjorde en del av hans identitet, men som hans eget samfunn hadde lite til overs for» (s. 82).

For Botton er det altså begjæret etter det som samstemmer med ens innerste selv som genererer ønsket om å forstå det fremmede. Ønsket om innsikt forutsetter at man er på sporet av sin egen skygge, det egentlige selvet som ikke har funnet spillerom i det samfunnet man kommer fra. Det eksotiske gir seg derfor tilkjenne som en speiling av den reisendes identitet, og det å følge disse tegnene markerer en bevegelse bort fra ens eget samfunn, bort fra det hjemlige fellesskapets vi som har kneblet selvet, til etableringen av et egentlig jeg i møte med det fremmede.

Hinsides verden som tegn: Ikonet

For Owe Wikström er den ytre reisen først og fremst interessant som en konkret analogi og parallell til den mer abstrakte indre reisen. Han stiller det samme eksisensielle spørsmålet til den fysiske reisen som til den åndelige: «Det virker som flere er på vei, stadig på vei – men hvorhen og hvorfor?» (s. 27). Reisens meningsløshet blir vekselvis et symptom på og en metafor for tidens generelle meningsfravær.

Den reisende kan kanskje innbilde seg noe annet, men den svenske religionspsykologens mistenksomme blikk avslører at all denne reisingen egentlig er et uttrykk for tidens rastløshet. Reisen blir et symptom på samtidens erfaring av en desentrert verden hvor den tradisjonelle pilegrimen i politisk eller religiøs forstand er erstattet av vagabondens omstreifing i et meningsvakuum: «Kanskje er den sterke reisetrangen en måte å trå vannet ovenpå en følelse av lede og indre tomhet?» (s. 59). I Wikstrøms bok representerer den konkrete reisen først og fremst en unnvikende manøver, et forsøk på å omgå den indre tomheten. Den ytre reisen fører oss inn i en sirkel av lede og tomhet hvor man forsøker å forme en individuell identitet på basis av subjektive opplevelser.

I den grad den konkrete ytre reisen har noe annet enn et falskt skinn ved seg, falske løfter om meningsfylde gjennom opplevelser, så er det som en igangsetter for den indre og egentlige reisen, som en port til den opplevelsen av hjemløshet som den indre reisen forutsetter. For ifølge Wikström er pilegrimen på vei tilbake. Den historiske skikkelsen for hvem den geografiske forflytningen er en indre ferd, «en sjanse til å innhente seg selv» (s. 62), er på vei inn igjen i de reisendes typologi. Hinsides kommersialiseringens klamme grep finnes en reise som ikke er katalogisert på glinsende papir og hvor det ikke tilbys restplasser: «Det finnes et skjult strøk, bortenfor reisens sjablonger» (s. 65).

For å anskueliggjøre denne indre reisen bruker Wikström verden som illustrasjon, som konkret analogi til en åndelig dimensjon. Synet av en båt blir til «sjelens farkost» (s. 123) og en brønn blir til «kilden som slukker denne dype tørst» som råder i selvrealiseringens ørken. Disse analogiene, disse unntakene hvor Wikströms konkrete observasjoner fungerer som noe mer enn en demonstrasjon av den fysiske reisens meningsløse rekke av sanseinntrykk, blir milepæler i den indre reisen som går fra den psykologiske uro via estetikken til den kristne etikken.

For Wikström ligger nemlig reisens mål hinsides forståelsen og erfaringen, hinsides den tegn-konstituerte verden. Den reisende søker til ikonet for å slippe unna reisens meningsløshet: «Ikonet er ikke symbolsk eller ‘forestillende’ kunst. I stedet er ikonet performativt; det skaper noe» (s. 191). Det som skapes gjennom ikonets blikk på den søkende er en sentrert, meningsfull verden hinsides reisens fragmenter. Ikonet skal ikke tolkes, men sees igjennom for å få direkte kontakt med den guddommelige Kristus: «En øyets teologi, man ser inn mot den himmelske verden. Samtidig blir man som menneske sett, iakttatt, bevart i et blikk. Denne gjensidigheten mellom menneske og Gud utgjør i sin tur identitetens kjerne» (s. 195). Reisen til ikonet er en reise inn i seg selv, ens egen identitet konstituert i møtet med den religiøse Annetheten.

Fortolkningen av verden

For både Botton og Wikström er altså reisens mål den reisendes egentlige selv. For Botton er det å følge de eksotiske tegn en bevegelse bort fra ens eget samfunn, bort fra det hjemlige fellesskapets vi til etableringen av et autentisk jeg. For Wikström går veien til det innerste selvet via ikonet og det guddommelige.

For den franske historikeren Jean Chesneaux som selv har skrevet om reisens kunst i L’art de Voyage, er derimot selve reisens prinsipp fundert på en motsatt bevegelse: Fra jeg til vi via den andre. Denne bevegelsen åpner opp et annet semantisk rom for den reisende. En annen verden inviterer til bruk: For Botton er det gjenkjennelsen, speilingen av det egentlige selv i verden, som i siste instans konstituerer reisens tegn; for Chesneaux er derimot reisens tegn det som gir seg til kjenne som kulturell annethet, en annethet som ikke kan reduseres til en negasjon av ens eget samfunn, men som heller ikke ikles den etiske mystisismen, det Andre med stor A, som hos Wikström. For de fremmede kulturelle tegn kan forstås, ifølge Chesneaux. De er lesbare i lys av sin historisitet: «De kvalitative forskjeller mellom samfunn kan avleses langs tidens vertikale akse» (s. 224). Fremmede kulturelle tegn kan forstås på bakgrunn av den internt koherente, historiske tradisjonen de er en del av. Og hinsides disse historisk konstituerte forskjellene kan man skimte et sant vi i form at et sett med felles verdier. For å nå frem til denne universalismen renset for etnosentriske fordommer, går veien med nødvendighet via møtet med den andre.

Hverken Botton eller Wikström erkjenner viktigheten av møtet med fremmede kulturer, forstått som historisk selvstendige realiteter. De ser med andre ord ikke at den kulturelle pluralismen er det grunnleggende premisset, og den store utfordringen, for vår tids reisende. Konsekvensen er at de mister av syne reisen som en potensielt unik erkjennelsform, reisen som lesning av verdens historisk-politiske tegn. For Botton blir reisen en metafor for kunst, for Wikström for den egentlige, indre reisen. Begge løser reisens meningsproblem med å oppfordre til å gjøre den geografiske reisen til noe annet, og i siste instans overflødig: Botton ender opp med å foreta en «reise» på sitt eget soverom, Wikström med å stirre på det religiøse ikonet han hele tiden har hatt i lommen. For Botton er ikke det eksotiske et tegn i betydningen «et symbol som må fortolkes», men i betydningen «et spor som den reisende kan følge på søken etter seg selv». Som Wikström påpeker, er heller ikke det religiøse ikonet et symbol i denne forstand, men en vei til det guddommelige og sjelens innerste. Felles for Botton og Wikström er derfor at de ser forbi verden konstituert av tegn og symboler som fordrer historisk-politisk fortolkning. Verden har for dem mistet karakter av å være en hermeneutisk utfordring og de overser derfor at reisen som faktisk, konkret forflytning, som berøring med fremmede kulturer og landskap, potensielt rommer en unik, verdslig erkjennelsesform som ikke kan reduseres til kunst.

Reisen som historisk-politisk erkjennelse

Når verden har mistet sin historisk-politiske karakter, betyr det at selve fortolkningshorisonten har falt ut av den reisendes hode. Konstituerende for denne horisonten er i vår tid skillet mellom Nord og Sør, den asymmetriske todelingen av verden med røtter tilbake til den europeiske imperialismen. Å lese verden som en åpen bok er å få innsikt i den historisk skapte polariseringen som dagens globaliseringsprosesser stadig forsterker.

Wikström nevner splittelsen mellom Nord og Sør, men er ute av stand til å se reisen som et redskap til øket innsikt i hvor dyp denne globale kløften er, og til å erfare konsekvensene av forløperen til dagens amerikanske imperialisme. En slik mulighet er også fjern for Botton som utviser en påtagelig ironisk distanse til britisk kolonihistorie på Barbados: «Vi snakket om kolonisystemet og om hvor merkelig ineffektive selv de kraftigste solkremene er» (s. 24). Som eneste referanse til den imperialistiske ekspansjonen og dens oppdeling av verden, er denne sidestillingen av tematikk det endelige uttrykk for en manglende vilje til å bruke reisen som redskap til historisk-politisk innsikt.

For reisen er potensielt en unik erkjennelsesform hvor abstrakt kunnskap kan medieres og problematiseres gjennom en sanset erfaring. Og i den dialektiske omgangen med en leselig, kulturell annethet kan man søke hinsides egne kulturelle fordommer mot en sann og ikke-etnosentrisk universalisme. Å lese Bottons og Wikströms bruksanvisninger til verden blir derfor som å prøve seg på et byggesett fra Ikea hvor samtlige skruer og muttere mangler: Begge overser at verden holdes sammen av historisk-politiske tegn. Tatt i betraktning samtidens tilspissede kulturelle fronter, samt den stadig mer spesialiserte og abstrakte viten som produseres om andre kulturer, er det på sin plass å slå et slag for den reisende som gjennom den egne erfaringen søker å overskride kulturelle grenser og bygge ned barrierene mellom abstrakt viten og konkret erfaring. Reisen kan således være et nyttig, om enn privilegert redskap for den intellektuelle amatør, en figur som i denne sammenheng har langt mer å tilby samtiden enn filosofens og religionspsykologens forente skikkelser.

i Jf. for eksempel Roland Barthes sære reisebok fra Japan, The Empire of Signs.

---
DEL

Legg igjen et svar