Hva gjør du 31. mai?

Attac er et enestående fenomen – en ny type internasjonale; en folkelig motstandsbevegelse der vi er hverandres hjemmefront og utefront. Den siste dagen i mai stiftes den i Norge.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For Ny Tid-lesere og SVere i østlandsområdet kan det bli et viktig spørsmål å svare på. Den dagen, klokka 18.30, stiftes Attac i Norge, på et stort åpent møte i Folkets Hus i Oslo, med seminarer i forkant og et stort torgmøte i etterkant. Der bør vi være – ved starten av det som kan bli en langvarig mobilisering mot storkonsernenes makt, mot markedsliberalisme. Vi kan nå å bygge opp en folkelig, radikal bevegelse av en ny type.

Bare for fem år siden ville ikke dette ha vært mulig. Det liberalistiske ideologiske hegemoniet var så sterkt etter 1989 at det var tungt å tenke og si at det fantes en annen modell. I dag hevder flere, her hjemme og ute, at «en annen verden er mulig.» En stor, løs og brokete koalisjon er i ferd med å vokse fram, fra det som het World Social Forum i Porto Alegre i Brasil, som samlet 10.000 representanter fra 120 land, til zapatister i Mexico og mannskor i Berlevåg, til de faglige internasjonalene og demonstrasjonene fra Seattle i 1998 til Gøteborg nå midt i juni i år ved møtene til Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og EU. En høyst sammensatt bevegelse – men likevel med en retning.

I dette bildet hører Attac og Attac Norge hjemme, som ett ledd i den globale bevegelsen. Attac er en fredelig forkortning, for en sammenslutning som vil innføre en Tobin-avgift til beste for samfunnets medlemmer. Men Attac har også en klang av angrep, angrep som det beste forsvar. Attac er et forsvar, en motstandsbevegelse mot en verden i storkonsernenes bilde, mot en konsernstyrt verden, som det franske Attac uttrykker det. Attac bekjemper et nyliberalistisk økonomisk system, der statene ser det som en sentral oppgave å legge til rette for eller iallfall resignerer overfor konsernene, for deres valutatransaksjoner, for uhindrete investeringer, for konsernenes frie handel. Fri omsetning av ideer er positivt, fri handel av mat med mikrober kan være dødelig; vi husker ennå de middelalderske skrekkvisjonene fra bekjempelsen av dyresykdommer i England.

Det dreier seg om de fire punktene Attac opprinnelig stilte opp, om en avgift på valutatransaksjoner (såkalt Tobin-skatt) for å dempe spekulasjon, for å hindre at konsernene unndrar seg bidrag til fellesskapet ved å registrere seg i såkalte skatteparadis, for å slette u-landas gjeld og å se til at investeringer av private pensjonsfond ikke ødelegger næringsliv i en rastløs jakt på fortjeneste. Men det dreier seg også om å bekjempe sjølve det systemet som produserer de forholdene som Attacs fire enkeltpunkter retter seg mot. Og derfor ser vi internasjonalt i de nesten 20 landa Attac er etablert og her hjemme at dagsordenen allerede naturlig er utvidet – til å gjelde prisene på aids-medisiner, sikker mat, privatisering av og fri handel med velferd og andre tjenester, eller til konsernenes makt allment.

Mangfold = styrke

Hva er det som gjør Attac til et lovende prosjekt?

Bevegelsen i Norge er for det første del av et enestående fenomen – en ny type internasjonale, nedenfra, folkelig, en motstandsbevegelse der vi er hverandres hjemmefront og utefront. På en egenartet måte minner situasjonen om tida før den moderne arbeiderbevegelsen ble til for rundt hundre år siden, med det samme mangfoldet. Intensiveringen av transaksjoner over hele verden gjør at vi kanskje kan snakke om en ny fase av kapitalismen.

Uansett har denne globaliseringen samtidig skapt betingelsene for sitt eget motstykke: en bevissthet om en felles motstander i konsernene og en kontakt gjennom internett, media og reiser som gjør bevegelsen mulig. Det gjelder ikke bare en solidarisk støtte til en aktverdig kamp i andre land, det dreier seg om at vi tar denne striden hjem. For motstandere av norsk medlemskap er denne internasjonalismen garanti mot eventuelle nasjonalistiske overtoner. For de norske EU-tilhengere som måtte mene alvor med sin antikapitalisme, er dette en mulighet til å gjøre en innsats.

Det andre lovende trekket er at bevegelsen utløser og gir ny energi. Her er ikke bare Tordenskjolds soldater; ikke først og fremst de samme medlemmene fra ymse partier samlet under en ny forkorting. Nye mennesker, ikke minst ungdom, kommer til. På universitetet i Oslo skrev 262 seg rett inn på stiftelsesmøtet, 15 lokallag er dannet, langt over 1000 er med før bevegelsen formelt er dannet.

For det tredje er den internasjonale Attac-bevegelsen fascinerende fordi den spenner over så ulike deler, ganske forskjellige sosiale grupper og organisasjoner. I Frankrike har folk fra to av de store fagforbundene (CGT og FO) vært engasjert, sammen med småbonderørsla, antirasistiske aktivister, les exclus – altså bostedsløse eller arbeidsløse, og fremragende vitenskapsfolk. Attac har sin styrke ved å kombinere ideelle grunner med mobilisering ut fra interesser. Nå har den franske situasjonen mange særtrekk, slik at poenget ikke er å prøve å «klone» fransk Attac. Men også i Norge ser vi tilløp til noe liknende – i vellykte hjemlige aksjoner om prisen på aids-medisin mot medisinkonsernet Glamox samarbeidet Attac Blindern med Leger uten grenser, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og de HIV-positives organisasjon, Pluss.

Et norsk Attac har Finnmarks- og Nordlandsaksjonen som sine naturlige samarbeidspartnere. Snarere enn en svakhet, tror jeg mangfoldet blir en styrke, fordi bevegelsen ikke lett lar seg putte i en boks.

Vanskelige avveininger

Attac er nyskapende ved, eller har iallfall hentet opp igjen, at det politiske arbeidet skal foregå på mange plan. Attac er på gatene, som ikkevoldelig sivil ulydighet og som demonstrasjoner der mange er med. Attac skal være i debatten i det offentlige rommet. Bevegelsen skal presse på det politiske systemet, uten å bli institusjonalisert. Når en Torbjørn Jagland sier han støtter Attacs krav, må svaret være: «Fint – hva gjør du med det?» Og Attac skal levere kunnskap, underlagsmateriale med dybde.

I Attac på Universitet i Oslo deltar spesialister på genmodifisert mat, som biologiprofessor Inger Nordal, leder for den offentlige Bioteknologinemnda. Og vi prøver å opparbeide kunnskap om for eksempel virkningene av de såkalte GATS-forhandlingene innen WTO på utdanning, helsevesen og andre tjenester i Norge som i fattige land.

Bevegelsen vil stå overfor flere vanskelige avveininger. Den omfatter folk med nokså ulike perspektiver. … – en retning kan sies å stå for en «kapitalisme uten utvekster.» Målet er å begrense de verste utslagene av finanskapitalen, til dels fordi dette diskrediterer kapitalismen som system. Denne tendensen vil at Attac skal begrense seg til de fire opprinnelige enkeltpunktene, og ønsker spesielt ikke at annen frihandel skal problematiseres. Et neste perspektiv kunne kalles nykeynesiansk, og ønsker en «markedsøkonomi under offentlig, demokratisk kontroll.» Målet er å gjenvinne den reguleringen av kapitalbevegelser og av rammevilkårene som gikk tapt med den markedsliberalistiske offensiven på 1980- og 1990-tallet. Kan hende utgjør dette hovedstrømmen innen Attac internasjonalt. Endelig er det oss som ønsker et sosialt og økonomisk system som overskrider kapitalismen, som mener at den kapitalistiske markedsøkonomien må avskaffes, at så lenge de store overnasjonale konsernene og sjølve veksttvangen i kapitalismen rår, vil reguleringer alltid kunne omgås, at de i beste fall gir midlertidige seire. Perspektivet kan kalles «etterkapitalistisk» og vil omfatte både de som ser for seg en type sosialisme og de som håper på en «lokal», grønn økonomi.

Kanskje vil de som bare ønsker en frisert kapitalisme falle fra, kanskje vil de endre og utvikle syn underveis. Men i dag er det slik at motstanderen – konsernene, statlig privatiseringspolitikk og økonomisk liberalisme – er på offensiven. Attac og liknende krefter er i en strategisk defensiv fase. Det umiddelbare, realistiske målet er å prøve å bygge opp en motmakt mot en konsernledet verden ved mobilisering nedenfra og ved demokratiske vedtak. Da trenger vi mange. Oppgaven nå må være å gå sammen så langt og så lenge en er enig. Vi har ikke råd til sekterisme, kupp, raske forseringer av standpunkter.

På den andre sida må det være rom til å ta opp kamp mot konsernene på brei front og åpning for en felles politisk utvikling; bevegelsen må ikke fryses for godt til et minimalistisk firepunkts program. Stridsspørsmålet om norsk EU-medlemskap bør løses slik at Attac ikke skal ta over Nei til EU sine oppgaver. Men samtidig skal det ikke være noen sperre mot kritikk når EU følger en kapitalorientert, nyliberalistisk kurs. Attac skal ikke bli EU-tilhengernes sminkeboks for å forskjønne et markedsliberalistisk prosjekt.

En unik mulighet

Motstanderne av Attac og beslektede rørsler prøver motstrategier nasjonalt og internasjonalt: Kooptering – som når regjeringen inviterer noen representanter inn i varmen for å ytre seg om for eksempel offentlig bistandspolitikk. Diskreditering – pressehistorier om voldsbruk, trass i at Attac er programmatisk ikke-voldelig. Motargumentasjon – som når store forskningsressurser betales for å utrede hvorfor frihandel tjener u-landa. Åpen makt – når store politistyrker stanser demonstrasjoner.

Skal vi møte slike utfordringer, må Attac bli en autonom, klok, og samtidig aktivistisk og tålmodig bevegelse. Vi har nå en mulighet, det gjelder å bruke og ikke ødelegge denne sjansen. Slike åpninger kommer ikke så mange ganger.

Til slutt: Hvorfor bør spesielt medlemmer av SV nå gå inn og delta i Attac? Først og fremst av samfunnspolitiske grunner; Attac arbeider for flere av partiets kjernesaker. Dernest av hensyn til Attac: SVeres arbeidsinnsats trengs. Dessuten, om SVere er med aktivt og opptrer klokt, kan SV på grunn av sin plassering i det politiske terrenget være en bro mellom de ganske ulike fløyene som søker til Attac.

Videre av rein partimessig egeninteresse: Et sterkt Attac vil skape et klima til fordel for venstreorienterterte partier, også ved valg. Og en redelig innsats av SVere i Attac kan gi aktivister grunner til å melde seg inn i partiet. Både pro-EU folk i Arbeiderpartiet, RV og Internasjonale Sosialister prioriterer dette arbeidet høyt, og skal sjølsagt ikke klandres for det. Dersom SVere ikke kjenner sin besøkelsestid, er det andre som gjør det. Endelig vil det tjene partiets politiske utvikling; å delta i en sosial bevegelse kan gi SVere oppmuntring og SV en radikal oppfriskning.

---
DEL

Legg igjen et svar