Hva hindrer kjærligheten?

Det er ikke originalt å advare om at feminismen truer kjærligheten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det overraskende i boka «Gi meg ditt hjerte – på jakt etter kjærligheten» er at Hanne Andrea Kraugerud i så liten grad problematiserer påstanden. Kraugerud har muligens sett mange romantiske Hollywood-filmer underveis i skriveprosessen, men mye feministisk teori kan hun ikke ha lest.

Hanne Andrea Kraugerud står fram som kjærlighetens tapre ridder i sin ferske bok, der hun også tegner opp hvem som truer kjærligheten i dag. Her trekker hun spesielt fram Fett-feminister og andre som mener at likestilling er den beste ramme for ekte kjærlighet. Dette er en kritikk som fortjener svar og en diskusjon.

Aller først: vi starter nok med to svært ulike utgangspunkt når vi skal finne den gode kjærligheten for vår tid. Kraugerud tar utgangspunkt i en svært tradisjonell forståelse av kjærligheten, og trekker selv fram Hollywood-filmene som et slags ideal for romantikk og kjærlighet. Hun lar parene smelte sammen til et hemmelig, tosomt fellesskap, der det er «parets logikk» som styrer. Den beskriver Kraugerud selv som et lukket, avpolitisert og privat univers der paret kan opprettholde sin kjærlighet. Her har vi reglene om hvordan vi snakker sammen, hvem som gjør hva – og hva som er lov eller ikke lov. For utenforstående kan disse reglene ofte virke provoserende, som når kjærestepar alltid må gå sammen hjem fra fest eller snakker i koder med hverandre.

Nå er det neppe noen stor uenighet om at det å ha et eget rom, en forståelse og en spesiell kommunikasjon er en del av det å elske hverandre. Men hos Kraugerud blir dette rommet aldri problematisert. Det blir derimot understreket at dette rommet ikke skal problematiseres. De som ser med et skjevt blikk på par-kontraktene blir derimot identifisert som kjærlighetens ytre trusler.

Men finnes det ikke også indre trusler i Kraugeruds tosomhet? For i sin tosomhet består vel paret fremdeles av to individer. Og hva styrer de indre spillereglene deres? På hva grunner parets logikk?

I den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet møttes kvinner for å snakke om sine egne forhold og private rom med hverandre. Mange oppdaget at den logikken deres forhold var grunnlagt på, ikke var så unik som de trodde – når de møtte kvinner med like opplevelser som dem selv. Resultatet var at de personlige rommene ble politisert. Det førte til et fokus på vold mot kvinner, arbeidsdeling i hjemmet og økonomisk uselvstendighet.

Jeg tror ikke Kraugerud ville være uenig i at dette har vært viktige steg for å bedre kvinners liv. Jeg vil også påstå at det har vært et viktig steg for å gi rom for kjærligheten. Disse kvinnene oppdaget var svært viktig: nemlig at kjærligheten og romantikken også er en relasjon mellom mennesker som er preget av samfunnet og forholdene i samfunnet. Og når kvinner har mindre makt og innflytelse i samfunnet så får det også betydning på individplan. Og hvis dette ikke synliggjøres eller problematiseres, så vil også individene risikere å danne en relasjon basert på ulike maktforhold.

Det er også forskere som har sett på denne relasjonen. Det Kraugerud kaller «parets logikk» har likhetspunkter med det Hanne Haavind ser på i artikkelen Makt og kjærlighet i ekteskapet (1982) og det Carin Holmberg studerer i sin avhandling fra 1993 (Det kallas kärlek).

I sin artikkel gir Haavind, på bakgrunn av flere empiriske studier, en teoretisk analyse av maktulikheten i ekteskapet, som en usynliggjort maktulikhet. Hun viser hvordan partene innenfor et heteroseksuelt ekteskap eller kjærlighetsforhold har et felles prosjekt i å få forskjellene i måten de innretter seg på til å framstå ikke bare som rimelige og likeverdige, men som en følge av den kjærligheten de har til hverandre.

Carin Holmberg presenterer i sin doktoravhandling i sosialpsykologi et intervjumateriale med unge ektepar uten barn. Hennes informanter mener prinsipielt at en hierarkisk ordning mellom kjønnene er illegitim. Likevel er forholdene i praksis preget av et maktforhold: Han har en overordnet rolle i parforholdet og er den som har definisjonsretten, både i forhold til sin egen opplevelse og til hennes opplevelse av virkeligheten. Hun er den som tilpasser og underordner seg. Det manglende samsvar mellom uttalt likestillingsideologi og samlivet i praksis løser parene ved at de omtolker over- underordningen: Det hele dreier seg om kjønnsulikhet, en ulikhet de mener er knyttet til de naturlige og uforanderlige kategoriene «kvinne» og «mann», med andre ord til den naturlige heteroseksuelle relasjonen. Hun og han viser hverandre sin kjærlighet på hver sin kjønnsspesifikke måte. Ved å referere til «feminint» og «maskulint», gir parene legitimering for en prinsipielt illegitim hierarkisk ordning. (Her gjengitt etter artikkelen: Den naturlige heteroseksualiteten av Solveig Østrem).

Haavind og Holmberg viser at det som på makronivå vanskelig kan forstås som noe annet enn over- underordning på mikronivå (av paret) tolkes som «kjærlighet» og som noe helt spesielt for «oss to». Og de understreker at det er viktig å synliggjøre den prisen kvinner betaler for å omdefinere underordning til noe positivt og ettertraktelsesverdig. Hos Kraugerud synes prosjekt å være det motsatte, å si at over- og underordning er OK fordi det er romantisk – og en vesentlig del av parets «egen logikk».

Og dette er også et av Kraugeruds hovedpoeng i sin kritikk av feminismen, nemlig at veien mot likhet mellom kvinner og menn truer romantikken. I følge henne blir den politisk bevisste kvinnenes store hodepine at vi «trekkes mot kravet om endring av kjønnsrollemønstrene på den ene siden og de upassende, men evige, vakre, romantiske og seksuelle forestillingene på den andre». Og hun bekymrer seg for de tingene som vi drømmer om i kjærlighet som er bestemt av kjønnsrollemønstre. Hva skal skje med stevnemøter, forelskelse, sjekking, bryllupsdrømmer, babydrømmer, oppvartning og menn som erobrer og bærer over dørstokken om likestillingen får innta kjærligheten?

Selv har jeg vanskelig for å se truslene mot kjærligheten ligger her. Jeg har fremdeles til gode å møte et par som oppsummerer at de gikk fra hverandre fordi de rett og slett var for likestilte. Og her må jeg også skyte inn at jeg synes Kraugeruds bilde av at mer likestilling i hjemmet vil skape kjærester som tenker og gjør akkurat det samme virker vel søkt. Dette resonnementet skulle vel tilsi at kjærlighet mellom personer av samme kjønn nærmest burde være en umulighet – for hva skulle spenningen bestå i da?

Statistikken viser at det er vanskelig å få forhold til å holde når barna kommer, og at kvinner tar mest av arbeidet i hjemmet. Og selv kjenner jeg svært mange som sliter med å få kjærligheten til å overleve over krangel om oppvask og våkenetter med barna. Muligens ville disse parene hatt det lettere om kvinnene hadde funnet seg til rett med en mer tradisjonell rolle og dedikert seg mer til koppevasken, slik Kraugerud kan fortelle at Eli Hagen trives med å gå et skritt bak sin mann.

Problemet er selvfølgelig at verden er full av jenter og kvinner som ønsker noe annet, samtidig som de ønsker seg kjærlighet. De ønsker å sikre økonomien sin, de ønsker å fortsette med et eget yrkesliv på tross av at de får seg kjæreste og de forventer å leve sammen med noen som deler på felles oppgaver med dem. Så kanskje burde Kraugerud heller ha pekt ut utdannelse og yrkesliv som truslene mot kjærligheten? Før kvinner fikk slike muligheter var det i det minste færre skilsmisser.

«Forelskelsen er ikke uten en form for fornuft», skriver den franske sosiologen Pierre Bourdieu skriver. Kjærligheten er ofte delvis en amor fati, kjærlighet til den sosiale skjebne. Han viser hvordan selve kjærlighetsbegrepet må dissekeres. Kjærligheten er ikke blind. Maktforholdene i samfunnet ligger nedfelte i oss også når vi forelsker oss. Mønsteret er at vi finner personer fra samme sosiale lag og samme kultur. Kvinner finner menn som har mer utdannelse, tjener mer, er eldre og gjerne høyere. Slik ligger den maskuline dominansen innbakt i den heteroseksuelle kjærligheten. Og derfor er det et en utrolig dårlig strategi når parterapeuter eller filosofer oppfordrer oss om å prate mindre med hverandre og dyrke forskjellene.

Jeg er sikker på at vi trenger en annen oppskrift enn den Kraugerud gir oss. Når hun trekker fram Hollywood som ideal for kjærligheten, er hun på ville veier. Og en ideologi basert på at samlivet skal sveve i følelsene rosa lys hvor kvinner må gå på tå for å ikke skremme bort «spenningen» er også en ideologi som forteller oss at vi må akseptere at kvinner tar hoveddelen av arbeidet hjemme, og kommer dårligst ut økonomisk i forholdet.

For de kvinnene som ikke ønsker å basere livet på et tradisjonelt kjønnsrollemønster, er det da gode nyheter at mer likestilling kan bety et bedre familie og kjærlighetsliv for mange. Undersøkelser viser blant annet at par som har større fordeling på ansvaret for barna, også holder mer sammen. Jeg er sikker at på en mer likeverdig fordeling av makt og oppgaver i et forhold også styrker forholdet. Og jeg er sikker på at deling av koppevasken ikke behøver å fjerne forelskelsens høye brus. Snarere tvert i mot. I svært mange kvinners liv vil mer likestilling si mer samarbeid, kommunikasjon, likeverd og frihet i forholdet. Det er vanskelig å se hvordan dette skulle være en trussel mot parenes kjærlighet.

Jeg er ikke uenig med Kraugerud om at kjærligheten er viktig. Det kan potensielt være en utrolig kraft og verdi i livet. Men det kan også være overbygningen som binder menneskene til undertrykkende strukturer. En debatt om kjærligheten må derfor ha som utgangspunkt å finne løsninger som gjør at vi kan bryte med disse strukturene, både i familien og i samfunnet. Og vi må reise en positiv visjon for kjærligheten som ikke er basert på dominansforhold. Jeg tror fremdeles feminismen er et godt utgangspunkt for å ta fatt på dette.

---
DEL

Legg igjen et svar