Hva vil Michel Houellebecq?

Den kontroversielle forfatteren Michel Houellebecq slapp nylig sin første bok på fire år. Vil boken gi de franske bøndene drahjelpen de trenger i kampen for levebrødet sitt?

Paal Frisvold
Email: Pfrisvold@gmail.com
Publisert: 16.03.2019
Serotonin
Forfatter: Michel Houellebecq
Cappelen Damm, Norge

Vi er mange som talte ned dagene til utgivelsen av Michel Houellebecqs siste bok, Serotonin (Sérotonine, 2019). Ryktene hadde allerede spredt seg om at forfatteren nok engang ville treffe det franske samfunnets nerve, slik han gjorde forrige gang, da Underkastelse (Soumission, 2015) kom ut samme dag som satireavisen Charlie Hebdo ble angrepet av islamister. I Underkastelse beskriver Houellebecq et framtidsscenario hvor en muslimsk presidentkandidat vinner valget i 2022, og sakte men sikkert gjør Frankrike til en muslimsk stat.

Denne gangen kommer Houellebecqs bok ut idet de gule vestene har klart, mot alles spådommer, å gjøre seg gjeldene i det franske, politiske landskapet gjennom å sende et elektrosjokk helt opp til presidentpalasset: President Emmanuel Macron har nå oppslutningstall man trodde bare hans forgjenger var i stand til å få. Allikevel – Macron kunne nok ikke ha drømt om noe bedre. For selv om de gule vestene har knust butikker på Champs-Élysées, er de også blitt presidentens yndlinger. De er rett og slett som ham selv: kommer fra intet, verken fra venstre eller høyre, og er blottet for ideologi – bortsett fra et svært legitimt ønske om å få en bedre hverdag og et bedre liv. Og når volden er nedkjempet på autoritært, fransk vis, åpner det seg et rom for dialog – dog også på fransk maner: først dialog mellom presidenten og ordførerne, så – i kjent «Obama-stil» – på offentlige treff, med spørsmål godt plantet hos publikum. Det funker. Gudskjelov.

Michel Houellebecq i Paris. AFP PHOTO / FRED DUFOUR.

Antiglobalisering

Florent-Claude Labrouste er en førtiseks år gammel funksjonær i det franske landbruksdepartementet. Der har han ansvar for å tilrettelegge Frankrikes bidrag til EUs forhandlinger om en ny handelsavtale med Mercosur-landene Uruguay, Paraguay, Argentina og Brasil. En avtale som kan bli dødsstøtet for fransk landbruk.

Serotonin kan bli bestselgeren de franske bøndene trenger.

Mer tidsriktig og potensielt eksplosivt kan det neppe bli: akkurat i disse dager er forhandlingene om Mercosur-avtalen inne i siste fase. Den langsomme revolusjonen de gule vestene har startet kan sårt trenge sinte, franske bønder med elendig inntjening for å akselerere tempo og gjennomslagskraft. For antiglobaliseringsbevegelsen, hvor Houellebecq har en framtredende stemme, er det på tide å sette inn støtet. Spørsmålet er om boken kan provosere fram en like bred debatt – og helle bensin på de gule vestenes bål. Det er godt mulig. For mange mener at liberaliseringen av handel med landbruksvarer vil svekke franske bønders levevilkår ytterligere. Om EU senker tollbarrieren for kjøtt fra Mercosur-landene kan det bety kroken på døren for franske bønder.

Florent-Claudes finurlige vei ut er å forsvinne fra jordens overflate, for så å dukke opp som aprikosbonde i Argentina – vel vitende om at han der vil berike seg selv ved å utkonkurrere aprikosproduksjonen til de franske bøndene. I vårt virtuelle samfunn bruker han bare noen skarve timer på å fjerne alle digitale spor, men flere dager på å finne et hotell hvor han kan røyke på rommet. Så ille er det blitt.

Fra første side aner vi en treffsikker Houellebecq. Med sin antihelt og dystre og kyniske fortellerstil skal han på nytt motbevise alle mulige forestillinger om at økt handel kan være en viktig drivkraft for ny økonomisk vekst i Frankrike. Tvert om: Det øker forskjellene mellom rike og fattige, dreper livsgnisten til middelklassen og tar levebrødet fra folk på landsbygda. Serotonin kan meget godt bli bestselgeren de franske bøndene trenger for å bli sett, hørt og forstått. At Mercosur-avtalen også vil fjerne rundt tretti prosent av tollen på franske oster, vin, biler og champagne – og dermed kanskje kunne åpne opp nye markeder for franske nisjeprodukter – finnes ikke i Florent-Claudes bevissthet. Det ville jo ødelegge hele plottet.

Individets destruktivitet

For de av oss som er frankofile, eurofile og svake for svært underholdende fransk politikk, er Serotonin vanskelig å legge fra seg før man er ferdig. For hver side jeg leser kjenner jeg at han flørter med hele meg, det sitrer i hodet, hjertet, magen – og ikke minst mellom bena. Det siste skal jeg komme tilbake til. Men først: Det er historiefortellingen som gjør Houellebecqs bøker så intenst oppslukende. Han gir oss fortellinger som aldri er kjedelige, som alltid overrasker, sjokkerer og provoserer. Samtidig skildrer han samfunnet fra en side hovedaktørene neppe evner å formidle selv. Han er den franske elites par excellence.

Det er historiefortellingen som gjør bøkene hans så oppslukende.

Fra den første fascinerende scenen på bensinstasjonen, hvor han hjelper to unge damer å fylle luft i dekkene, klarer han å vekke vår nysgjerrighet om hvor boken skal ta oss med. Hans begjærlige blikk på de unge jentenes mest voluptuøse kroppsdeler får tankene hans til å spinne og gir oss bare en forsmak på kommende erotiske beskrivelser, som strekker seg fra det mest sensuelle til det mest vulgære. For før Florent-Claude forlater landet, tar han oss med på en slags oppgjørsrunde med sine tidligere elskerinner. Her utleverer han deres preferanser, noe som kan få selv Cupidos lesere til å rødme. For det må noe ekstra til for å vekke hans erotiske sanser og pumpe serotoninen ut i blodet: Hvor får egentlig mannens erigerte penis størst glede? I skjeden, i anus eller i munnen? Og hvem har vel ikke et ønske om å se sin livspartner som en dyktig, og dertil dyr, eskortepike? Å ha tradisjonell sex etter å ha lest Serotonin må være som å se Claude Lelouchs film En mann og en kvinne (1966) for tredje gang.

Men så kommer punktet hvor noen lesere vil falle av – fordi de synes beskrivelsen av en tysk, arbeidsløs forskers pedofile aktiviteter simpelthen er uspiselige, så også hans japanske kjærestes sex med hunder. Er det her Houellebecq oppnår det han ønsker? Å vise et samfunn så til de grader meningsløst og grenseløst at ingenting sjokkerer noen? For når han sørger for at leserne som faktisk har noen grenser igjen faller fra, kan han dyrke individets ensomme, dystre og destruktive skjebne. Det er kanskje der han vil ha oss, alle sammen.

Les oså: Fransk-tysk forbindelse: Onfray, Houllebecq og Schopenhauer av Tjønneland.

Gratis prøve