Hva kan Mahmoud Abbas egentlig gjøre?

Palestinerne gikk pliktskyldigst hen og valgte Mahmoud Abbas. Men under halvparten stemte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noen dager før det palestinske presidentvalget sa Qaddura Fares, minister uten portefølje, følgende til den franske avisa Le Monde: » Det er bedre at Mahmoud Abbas vinner 60 prosent av stemmene i et valg med godt oppmøte, enn 80 prosent av stemmene i et valg med dårlig.» Da valget var over og stemmene telt opp, var fasiten at Abbas hadde vunnet 62 prosent av stemmene i et valg der oppslutningen var under femti prosent (målt av antall stemmeberettigede). Det gir ham et langt dårligere mandat, og ditto legitimitet, enn det en jublende verden prøver å pådytte ham.

Mahmoud Abbas vant valget fordi hans eneste reelle utfordrer, Marwan Barghouti, ikke stilte. Han vant valget fordi det i bunn og grunn ikke fantes andre å stemme på. Og han vant det på verst tenkelige måte; i et valg som mobiliserte langt færre enn ønsket.

Det var ikke okkupasjonens fysiske barrierer som holdt palestinerne hjemme. Ei heller var det valgets tekniske gjennomføring. Bortsett fra i Øst-Jerusalem gikk valget stort sett greit, skal man tro observatørene. Valglokalene valgte endog å holde åpent to timer lenger enn planlagt for å få de stemmeberettigede på banen.

Det ga ikke uttelling. Til tross for instendige oppfordringer om å gi Abbas et solid mandat, var det bare 775.000 av 1.8 millioner voksne palestinere som investerte i den nye presidenten.

Rigget for Abbas

Gudene skal vite at den palestinske ledelsen, representert ved Fatah, hadde gjort alt for å rigge valget til fordel for Abbas. Det betyr ikke at det var valgfusk eller andre uhumskheter. Men alt var lagt til rette for et valg som både hadde demokratisk troverdighet og et forutsigelig utfall. Det var derfor kandidaturet til Marwan Barghouti ble giljotinert av kretsen rundt Abbas i ukene før valget.

Marwan Barghouti er en tidligere Fatah-leder fra Vestbredden. I motsetning til Abbas, tilhører han hjemmefronten. Han er den mest populære mannen blant palestinerne i dag. Beklageligvis råtner han for tiden i et fengsel i Israel – dømt til fem ganger livstid for å ha medvirket til terror mot det israelske folket.

Det kom som en overraskelse på et ellers enhetlig Fatah-parti at Barghouti i desember erklærte sin vilje til å delta i det palestinske presidentvalget. Overraskelsen skyldtes ikke bare det faktum at han var innesperret uten mulighet for å slippe ut, noe som må sies å være et ganske solid handicap for en fungerende president. Nei, den ekte og særs kraftige bestyrtelsen hadde i stedet sin rot i det faktum at Barghouti også tilhører Fatah. Som nymodellert enfant terrible sto han dermed i fare for å torpedere den samlede fronten som Fatah hadde klart å bevare etter Yasser Arafats død.

Det er usikkert hva som drev Barghouti til å erklære sitt kandidatur. Kanskje var det en ekte vilje til å demokratisere Fatah og innføre litt reell politisk konkurranse. Eller kanskje var det et signal til den gamle eksilledelsen om at den unge generasjonen av hjemmefrontere nå bør overta styringen. Uansett førte utspillet til at Barghouti ble ført opp på lista over mulige valgvinnere. Dermed fikk han demonstrert det han kanskje aller helst ønsket, nemlig å bevise for alle og enhver at det er han, og ingen annen, som henter hjem palestinernes lojalitet.

Meningsmålinger i tiden etterpå, foretatt også etter at han trakk seg, viser at Barghouti ville ha vunnet dette presidentvalget dersom han hadde stilt, med 42 prosent av stemmene. I så fall ville Mahmoud Abbas ha fått i underkant av 40 prosent og Mustafa Barghouti (en fjern slektning av Marwan) litt under ti prosent. Meningsmålinger uten Barghouti på listen viste i dagene før valget at Abbas ville vinne med 62 prosent mens Mustafa Barghouti ville få litt over tyve prosent – akkurat slik det gikk.

Med Marwan utfordreren ute av spillet, var det duket for et valg der bare Abbas og Mustafa Barghouti – en ganske kjent menneskerettsaktivist – var ordentlige kandidater. De fem andre som stilte fikk bare noen få prosent av stemmene til sammen. Av disse fem, er det bare to som har vært så kjent – eller som har blitt støttet av så kjente politiske grupper – at internasjonale aviser har giddet å navngi dem. Tayssir Khaled stilte således for DFLP (eng: Democratic Front for the Liberation of Palestine) mens Bassam Al-Salhi stilte for kommunistene, nå omdøpt til det palestinske folkepartiet. Mustafa Barghouti hadde på sin side støtte fra PFLP (Popular Front for the Liberation of Palestine), som i likhet med DFLP avviser Oslo-prosessen fullt og helt.

Hamas boikottet

En annen betydelig gruppe som fornekter Oslo-avtalen og alle dens institusjoner, er Hamas. Som seg hør og bør, og i motsetning til de ubetydelige PFLP og DFLP, valgte islamistene å boikotte hele valget.

Det skyldtes ikke bare prinsipiell motstand og politisk integritet i tråd med egne standpunkter. Vel så viktig var nok det faktum at Hamas ikke hadde noen kandidat å stille. Med de fleste av sine ledere seks fot under jorda – inkludert populære Abdelaziz Al-Rantissi, som var den siste i rekka – er organisasjonen ute av stand til å hoste opp en mann med tillit og troverdighet utad. Dermed risikerte Hamas å ende opp som en større taper i valget enn deres faktiske støtte i folket skulle tilsi.

Mange lurer på om Hamas er knust som effektiv organisasjon og lever mer på myten om fordums kraft enn politisk relevans her og nå. Én av grunnene til disse spekulasjonene, er at de siste aksjonene i regi av gruppa later til å ha blitt initiert og iverksatt av eksilledelsen i Damaskus.

Sikkert er det at den israelske hæren har tatt ut Hamas mange steder på Vestbredden, og kanskje i Gaza også. Men fortsatt er Hamas i stand til å irritere israelerne lokalt. Og lokalvalgene i desember viste at islamistenes forsøk på å gå den politiske veien har vært vellykket.

Lokalvalgene ble avholdt de fleste steder på Vestbredden, og ga Hamas ni av 26 lokale råd. Fatah fikk 16. Det var første gang islamistene deltok i et valg av denne typen, og det ga åpenbart mersmak. I suveren forakt for at de egentlig er imot hele Oslo-avtalen og de politiske institusjonene som fulgte av den, har nemlig Hamas meddelt resten av verden at de akter å stille lister til parlamentsvalget til våren. Hvis lokalvalgene er noen rettesnor, vil islamistene i så fall vinne mellom tyve og tretti prosent av de folkevalgte. Det vil innebære en dramatisk endring av rammene for driften av det palestinske selvstyret.

Forstå-seg-påere mener Hamas ikke har noe alternativ til å bli en politisk organisasjon. Og det mener mange i Hamas også. Mye tyder på at det er en splittelse mellom «politikerne» og «krigerne» i organisasjonen, med førstnevnte mye mer interessert i en strategi som handler om å delta i valg og kanskje endog fravriste Fatah og PLO det nasjonale lederskapet. Men samtidig er det få som mener at Hamas har et større potensiale enn de tyve-tretti prosentene de ligger på nå. Det skyldes ikke minst organisasjonens religiøse retorikk og program, som virker avskrekkende på sekulære palestinere.

Uansett framtidig oppslutning og strategi, er det verdt å merke seg at det nylig avholdte presidentvalget ikke definerer noenting i forhold til palestinernes framtidige situasjon. Resultatet var mer enn ventet, og bidrar bare til å sementere status quo. Hvis Ramallah hadde hatt en børs, ville den verken gått opp eller ned som en følge av dette valget. Det interessante skjer til våren, da parlamentsvalgene vil bli holdt – og til høsten, da Fatah vil avholde sin kongress.

Den dypeste konfliktlinjen i Palestina akkurat nå; grenselinjen for framtidig splittelse, ligger ikke i kampen mellom Hamas og Fatah, men internt i Fatah. Den går mellom fredens diplomater og militante fraksjoner, mellom eksilledere og hjemmefront, mellom gamle og unge. Vil Mahmoud Abbas i det hele tatt klare å holde partiet sitt samlet, og vil han klare å levere det han nå har lovet – både direkte og indirekte – det palestinske folket?

Ingenting er endret

De fleste svarer et betinget ja på det første spørsmålet. Med Marwan Barghouti i fengsel står den alternative fronten uten egentlig ledelse. Dermed er det ingen som kan utfordre Abbas på kongressen i august, lyder spådommene. Det betyr at de gamle eksillederne fortsatt vil beholde jerngrepet sitt over både Fatah, PLO og de palestinske selvstyremyndighetene – institusjoner som definitivt ikke ville hatt vondt av en fornyelse.

Hva angår det andre punktet, er lista over løfter Abbas ikke kan innfri lang som et vondt år. Det viktigste gjelder selvfølgelig fredsprosessen; den såkalte fredsprosessen, vel å merke.

Med den moderate pragmatikeren Mahmoud Abbas ved roret, har verden fattet nytt håp hva angår reelle forhandlinger mellom israelere og palestinere. Det samme har palestinerne; eller i hvert fall noen av dem. Men ingen har så langt klart å legge noe konkret på bordet i forhold til hva som skulle ha endret seg siden siste runde. Abbas står, som Arafat gjorde, for en linje som innebærer fulle statlige rettigheter på hele området innenfor den grønne linja. Det betyr 1967-grensene, slik de var før krigen. Og det betyr igjen hele Vestbredden og Gaza, inkludert Jerusalem som hovedstad, og med rett til tilbakevending for flyktningene – selv om Abbas har tonet ned det siste med sine uttalelser om en «rettferdig behandling.»

I tillegg vil Abbas ha palestinske fanger løslatt, tilbaketrekking av israelske soldater og fri bevegelsesrett for alle palestinere.

Det er absolutte standpunkter som krever at Israel både rigger ned bosettingene og river muren – som et første tiltak. Siden israelerne ikke har noen intensjon om å gjøre noe av dette, har de brukt de siste månedene til både å ønske Abbas velkommen som palestinsk president – konsesjon til amerikanerne – og å gjenta sitt gamle mantra om at terroren må opphøre først. Abbas på sin side har gjort det klart at det ikke kommer på tale å sende de palestinske sikkerhetsstyrkene mot medlemmer av Hamas, Islamsk Jihad eller Al-Aqsa-brigadene. Det var i hvert fall hva han sa i valgkampen.

Konflikten står med andre ord der den alltid har gjort; to folk som slåss om det samme området og hvis respektive krav aldri kan forenes. Det betyr ikke at det ikke kan bli forhandlinger. Men ethvert nytt forslag til konkret avtale, hvis det i det hele tatt kommer så langt, vil være dårligere enn det forrige. Årsaken er at israelerne trenger stadig lenger østover og ikke på noe tidspunkt vil være villig til å forlate områder de allerede har tatt.

Statsminister Ariel Sharon sliter allerede nok med å få syv tusen settlere til å forlate Gaza om han ikke også skal gyve løs på de mange hundre tusen som befinner seg inne på Vestbredden. Og med bosetterne på plass, vil alle avtaler speile den bantustan-staten som allerede Oslo-avtalen måtte inkorporere som et fait accompli.

Fred, og en egen stat, blir det derfor ikke. Ei heller vil det bli fravær av terror så lenge Hamas, Islamsk Jihad og Al Aqsa-martyrene går fritt omkring. Det betyr at veisperringer og andre fysiske hindringer vil fortsette å gjøre livet surt for palestinerne. Israelske løfter om at palestinerne kan overta sikkerheten i by etter by vil bli trukket tilbake etter første selvmordsbombe eller hjemmelagede rakett. Palestinske fanger vil fortsette å vansmekte i israelske fengsler. På grunn av den stadig hardere okkupasjonen vil økonomien fortsette sin ubønnhørlige ferd mot stupet.

Man kunne sett for seg at Abbas evnet å gjøre noe med den stadig fallende levestandarden blant palestinerne. Men det forutsetter både velvilje fra israelerne og en fjerning av de samme veisperringene og hindringene som gjør at palestinerne verken kommer seg på jobb i Israel, eller til markene sine i Palestina. I tillegg til okkupasjonens fysiske nærvær, er det økonomien som opptar palestinerne mest. Det er ikke underlig, siden de rett og slett har det begredelig for tiden.

En rapport som nylig ble lagt fram av Verdensbanken viser at den gjennomsnittlige inntekten til palestinerne har falt med en tredel. 47 prosent av dem lever under fattigdomsgrensen, definert til 1.6 euro pr. dag. 16 prosent av befolkningen lever på mindre enn 40 euro i måneden – noe som tilsvarer et nivå med kronisk underernæring. Samtidig ligger vekstraten i befolkningen på fem prosent – noe som er ekstremt høyt – og andelen av unge under 15 år utgjør hele 46 prosent.

Den offisielle arbeidsledigheten er på 25 prosent, men 40 prosent i Gaza (mot ti prosent i 1999). Bnp er på under en fjerdedel av hva den var før intifadaen. Handelen mellom Israel og Vestbredden sank med femti prosent mellom 2001 og 2003. Palestinerne overlever ved hjelp av internasjonale donasjoner, beregnet til omlag en milliard dollar årlig.

Før intifadaen jobbet titusener av palestinere inne i Israel. I dag er tallet nede i et par tusen. Den palestinske økonomien har alltid vært helt avhengig av Israel. I lange perioder var det økonomiske samkvemet eneste måte de to folkene kom i kontakt med hverandre på. Det gjaldt også bosettingene, som tidligere sysselsatte 22 prosent av palestinerne. Det tallet er i dag nede i åtte prosent.

Men Abbas’ mulighet til å gjøre noe med palestinernes økonomiske situasjon går fra null til langt ned på minusskalaen. Enhver prognose over den palestinske økonomien handler om at det hele vil bli enda verre framover.

Overmodne reformer

Kan Mahmoud Abbas, gitt de rammene han ikke kan endre, i det hele tatt gjøre noe for den palestinske befolkningen? Han gikk til valg på et program om reformer: større åpenhet, mindre korrupsjon og mer demokrati. Som den habile politikeren han tross alt er, kan han godt finne på å levere det han lovet på denne fronten.

Tiden er overmoden for akkurat det. Yasser Arafat lot det palestinske selvstyret forfalle til en grådighetskultur. Han nektet også å refomere sikkerhetsstyrkene fordi han ikke ønsket framveksten av sterke, alternative ledere (jfr. Marwan Barghouti).

Hvis Abbas reformerer den palestinske administrasjonen, vil det være et gode i seg selv. Hvis han også klarer å bruke denne politiske strukturen til å gi palestinerne en ny fellesskapsfølelse, vil det være enda bedre. Men det forutsetter at reformene skjer som en følge av et indre behov for modernisering og demokratisering, ikke som en følge av amerikansk, britisk og israelsk press – som en forutsetning for samtaler og fredsavtale.

I akurat dette spørsmålet går nå britiske Tony Blair israelernes ærend. Den store «reform-konferansen» i mars, under britisk ledelse, handler nettopp om at palestinerne ikke har krav på noenting før de tar seg sammen. Det har fått dagens palestinske statsminister, Ahmed Qurei, til å skumme: «det er ikke vi som trenger å reformere oss fram til forhandlinger», sier han. «Det er israelerne.»

Palestinerne har forhandlet med israelerne i flere omganger uten dette internasjonale påtrykket for reformer. Så hva ligger bak dette plutselige og ublue kravet, om ikke israelernes uvillighet til å forhandle i det hele tatt?

---
DEL

Legg igjen et svar