Hva sa egentlig Kristin?

Kristin Halvorsens utenrikspolitiske tale for to uker siden handlet om mye mer enn USA. Mest handlet den om norske egeninteresser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Partileder Kristin Halvorsens utenrikspolitiske tale hos Norsk Utenrikspolitisk Institutt tirsdag 23. august har den siste uka inn mot valget ført til uro innad i SV.

Og det er kanskje ikke så rart. For en alternativ utenrikspolitikk har alltid vært viktig i SV-miljøer, helt siden partiet ble stiftet som en protest mot Arbeiderpartiets omfavnelse av Nato og militæralliansens atompolitikk.

Når så det refereres i media at Halvorsen i sin tale har snakket om at SV i regjering vil sørge for at Norge og USA skal være nære partnere, da er det kort vei til at det fester seg et inntrykk av tilnærming til Aps utenrikspolitikk og logring for Bush.

Men hva sa egentlig Kristin Halvorsen i sin utenrikspolitiske tale? Er partiet på glideflukt mot Aps etablerte utenrikspolitikk? Eller har SV sin utenrikspolitiske egenart i behold?

Noen dager før valget kan det være på sin plass å gå litt nøyere gjennom partilederens tale hos NUPI.

Farvel med en epoke

Halvorsens tale – titulert «Ny utenrikspolitikk» – blir 25 sider lang når den skrives ut fra SVs hjemmesider. Innledningsvis er det i hvert fall ikke tvil om at SVs leder mener at partiet står foran en ny æra.

Med bakgrunn i deltagelse i sommerens begravelser til SVs to høvdinger, Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen, reflekterer hun over SVs historie og opprinnelse; om det tredje standpunktet, om motstand mot atomvåpen, om motvilje mot maktovergrep fra både USA og Sovjet, og om blokkuavhengigheten.

SF og SV var en viktig motvekt mot den kalde krigens ensretting, slår hun fast. Men, så kommer det et men, uttrykt slik i talen:

«Men da vi tok farvel med to store mennesker, følte vi alle som deltok sterkt at vi også tok farvel med en historisk epoke.»

Denne følelsen ble forsterket av ingen ringere enn Arbeiderpartiets egen kjempe, Haakon Lie, bare en uke etter Finn Gustavsens død.

«Haakon Lie har brukt en stor del av sitt liv på å bekjempe Finn og andre av oss på venstresiden. Men hva sa han nå? Regjeringssamarbeid mellom SV og Ap har hans fulle støtte.»

For nå er ikke lenger Nato en hindring, slår Halvorsen fast.

«Og så la han til, det er ganske imponerende hvor presist en mann som fyller hundre om en måned følger med, at en del nå ser Nato som et forum for å hindre at Bush-administrasjonen driver ene gang i verden.»

Ny og radikal

Noe klarere bilde på at situasjonen er ny, kan ifølge Halvorsen knapt tenkes. Følgelig mener SV-lederen at Kjell Magne Bondevik og Jan Petersens rop om at utenrikspolitikken «må ligge fast» er meningsløst. Tvert imot:

«Norges utenrikspolitikk må være dynamisk – simpelthen fordi verden endrer seg mye raskere enn før.»

Og den må ikke bare være dynamisk; i talen annonserer Halvorsen at det er et stort rom for en «ny og radikal utenrikspolitikk».

Ikke før har hun sagt det, før hun også beroliger med følgende:

«Men det vil samtidig være en politikk som har folkeflertallet i ryggen og skaper trygghet. Det hjelper ikke å ha rett i sak som SV hadde for nesten tretti år siden når det gjaldt Loran C, hvis folk flest føler utrygghet.»

Egeninteresse

Kristin Halvorsens utenrikspolitiske tale tar for seg fire hovedområder. Men før hun kommer inn på disse, dveler hun ved den klassiske motsetningen i utenrikspolitikken mellom idealister og realister.

I dagens situasjon, sier hun, er dette en falsk konflikt; egeninteresser og solidaritet kan nemlig gå hånd i hånd.

Det er likevel ikke tvil om at norske interesser står høyt i SV-lederens visjon om en ny utenrikspolitikk:

«Norsk utenrikspolitikk skal være et redskap for å forsvare klassiske norske egeninteresser – sikkerhetspolitiske, økonomiske og andre.»

Samtidig vil SV også vektlegge internasjonal solidaritet.

«Men vi vil resolutt fastholde at alt det vi gjør av hensyn til våre idealer om solidaritet og rettferdighet også er i vår egen interesse.»

Bedre miljø, mindre fattigdom, mer rettferdighet, mer likestilling og mer fred er nemlig «i vår dypeste egeninteresse»:

«Ved å hjelpe andre, hjelper vi oss selv. Solidariteten er ikke i motsetning til egeninteressen. Internasjonal solidaritet er opplyst egeninteresse i det 21. århundre.»

Utenriksjobb nummer en

Beskrivelsen av forskjellene mellom Ap, Sp og SV er meget kortfattet: «Vi er ikke enige om alt, men jeg tror prosessene oss i mellom har vist at vi er enig i mye mer enn vi selv trodde og veldig mye mer enn hva media gir inntrykk av.»

Og dette er alt som sies om den tidligere bærebjelken i SVs utenrikspolitikk: «SV er mot Nato, men ingen har krevd at vi skulle la Nato-spørsmålet stå i veien for regjeringsdeltagelse.»

Det de tre partiene har blitt enige om, oppsummeres av Halvorsen i fire punkter. Øverst rangeres nordområdene:

«Suverenitetshevdelse i nordområdene og ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord vil være utenriksjobb nummer en for en rød-grønn regjering.»

Intet mindre enn jobb nummer en, altså. Igjen er egeninteressene styrende:

«Norge må bli langt flinkere til å bidra til at andre land i så stor grad som mulig inntar posisjoner som er fordelaktige for Norge.»

Våre interesser er nemlig i alles interesse: «Norge inntar i dag flere posisjoner i nordområdene som ikke har brei internasjonal aksept. Skal vi få andre land med på vårt syn eller finne kompromisser som er i alles interesse, må Norge legge langt større kraft i å ivareta våre interesser i nord.»

Militær opptrapping

Kristin Halvorsen skisserer i sin tale opp fem punkter på hvordan norske interesser i nordområdene kan ivaretas bedre.

For det første må vi «definere nordområdene som Norges strategiske hovedinteresse». Det betyr at nordområdene ikke er snever utenrikspolitikk og at det ikke kan håndteres av UD alene. I stedet må statsministeren langt mer på banen enn nå, samt at et bredt spekter av fagfolk og politikere må engasjeres.

For det andre påpeker SV-lederen viktigheten av nordområdedialoger med alle de viktigste statene som har interesser i nordområdene. Disse skal tilføres «økt kunnskap om norske vurderinger og norske interesser».

For det tredje vil Halvorsen at det skal legges stor vekt på å skape positiv personlig interesse for nordområdene hos sentrale statsledere: «Det vil bli lagt stor vekt på å invitere statsledere og opinionsledere til å besøke nordområdene og selv oppleve den unike naturen og bli kjent med de viktige problemstillingene.»

For det fjerde «vil tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nord være en sikkerhetspolitisk hovedoppgave». Det betyr en norsk opptrapping av vårt militære nærvær: «Kystvakta må styrkes. Marinen må få ressurser til å seile hele året.»

Og sist, «men ikke minst», vil SV satse på å bygge et langt mer omfattende samarbeid med Russland: «Våre to land har mange sammenfallende interesser i området og man kan bare få til en forsvarlig utnyttelse av ressursene i Barentshavet dersom Norge og Russland samarbeider tett.»

Mørke skyer

Noen enkel sak blir ikke dette, noen «mørke skyer i horisonten» truer:

«Russland er ikke enig i norsk Svalbard-politikk. Kretser i Russland er bekymret for den amerikanske tilstedeværelsen i Nord-Norge. Det er ikke alltid vi er enige om fiskerispørsmål eller miljøforvaltning. Og over tid er det ikke en god situasjon for et lite land som Norge at noe så viktig som gråsonen fortsatt er uavklart i forhold til en stormakt.»

Halvorsen mener at det er viktig at forholdet til Russland må bygge på tillit: «I Moskva har mange en følelse av at USA, Vesten og Nato flytter fram sine posisjoner og ringer inn Russland, for eksempel gjennom begivenhetene i Georgia, Ukraina og Kirigistan og Natos utvidelse. Vi i Norge kan gjerne fortelle russerne gang på gang om våre edle hensikter, men det som teller for russerne er våre handlinger.»

For å bedre tilliten tar SV-lederen til ordet for økt handel med Russland, åpenhet om sikkerhetspolitiske forhold mellom Norge og Russland, og økt militært samarbeid:

«Her har jeg stor tro på konkrete tillitskapende virkemidler som økt praktisk samarbeid mellom norske og russiske militære (…)»

Fred og forsoning

Det andre hovedsatsingsområde for en ny regjering vil ifølge Halvorsen være Norges internasjonale arbeid for fred og forsoning.

SV-lederens beskrivelse av dette området spenner seg over alt fra Norges rolle som internasjonal konfliktløser og fredsmekler, via norsk innsats for å opprettholde Genève-konvensjonen og andre avtaler som beskytter sivile i krig, til sikkerhetspolitikk, terrorisme og forholdet Norge har til FN, Nato og ikke minst USA.

I Halvorsens øyne er en kraftig forsterket fredsinnsats «et område hvor SV i en rød grønn regjering vil videreføre partiets beste historiske tradisjoner. (…) Fred er langt på vei selve ryggraden for en typisk SV-er. Dette rotfestede engasjementet vil være en enorm styrke også som Norges utenrikspolitikk».

Igjen dreier det seg også om egeninteresser:

«Nesten alle langsiktige trusler mot Norge er globale i sin natur. Det gjelder internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, etnisk hat, miljømessige eller økonomisk sammenbrudd, store flyktningstrømmer. Ved å bidra med fredsmekling i Midtøsten eller Sudan, Filippinene eller Sri Lanka, trygger vi oss sjøl samtidig som vi viser solidaritet.»

Inn i lukkede rom

Dessuten kan fredsmekling gi Norge større tyngde i det internasjonale samfunn:

«Konfliktløsningsoppdrag gir norske ledere unike muligheter til å bygge personlige nettverk med andre statsledere, nettverk som i gitte situasjoner kan brukes til også å fremme andre saker som er viktige sett med våre øyne. Norge slipper inn i ellers lukkede rom og får dermed påvirkningsmuligheter.»

SV-lederen gir den nåværende regjeringen skryt for freds- og forsoningspolitikken den har ført. For å videreutvikle og forsterke denne politikken tar hun til orde for økte ressurser til arbeidet, tettere bånd enn i dag med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som jobber med fred og konfliktløsning, og bygging av internasjonale nettverk med land og statsledere som er viktige for internasjonal fredsbygging.

Halvorsen tar også til orde for «et internasjonalt senter for statsbygging i Norge», for «en stor internasjonal årlig fredskonferanse i Norge», og at Norge i langt større grad skal «bruke bistandsmidler til å støtte opp under fredsbyggingsinnsats».

I Midtøsten kommer SV med følgende løfte: «Noe av det første en rød grønn regjering vil gjøre er å ta kontakt med palestinere og israelere for å drøfte hvordan Norge kan hjelpe dem å påskynde prosessen mot et selvstendig og levedyktig Palestina. Det vil også i sin tur gi sikkerhet til Israel.»

Norsk sikkerhetsråd

For internasjonalt fredsengasjement er det samme som sikkerhetspolitikk, ifølge Halvorsen – og handler om norske egeninteresser:

«Det bidrar til en fredeligere verden. Det gjør Norge mer betydningsfullt for større internasjonale aktører, og deres vilje til å hjelpe oss vil derfor med all sannsynlighet øke om vi i en framtidig situasjon skulle trenge dette.»

Ikke uventet vil SV-lederen at FN og folkeretten skal stå sentralt i sikkerhetspolitisk tenkning: «Thorbjørn Jagland har flere ganger pekt på behovet for gradvis oppbygging av det vi kan kalle en internasjonal velferdsstat og en internasjonal rettsorden. Jeg er enig.»

Det eksisterer ingen konkrete militære trusler mot Norge nå, mener Halvorsen. Men Norge må ha evne til å overvåke og forsvare landet mot angrep eller sabotasje. Et av stikkordene hennes er fleksibilitet:

«Om ellevte september lærte oss noe, må det være at Norge og andre land må ha fleksibilitet i sikkerhetspolitikken, fleksibilitet til å møte stadig nye og uforutsette trusler. Historiens dårligste generaler har alltid forberedt forrige krig.»

For å takle sikkerhetstrusselen vil Halvorsen at det skal etableres et nasjonalt sikkerhetsråd som kan gi løpende råd til forsvarets politiske og militære ledelse. Rådet bør etter SVs mening være sammensatt av folk fra politikken, forsvaret og forskningsmiljøer. Tilhørerne under Halvorsens tale på Nupi er høyaktuelle, skal vi tro SV-lederen:

«Mange av dere som er her i dag, vil være aktuelle som medlemmer i et slikt råd.»

Ikke antiamerikansk

Først drøyt halvveis i foredraget kommer Halvorsen inn på forholdet mellom Norge og USA:

«Uansett regjering i både USA og Norge vil USA være verdens eneste supermakt. SV vil i en rød grønn regjering arbeide for et fruktbart og konstruktivt samarbeid med USA. De som frykter eller drømmer om at vi vil føre en antiamerikansk politikk vil bli skuffet. Vår politikk vil ikke være antiamerikansk, men ikke-amerikansk.»

Og selv om samarbeid mellom en stormakt og et lite land aldri vil være helt symmetrisk, «må vi bevege oss fra puddel til partner overfor USA».

Budskapet som partner til USA er følgende: «Vi vil redefinere Norge som en viktig aktør i internasjonal humanitær innsats og som fredsnasjon som er viktigere enn vår størrelse tilsier, framfor som en liten militær kriger i spesialoppdrag.»

Under avsnittene som handler om Nato påpekes det at SV mener det er galt å bygge norsk sikkerhet på atomvåpen, og at SV er kritiske til at Nato påtar seg rollen som global aktør gjennom sin «out of area»-stragtegi.

«Men ingen i SV mener at Noto-medlemskapet skal stå i veien for regjeringsdeltagelse eller at vi skal unnlate å bruke Nato som en arena for å slåss for en rød-grønne verdier og norske interesser.»

Moderate muslimer

Halvorsens visjon er å arbeide innad i Nato for å trekke Russland nærmere inn i det felles-europeiske sikkerhetssamarbeid. Dessuten vil SV at Norge skal «si nei til militære oppdrag som ikke er forankret i folkeretten og som ikke har FN-mandat».

En konsekvens for SV er at Norge umiddelbart må trekke militære bidrag ut av Irak og den amerikanskledede Operation Enduring Freedom i Afghanistan: «Utviklinga i Irak viser til fulle at internasjonal terrorisme først og fremst må møtes med andre svar enn militærmakt.»

SV vil imidlertid fortsatt støtte den Nato-ledede ISAF-styrken i Afghanistan, samt at partiet ønsker at støtten til FNs tradisjonelle fredsoperasjoner skal styrkes.

I kampen mot terrorisme trekker Halvorsen fram støtte til moderate muslimer: «Gjennom det vil vi sikre at det er demokratene som vinner overtaket innen islam. Dermed skaper vi større langsiktig sikkerhet også for oss selv.»

Offensiv Europapolitikk

De to siste pilarene i en rød grønn regjerings utenrikspolitikk vil ifølge SV-lederen være en «langt mer offensiv Europapolitikk» og «kampen mot fattigdom og for global rettferdighet».

Selv om EU-saken splitter de tre partiene, skal dette ifølge Halvorsen «ikke få hindre en mer offensiv linje for å hevde norske interesser i og overfor EU».

Og det er dette som er essensen i hennes tale på dette punktet, gjennom utsagn som at «vi ønsker å slåss for norske interesser i og overfor EU-systemet», «jeg tror det er langt større rom for hard norsk interessekamp», og «Tøffe dragkamper er dagens orden i Brussel. Ingen synes det er unaturlig at saker bringes inn for domstolene».

For å få dette bedre til lufter Halvorsen tanken om en norske Europa-minister. For, som hun sier: «EU-politkk er i dag innenrikspolitikk i Europa. Det er det langt på vei også for oss, selv om vi ikke er medlemmer.»

Politisk bistand

«Fattigdom og urettferdighet bekjempes best ved å gi fattige mennesker og fattige land makt», starter SV-lederen sin del av talen på NUPI som tar for seg den siste pilaren i en ny utenrikspolitikk.

Stikkord her er en styrking av FN framfor Verdensbanken, internasjonale avgifter som har en global omfordelende funksjon, løsninger i WTO som tjener verdens fattige, gjeldsslette, et fond for å kunne rykke ut raskt i krisesituasjoner, større fokus på kvinner i utviklingspolitikken og allianser med det store internasjonale sivile samfunn i arbeidet for en mer rettferdig verden.

Og «Bistanden skal opp i 1 prosent. Deretter skal den øke videre.»

Denne bistanden må gjøres langt mer politisk enn den er i dag, mener Halvorsen: «Utvikling er vanskelig under regimer hvor lederne er mer opptatt av å føre krig eller å tilrane seg ressurser enn av nasjonal framgang. Derfor vil vi målrettet bruke våre bistandsmidler til å fremme fred, til utbygging av demokrati og sivilt samfunn og til å styrke bevegelser som vil bringe utvikling til sine land.»

Folkeflertallet i ryggen

Avslutningsvis minner SV-leder Kristin Halvorsen oss om at SV har en historie i viktig utenrikspolitisk opposisjon.

«Men sakte men sikkert har opinionen det siste tiåret endres seg i vår retning. Den nye erkjennelsen i siste fire års periode er at det nå er SV som forvalter folkeflertallet i samtidas viktigste stridsspørsmål.», hevder hun.

Det gjør at Halvorsen kommer med følgende løfte helt til slutt:

«En rød grønn regjering vil være seg ytterst bevisst at en skal føre en utenrikspolitikk som det breie flertallet av nordmenn føler seg hjemme i.»

---
DEL

Legg igjen et svar