Hva om de ikke gadd å jobbe?

Sykepleierne er sendt tilbake på jobb av staten – etter at staten ikke ville gi dem tariffavtale. For når det kommer til ansatte i de nye helseforetakene sitter staten med bukta og begge endene. Men hva hadde skjedd om sykepleierne rett og slett ikke gadd mer?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hva om de fant seg noe annet å gjøre? Hvem skulle pleie de syke, eller assistere legene på operasjonssalene?

Ny Tid tok turen til sentralsykehuset i Buskerud for å få svar på disse helt enkle spørsmålene.

John Bergan, SBHF.

Han legger vekt på SBHF, da han skriver navnet sitt og arbeidsstedet ned på blokken.

– Det betyr Sykehuset Buskerud Heleforetak, sier han, og rister litt oppgitt på hodet. Han har vært ansatt på sykehuset i mange år og synes at det var greit å jobbe på Drammen Sykehus. Siden 1. januar 2002 er navnet SBHF, eller Sykehuset Buskerud Helseforetak.

– Men det har blitt så moderne med forkortelser, sier han. John Bergan har tidligere vært tillitsvalgt, og kjenner godt til sykehuset. Vi møter ham i gangen på administrasjonsfløyen i fjerde etasje. Han kommer trillende med dagens post til ledelsen. Han hilser på alle, og stopper opp og tar en prat med Martin Olsen, sjefsykepleier og andre stedfortredende for sykehusdirektøren.

Martin Olsen liker å snakke med ansatte på sykehuset fordi det gir ham en del uformell informasjon om det som skjer på sykehuset. Informasjon han kan bruke når han skal analysere det som skjer på arbeidsplassen. Han ønsker ikke å komme i en situasjon hvor alle sykepleierne plutselig sier nei til å jobbe overtid.

– Vi vet alle hva som vil skje på en arbeidsplass hvis de ansatte nekter å jobbe overtid. Da er det en del oppgaver som ikke blir løst, sier Martin Olsen.

Sykepleier og tillitsvalgt, Hanne Haugann sier at det veldig fort vil få omfattende konsekvenser for driften av sykehuset.

– Produksjonen går ned, kvaliteten går ned, pasientene og sykepleierne mister den daglige kontakten med hverandre og det vil også gå ut over andre deler av driften som for eksempel muligheten til å utføre operasjoner på sykehusene. Og ikke minst vil ventelistene øke, sier Hanne Haugann. Hun understreker at det ikke er noen tvil om at den som blir hardest rammet er pasienten.

De fleste jobber over

– Vi må jobbe sammen med ledelsen for å finne løsninger på de utfordringene og problemene som vi har i hverdagen. Hvis vi slutter å jobbe overtid vil det få konsekvenser for mange. Slik situasjonen er i dag jobber mange overtid fordi de vet at det får konsekvenser hvis ingen møter på den aktuelle vakten. Jeg som jobber med operasjoner vet at hvis jeg ikke tar en ekstravakt så kan det bety at en operasjon må utsettes, og på de avdelingene som skal ta imot den nyopererte pasienten vil de ikke få pasienten som planlagt og slik får det påvirkninger gjennom hele systemet. Det vet vi, og derfor strekker mange seg for langt for å få sykehusene til å gå rundt. Dette er et problem for de som jobber for mye overtid, men det er et ledelsesansvar å sørge for at det er nok ansatte til å gjøre de jobben som skal gjøres på sykehuset, sier Hanne Haugann.

– Vi tar på oss driftsansvaret for sykehusene fordi ledelsene ikke får nok ansatte inn i jobbene. Dette er et problem som gjelder hele helsesektoren. Mange medisinske avdelinger har eldre pasienter liggende som egentlig skulle ha fått en pleiehjemsplass eller bli tatt hånd om av eldreomsorgen i hjemkommunen, men der er det ofte mangel på plasser, sier Elin Gjemse, som er sykepleier og tillitsvalgt på Sykehuset Buskerud HF.

– De fleste jobber overtid, og det er sjelden problemer med å skaffe folk til vakter på kort varsel. Vi har et greit forhold til arbeidstilsynet og har fått en del dispensasjoner i forbindelse med ønsket om mer overtid utover det som står i arbeidsmiljøloven. Vi utnytter ikke de ansatte. Det er viktig å huske at det er stor forskjell på privatsituasjonen til folk. Noen har mulighet til å jobbe mye, mens andre ikke har det. Vår oppgave blir å fordele det trykket likt, sier Martin Olsen.

Buskerud Sykehus HF mangler særlig sykepleiere med videreutdanning og radiografer.

Sprikende behovsvurdering

Den 1. januar i år var ca 300 sykepleierstillinger ledige i Buskerud. På Sykehuset Buskerud HF i Drammen var det ca 100 ubesatte stillinger. I dag hevder sjefssykepleier Martin Olsen, at de har en dekning på rundt 96 prosent på sykepleiersiden. Det svarer til at sykehuset har mellom 30 og 40 ledige sykepleierstillinger.

Fylkesleder Erik Vik Andersen i Norsk Sykepleierforbund er overrasket over at Martin Olsen hevder at dekningen er så høy.

– Sykehuset Buskerud har i flere år hatt et underskudd av sykepleiere på 70-100. Tallene som ledelsen har kommet med har som regel vært noe lavere enn det vi har ment. Men sist vi snakket med ledelsen ved Sykehuset Buskerud HF hevdet de at 70 stillinger var ledige, mens vi vurderte det til rundt 100 ledige stillinger, sier Einar Vik Andersen.

Sykepleierforbundet påpeker at lønn vil være et viktig virkemiddel for å få sykepleierne tilbake til sykehusene og for at det rekrutteres nye studenter til høyskolene. På Sykehuset Buskerud HF har man prøvd å legge noe ekstra i lønnspotten til noen av spesialiststillingen. Resultatet var at stillingene raskt ble besatt. I Nedre Eiker kommune, nabokommunen til Drammen, har det vært store problemer med å få besatt sykepleierstillingene. Ved årsskiftet flyttet de sykepleierne opp noen lønnstrinn slik at de nå lønnes fra lønnstrinn 32 til 36. I Drammen ligger startlønna på trinn 27. Resultatet med lønnsøkningen i Nedre Eiker var at man fra å ha 11 søkere gjennom hele 2001, plutselig satt med 11 søkere bare i januar i år.

Hanne Haugann sier at det ikke er tvil om at det lønnsetterslepet som sykepleierne har pådratt seg gjennom nittitallet er med på å skape problemene med å få ansatt nok sykepleiere.

Martin Olsen sier at ledelsen ikke har noe imot å diskutere lønn med sykepleierne eller andre ansatte på sykehuset, men spørsmålet er hva sykehuset får igjen for en lønnsøkning.

– Vi kan godt diskutere høyere lønn til sykepleierne, men da må vi vite hva får igjen for de pengene. Penger kan få folk til å begynne i en jobb, men det er ikke penger som i lengden får folk til å bli. Det er miljøet på arbeidsplassen som får folk til å bli. Derfor må vi skape rammer som får de ansatte til å føle at de gir en bedre pasientbehandling, sier Martin Olsen.

Skremmende utvikling

Elin Gjemse er engasjert i spørsmålet om rettigheter som arbeidstakerne mister i dagens arbeidsliv.

– Jeg er skremt over utvikling på arbeidsmarkedet. Rettigheter som vi har gjennom blant annet arbeidsmiljøloven sklir mer og mer ut. Lovens bestemmelser blir utvannet. Stadig oftere ser vi at arbeidstilsynet støtter arbeidsgiverens syn på hvor langt loven kan tøyes.

Hanne Haugann påpeker at det kan se ut til at det er en politisk trend at arbeidstakerne skal presse til det ytterste, og at det er greit å gjøre det.

Erik Vik Andersen understreker at det er tydelige tegn på at rettighetene svekkes.

– Vi ser en tydelig svekkelse av de ansattes rettigheter. Dette har vi særlig merket den siste tiden, og etter at vi har blitt et helseforetak ser det ut til at presset på arbeidstakeren bare vil øke. Arbeidsgiverforeningen NAVO legger opp til sentrale avtaler, men med store regionale lønnsforskjeller, er en trussel mot arbeidstakeren. Det er et angrep på det sentrale i velferdstenkningen som dette landet har bygget på gjennom mange år. Det er svært viktig at vi har et felles utgangspunkt. Vi trenger en felles tariffavtale for alle sykehus i Norge og vi må også ha en felles minstelønn. Dette trenger vi for å sikre alle noen felles rettigheter.

Buskerud Sykehus HF ble ikke tatt ut i streiken som staten stoppet i forrige uke, men interessen for streiken og dens bakgrunn var stor blant sykepleierne på sykehuset.

Hanne Haugann sier at streiken har bevisstgjort mange av medlemmene i Norsk Sykepleierforbund.

– Streiken har fått flere til å sette seg mer inn i de faglige rettighetene og forstå hvilket press som legges på oss som lønnsmottakere. Vi har fått en medlemsmasse som er mer bevisst og tydeligere vil kreve sin rett.

Vikarer til besvær

Martin Olsen sier at sykehuset jevnlig må leie inn sykepleiere fra vikarbyråene fordi de ikke har internt ansatte som kan påta seg oppgavene, eller fordi de ikke får inn nye sykepleiere som kan gå inn i jobbene. Ifølge Martin Olsen er dette særlig gjeldende for en del stillinger som krever at sykepleieren har en del videreutdanning.

Einar Vik Andersen mener at de innleide sykepleierne er samfunnsøkonomisk svært dyre.

– De får en betydelig høyere lønn enn de fastansatte, og de koster sykehusene store beløp som kunne vært brukt til å ansette flere sykepleiere som kunne gjort en bedre jobb i hverdagen.

Hanne Haugann støtter Vik Andersen og legger til:

– De innleide sykepleierne skaper ofte stor frustrasjon for sykepleierne som er fast på sykehuset. De fleste av dem trenger opplæring for å kunne jobbe i de jobbene de er innleid i for en kortere periode. Det er en stor påkjenning for arbeidsmiljøet, og en fare for sikkerheten. Vi kan ikke konkurranseutsette helsesektoren på samme måten som man gjør med andre sektorer. Det er mennesker vi jobber med. Pasientene kan ikke gjøres opp i penger.

Einar Vik Andersen er overbevisst om at næringslivstenkning ikke er lurt i helsesektoren. Elin Gjemse påpeker at sykepleierne jobber for kvalitet i helsetjenesten.

– Vi jobber med omsorg og skal gi pasientene det de trenger. De skal føle at vi bryr oss, ikke at de er en vare. Politikerne må ta tak i dette. Vi trenger flere sykepleiere på sykehusene, og det er kun lønna som hindrer rekrutteringen, sier Elin Gjemse.

Ungdommen sier nei

– Ungdommene vil ikke bli sykepleiere. De mener det er for mye å gjøre på sykehusene og at det er for dårlig lønn. Dette viser også opptakskravene til sykepleierutdanninga. For få år tilbake måtte man ha rundt fem i snitt for å komme inn. Nå er situasjonen at man kan komme inn med et snitt på to-tallet fra vidergående, sier Einar Vik Andersen.

I dag er det vanlig at sykepleiere jobber i en stilling på rundt 70-75 prosent. Dette passer de fleste bra, og så vet de at de kan fylle på med ekstravakter etter behov. Dette betyr at veldig mange jobber minst 100 prosent, selv om de kun er ansatt i ca 75 prosents stilling. Hvis alle som har mindre enn 100 prosents stilling gikk inn i full stilling ville det dekket flere titalls stillinger på sykehuset.

– Mange må jobbe overtid for å gå økonomien til å henge sammen. Vi må ha konkurransedyktig lønn. Vi kommer til å trenge flere sykepleiere, og vi vet at bedre lønn vil få flere til å søke til yrket, sier Elin Gjemse.

Sykehuset Buskerud hadde store problemer med en rekke vikarer som jobbet til de stupte. Mange av de utenlandske vikarene satte som krav at de skulle få jobbe nesten ubegrenset antall timer i løpet av den perioden de var knyttet til sykehuset, gjerne 70-80 timer i uken. Det er til og med registrert enkelte som jobbet 92 timer i løpet av en uke. Det var sykepleierforbundet som gjennom sitt bevismateriale fikk både arbeidstilsyn og ledelsen ved sykehuset til å innse at situasjonen var uholdbar. Dette arbeidet resulterte i at man nå ikke får lov til å jobbe mer enn 54 timer i uka. For å kunne gå ned på antall overtidstimer måtte sykehuset ansette folk til å fylle 13 nye stillinger.

Klare til ny streik

Både Elin Gjemse og Hanne Haugann er klare til å streike igjen.

– Vi er klare til å gå i streik igjen. Vi har hatt et godt samarbeidsklima mellom arbeidsgivere og arbeidstakere her i Buskerud, men vi merker et betydelig vanskeligere forhandlingsklima etter at NAVO og staten overtok forhandlingene og sykehusene, sier Hanne Haugann.

Einar Vik Andersen mener at solidaritetsalternativet har vært med til å fastholde skjevhetene i lønningssystemet. De gruppene som lå dårlig an ved inngangen til nittitallet ligger fremdeles etter. Sykepleierne har hatt et etterslep gjennom hele nittitallet, dessuten har skjevhetene heller blitt verre enn de var.

---
DEL

Legg igjen et svar