Hva vil vi med skolen?

En bedre skole handler om kompetente lærere, større valgfrihet og en mer differensiert undervisning. Det får man ikke ved å presse alle gjennom samme mal.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I krig og kjærlighet er som kjent alt tillatt. Nå har dette tydeligvis begynt å gjelde i politikken også. I Ny Tid som utkom 29/8, leverte AUF-leder Martin Henriksen et frontalangrep på det han kaller høyresidens skolepolitikk. For å underbygge og legitimere sine argumenter, tyr han til en særdeles kreativ lesning av flere rapporter.

Henriksen mener OECD-rapporten «Equity in education» dokumenterer at nivådifferensiering er et dårlig forslag, og at enhetsskolen trekkes frem som et ideal. Denne utredningen fokuserer imidlertid lite på differensiert opplæring, men er mest opptatt av kulturelle og sosioøkonomiske begrensninger på retten til å få utdanning. Tvert imot påviser den tematiske rapporten om Norge at vi har et «norsk paradoks», hvor bruk av ressurser ikke står i samsvar med elevenes ferdigheter: «Resultatene fra internasjonale tester viser at norske 15 år gamle elever presterer bare på et gjennomsnittlig OECD-nivå, og det er en større enn gjennomsnittlig spredning av resultatscorene på tross av det høye nivået av rettferdighet innenfor systemet».

Et annet eksempel på faglig uredelighet er hvordan AUF-lederen bruker den svenske rapporten «Valfrihet – fiktion och verklighet» som et bevis på at friskoler har skapt større forskjeller og sosial segregering. Men denne rapporten handler ikke primært om friskoler; det er en undersøkelse av hvordan svensk utdanningssystem har utviklet seg med et mer differensiert offentlig utdanningsløp som startet allerede på 1960-tallet, hvor man fikk et klarere skille mellom yrkesfag og mer teoretiske linjer. Man berører hvordan friskolenes inntog eventuelt har forsterket sosial segregering. Konklusjonen bør ikke skremme andre enn friskolemotstandere: «Gymnasieskolans differentiering är i stora drag den samma som på sextiotalet». 

Det er som regel et tegn på at man har en dårlig politikk når man bruker mesteparten av tiden på å snakke om hva man er mot. Den eneste løsningen AUF-lederen så vidt antyder, er mer av det samme. Mer penger, flere lærere og lengre skoledag. Men en dårlig film blir ikke bedre av at man utvider den med en time. Når innholdet i skolen ikke holder mål, er det nettopp fordi fokuset på kunnskap har vært for svakt. Skolepolitikkens skillelinjer går ikke mellom synet på offentlige og private skoler – det er hva vi vil gjøre med den offentlige skolen som er viktig. Det er her 98 prosent av elevene befinner seg.

Dagens utgangspunkt med at alle skal med, gjør at ingen slipper unna. Den rødgrønne regjeringens skolepolitikk handler om å jevne ut forskjellene ved å presse alle gjennom samme undervisning. Sosialdemokrati er å trykke pyramiden flat. Dette er fint for gjennomsnittet, men både flinke og svake elever trives dårlig i et slikt system. Derfor ønsker FpU et mer differensiert utdanningsløp. På Strinda videregående skole har skolen forsøkt et opplegg der man lar elevene få undervisning i to ulike grupper for å gi den enkelte hjelp på sitt nivå. I løpet av ett år gikk strykprosenten i matte ned fra 10 til 0 prosent. Differensiert opplæring handler nemlig om å ta den enkelte elevs behov på alvor.

Lærernes betydning i klasserommet handler heller ikke om kvantitet, men om kvalitet. Norge har allerede stor lærertetthet, men mange lærere har mangelfull kompetanse. Dette vil SV og Ap svekke ytterligere ved å fjerne karakterkrav for å komme inn på lærerutdanningen. Jeg er tilhenger av å gjenreise lærerens lederrolle, både faglig og styringsmessig. Utjevningsfilosofien har i dag redusert læreren til å være på linje med elevene – en slags velmenende kompis som skal veilede uten å ta føringen selv. Lærerutdanningen må utformes til å bli en mastergrad, som vektlegger lærerens sentrale pedagogiske betydning, med bedre lederopplæring. Dermed kan læreren få autoritet uten å være autoritær.

Vi trenger også en bedre fagstruktur som sikrer en større grad av relevans mellom hva en lærer på skolen og videre yrkesvalg. Jeg tror flere enn undertegnede har vært frustrert over å måtte pugge språkregler i sidemål når det var andre fag som vakte større interesse og som det hadde vært en fordel å få mer utdypning i. Valgfrihet betyr derfor trivsel på mange måter, og å få realisert seg selv gjennom egne valg.

I 1988 uttalte Gudmund Hernes, tydelig som alltid, at «utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent». 20 år etter er det på tide at vi tar denne utfordringen på alvor.

---
DEL