Hva har skjedd med Gud?

Har vi forlatt Gud til fordel for mammon, eller beveger vi oss inn i en «post-sekulær» tid?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forbruk er vår tids ideologi. Det å kjøpe har blitt vår favoritthobby – og mer: Det har blitt et yndet redskap når vi skal fremstille oss selv i møte med andre. Både produktet og det å handle kan forstås som identitetsskaping. Det er i grove trekk tesen til Erling Dokk Holm i essayet Fra Gud til Gucci som Gyldendal Akademisk nylig har gitt ut. Han skirver:

«Det oppstår et vakuum når kirkens makt svekkes, når arbeiderbevegelsen mister sin kulturbyggende kraft, når heimstaddiktningen ikke lenger er pensum i skoleverket, og når oppslutningen om nasjonalstatsideen står for fall. Tomrommet må fylles. Det som rykker inn er noe som kan gi oss en tilsvarende trygghet, en lignende fornemmelse av å være innkapslet i noe som er større enn oss selv. Forbruket blir meningsgivende på nær sagt alle nivåer, og det gir det enkelte menneske en mulighet for å få bekreftet at det har verdi og tilhørighet.»

Spørsmålet er hva som da skjer med de resterende menneskelige forholdene – borgere og medmennesker imellom. Har hedonismen tatt fullstendig knekken på åndeligheten, inderligheten og de gamle autoriteter? Kan forbruket gi oss den meningen som forsvant?

Kanskje, men samtidig har The passion of the Christ satt sinnene i kok og trukket kinogjengere i ganske anselige antall de siste ukene. Distribusjonsselskapene lukter kronasjer og har nå bestemt seg for å sette opp også filmen Luther, om den store kristne reformatorens liv, på norske kinoer. Den kongelige dåpen sist helg har dessuten aktualisert spørsmålet om religionens plass i det postmoderne samfunnet. Religionshistoriker Torkel Brekke viste i fjor med boken Gud i norsk politikk at religionen fortsatt spiller en stor rolle.Er det da så sikkert at Gucci hersker alene i vår overflodskultur?

Vår tid beskrives nemlig også som en «post-sekulær» tid. Det moderne

opplysningsprosjekt var preget av troen på fornuften, rasjonaliteten, fremskrittet og teknologien. Det tok over, først for overtro og myter, senere for mer omfattende religiøse trossystemer. Den har preget det foregående århundret. Særlig i vår del av verden har sekularismen etter hvert satt sitt preg på kultur og samfunnsliv. Nå er denne epoken innen moderniteten imidlertid over. Kulturen i dag er preget av større flyktighet og mindre tro på de store fortellingene. Det moderne prosjektet imploderte i kjølvannet av den andre verdenskrigs skrekkeligheter. Det er det naturlig å tenke etter Zygmunt Bauman berømte bok Moderniteten og Holocaust. Rasjonalisme og blind fornuftstro har spilt fallitt som helhetlig verdensanskuelse. Det rammer opplysningsprosjektet, og sekularismen. Ikke engang Jürgen Habermas – den tyske sosiologen og filosofen som har beskrevet idealet om herredømmefri kommunikasjon – har lenger tro på at fornuften alene kan garantere moralen.

Etter statistikken å dømme er religionen på retur: Rundt 33 prosent av befolkningen sier de har et livssyn som ligger nærmest det humanistiske uten noen bestemt gudstro. Bare 19 prosent mener den evangelisk-lutherske tro bør ha størst betydning som statens verdigrunnlag, og hele 59 prosent mener menneskerettighetene er bedre egnet. Det er en undersøkelse foretatt for Hunan-Etisk forbund som slår fast dette. En undersøkelse utført av meningsmålingsbyrået Visendi på oppdrag for Avisenes Nyhetsbyrå er enda klarere: Bare 2,7 prosent av det norske folk tror på helvete.

Kirken ser ut til å bli et «tomt ritualskall,» for å bruke humanetiker Lars Gules ord. Men samtidig ser vi en fornyet oppmerksomhet rundt religionens rolle, både i politikken, og i samfunnslivet generelt. Debatten om fundamentalisme i Aftenposten tidligere i vår et bare et eksempel. Et annet kan være den revitalisering av verdidebatter bioteknologiloven har medført – først i forbindelse med ultralydspørsmålet, deretter i forbindelse med Mehmet-saken. Der er forholdet mellom religion, moral og politikk i aller høyeste grad aktualisert.

Så, har vi forlatt Gud til fordel for mammon, eller beveger vi oss inn i en «post-sekulær» tid? Sannsynligvis begge deler, for religionen – forstått som den brede og folkelige kristendommen i statskirken – er ikke hva religion engang var.

Sloveneren, filosofen og ideologikritikeren Slavoj Zizek skriver i boken The Puppet and the Dwarf – The Perverse Core of Christianity at postmoderne New Age og den «snille» kristendommen preger vår del av verden. Kulturen er for ham snarere preget av kvasireligiøsitet enn forbrukerideologi. Denne formen for postmoderne og relativt lite forpliktende religiøse holdninger kjenner vi imidlertid godt her hjemme.

Også Dokk Holm ser den: «Kirkens evne til å lage et enhetlig identitetstilbud er svekket, men religionen inngår som en av flere komponenter i det postmoderne menneskets konstruksjon av sin egen virkelighet… På individnivå er det vanskelig å ikke argumentere for at det har vært en betydelig endring i retning av mer liberale syn på hva et liv kan innebære. I motsetning til tidligere er det svært få som lever direkte under sterke religiøse pålegg eller bånd. Religionshistorikere påstår at det i det moderne Norge ikke er mer enn 5 til 10 prosent som lever i et slikt nidkjært regime.»

Zizek ønsker istedenfor å gjenoppdage den kristne tros materialistiske kjerne. Argumentet er akkurat så paradoksalt som det høres ut og passer seg en filosof av Zizeks støpning. Det viktige her er imidlertid at dagens religiøse former er fult forenelige med forbrukerideologien. Også varenes fremste egenskaper er deres symbolske egenskaper. Forbruk er blitt en åndelig syssel. Forbruksideologien har lite eller ingen ting med materialisme å gjøre.

De to kan derfor eksistere side om side – og gjør det. Hva så med den klassiske religionen? Er vår tid i ferd med å bli post-sekulær på en mer tilbakeskuende og «fundamentalistisk» måte?

Det er lett å tenke seg tomme liv, staffasje og velpolerte overflater, snarere enn solide fellesskaper i en forbrukerkultur. Behovet for stabil og solid livsmening kan kanskje ikke stilles av varekjøp, verken alene eller i kombinasjon med vår tids mest utbredte former for religion. Parallelt med forbrukerideologien har et oppdemmet behov for fasthet, nidkjærhet, åndelighet og religion i den langt mer absoluttistiske formen gradvis materialisert seg, kunne man tenke. Det har vært baksiden av forbrukerideologiens stadig mer skinnende medalje. Og nå er kanskje demningen i ferd med å briste? Denne formen for reaksjon kan man i alle fall ane konturene av.

Et eksempel hentet fra Times Litterary Supplement den 9. april: «… it could be argued that the world f humane good sense, clarity and peace promised by modernity, if we only let go of God, has not been forthcomming. Natural science has turned out to be dumb with regard to the values and ende for wich it supplies the means in ever more astonishing, if troubling, abundance. The social sciences far from explaining everything, have no convincing rationale for themselves except as successive retorics of power and control and are therefore pathways to nihilism. It should trouble trouble us that one of the gratest succsesses of the so-called collapse of totalizing meta-narratives or of any attempts to establish truth, meaning an value is the production of the ideal late-capitalist consumer, whose objectives stretch no further than aquiring something, rducing it to rubbish, and going on to the next desirable commodity.»

Et annet er hentet fra Morgenbladet den 3. april setter tanken i enda sterkere relieff: «Moderne mennesker holder hardnakket på retten til å være kompromissløse rasjonalister, følsomme tvilere, naive troende, beinharde meterialister, tilgitte ekteskapsbrytere dritings på julebord og sentimentale elskere av jomfrufødselen i stallen – på en gang! Dette er vår moderne rettighet som sådan har vi rausheten, men aller helst bekvemmeligheten, på vår side. Fundamentalisten utfordrer en slik beleilig liberalitet når han krever sin rett til et enten eller. Han er den ukule naren som trykker pekefingeren rett inn i kulturens besværlige smertepunkter.»

Om vi skal lytte til ham. Ja, det er et annet spørsmål.

---
DEL

Legg igjen et svar