Mye av forhåndsomtalen av Thorbjørn Jaglands memoarbok Du skal eie det selv var av kritisk karakter og knyttet til forventningene om at han ville omtale interne konflikter i Arbeiderpartiet – og forholdet til Jens Stoltenberg. Så kom boken og dermed anmeldelsene, og de som anmeldte, var tro mot sine forventninger. De lette og fant noen gamle konflikter med Jens Stoltenberg og Grete Faremo fra 25 år tilbake som de absolutt måtte ha frem i dagen igjen. Boka er på 405 sider, men det meste av disse omtalene av kritisk negativ karakter dreier seg om innholdet i 70–80 sider. Anmelderne som valgte denne innfallsvinkelen, skrev i VG, TV 2 og DN.
Resten av bokens innhold, som etter min mening er det mest interessante, ble oversett. I medier på venstresiden var det mer intervjuer. NRKs Ole Torp hadde for øvrig en lang og interessant samtale med Jagland.
Varmen og kjærligheten
Med min bakgrunn i arbeiderbevegelsen fant jeg boken meget interessant – den har et godt og lett språk. Gjennom lesningen kommer man tett på en politiker som har påvirket utviklingen i det norske samfunnet i om lag 40 år. Jagland er opptatt av hva som formet ham som menneske, og hvordan det ledet til verdiene som styrte hans politiske arbeid. Han deler raust og interessant om dette.
USAs fremferd og brutaliteten i Vietnamkrigen formet Jaglands holdning til krig og fred for alltid.
Jagland er et ektefødt barn av arbeiderklassen. Han går langt tilbake og forteller om tippoldeforeldre, oldeforeldre, besteforeldre og foreldre. Noen var av husmannsslekt, mens andre var kroppsarbeidere i industrien. Arbeidsdagen var lang, lønnen liten og fattigdommen stor. Det var en daglig kamp for å få endene til å møtes. Det er hendelser i fortellingen som ryster fordi hverdagen var så hard og tung. Hverdagsslitet til hans egne foreldre de første årene av deres samliv er medrivende skildret.
Det som slår meg i lesningen av denne delen av boken, er varmen og kjærligheten som preget forholdet mellom slektleddene og Jaglands barndomshjem. Han og søsknene hadde en god oppvekst.
Det samme gjelder fortellingen fra egen kjernefamilie. Han møtte kona Hanne i AUF. Hun har åpenbart vært en viktig støttespiller i alle utfordringene som kom senere i livet. De har to barn; eldstemann hadde en medfødt alvorlig sykdom. Jagland er åpenhjertig om utfordringene dette skapte, og gleden over at sønnens kamp for et godt liv lyktes.
Jagland vokste opp i en familie som elsket natur og friluftsliv. Det var utrolig hvilke turer de noen ganger ga seg ut på mens de fortsatt hadde stor knapphet på alt av materielle goder. Denne gleden over naturen tok han med seg inn i egen familie.
Inspiratorene
Jagland ble aldri opptatt av Marx. Det politiske verdigrunnlaget fant han hos tidligere ledere i sitt eget fylke og andre tenkere ute i den store verden. Marcus Thrane har vært en inspirator. Thrane ble under sine mange reiser i Europa grepet av de revolusjonære frihetsstrømningene som preget Europa på midten av 1800-tallet. Thrane brakte ideene hjem til Drammen – som redaktør i Drammens Adresse var han også en sterk talsmann for alminnelig stemmerett.
Stiftelsen av Drammen Arbeiderforening i 1848 var en viktig hendelse, og deretter fulgte dannelsen av nye arbeiderforeninger, der medlemmene skulle få grunnleggende undervisning på skriveskoler og leserom med boksamlinger. Dette er hendelser Jagland hyller, og som har satt spor i hans politiske utvikling.
Jaglands politiske oppvåkning skjedde i en periode med stor internasjonal uro.
Christopher Hornsrud er en annen som inspirerte ham. Han var på 1870–80-tallet radikal
Venstre-mann, men gikk i 1888 over til Arbeiderpartiet. Han ble formann i 1903 og senere statsminister for den første Arbeiderparti-regjeringen i 1928. Hornsrud bandt sammen sosialismens idealer og kristendommens etikk på samme måte som Marcus Thrane. Jagland forteller at denne sammenbindingen appellerte til ham. Når det gjelder religion, er Jagland selv først og fremst opptatt av Jesu budskap – han kaller ham «opprøreren fra Nasaret».
Jagland har flere ganger fortalt om gleden og inspirasjonen han får fra å lese skjønnlitteratur. En bok som tidlig gjorde et sterkt inntrykk, var Victor Hugos De elendige fra 1862. Det er særlig skjebnen til fattigjenta Fantine. En overklassegutt gjorde henne gravid og forsvant. Fantine må sette bort barnet hun føder, og deretter blir hun slavearbeider hos et rikt ektepar. Uretten med overgrepet mot den unge kvinnen og brutaliteten i hennes hverdag satte spor hos Jagland.
Jagland har andre steder delt sin begeistring over libanesiske Amin Maaloufs bok Leo Afrikaneren fra 1986. Leo ble sammen med muslimer og jøder fordrevet fra Spania på 1500-tallet. Reisen som flyktning gjennom Nord-Afrika og middelhavslandene og alt det han opplevde på turen, fanget også Jagland. En sentral del av budskapet i Leo Afrikaneren er jo den religiøse toleransen han møtte på sine reiser. I dag er den langt på vei ødelagt og erstattet med fundamentalisme, fanatisme og anklager om konspirasjonsteori.
Politisk utvikling
Jaglands politiske oppvåkning skjedde i en periode med stor internasjonal uro. Han var 13 år da han i 1963 meldte seg inn i AUF. Ti år senere ble han formann i AUF. Han omtaler Einar Gerhardsen som sitt store forbilde – hans nei til atomvåpen på norsk jord i fredstid ble skjellsettende. USA var på den tid preget av vold og raseopptøyer, og Martin Luther King juniors budskap gjorde inntrykk. Vietnamkrigen førte til store demonstrasjoner over hele verden.
Arbeiderpartiet var splittet, men AUF og mange andre demonstrerte mot krigen. Jagland skriver at USAs fremferd og brutaliteten i Vietnamkrigen formet hans holdning til krig og fred for alltid. De fascistiske oberstenes kupp i Hellas i 1967 var en annen dramatisk hendelse i demokratiets vugge som sjokkerte. Jagland ble begeistret da Jens Evensen førte saken for Norge mot oberstene i Hellas og fikk dem dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
EU og Europa har opptatt ham lenge. Han var i tvil om ja eller nei i 1972, men valgte nei. Willy Brandt ble etter hvert både samtalepartner og forbilde. I 1990 skrev Jagland boken Min europeiske drøm og erklærte seg som europeer og en sterk tilhenger av norsk medlemskap i EU. I sikkerhetspolitikken sto og står han fortsatt for dialog, avspenning og nedrustning.
Gro Harlem Brundtland ble Arbeiderpartiets formann i februar 1981 – og Jagland var utredningssekretær. Han omtaler samarbeidet med Brundtland som meget godt, og roser hennes lederskap. USAs planlagte stasjonering av mellomdistanseraketter i Europa ble et stort stridstema. Brundtland ga Jagland et spesielt ansvar i saken, og i samarbeid med de tyske sosialdemokratene og i særdeles Brandts nære rådgiver Egon Bahr utviklet de en ny politikk for avrustning og samarbeid i Europa.
Sosialdemokratisk styringspolitikk
Jagland etterfulgte Brundtland som partileder i 1992 og hadde vervet til 2002. I 1996/97 var han statsminister. Denne perioden er mye omtalt i andre sammenhenger, og jeg lar derfor det meste ligge.
Jaglands drøfting av forholdet til Jens Stoltenberg og kampen om lederskapet i Arbeiderpartiet er behersket – det var ingen vakker maktkamp. Det var ikke bare en kamp om makten mellom to ledere, men også en kamp om et politisk retningsvalg. Stoltenberg var preget av Tony Blairs og Gerhard Schroeders tredje vei der man slapp til noe av nyliberalismen med privatisering av statsselskaper og konkurranseutsetting. Jagland nærte en grunnleggende skepsis til det meste av dette. Han ville ha mer av tradisjonell sosialdemokratisk styringspolitikk, men tapte. I dag mener mange sosialdemokrater at Blairs tredje vei ble ødeleggende for bevegelsen. Nå bør man derfor ha romslighet nok til å si at Jagland hadde rett.
Saken om Lund-kommisjonen og overvåkningen av Berge Furre som medlem av kommisjonen drøftes, og kritikken av Grete Faremo og hennes håndtering av Furre-saken – mens hun var justisminister – er godt begrunnet.
Yngve Hågensen og Thorbjørn Berntsen var blant de få Jagland kunne føre tillitsfulle samtaler med da det raste som verst.
Yngve Hågensen og Thorbjørn Berntsen var blant de få Jagland kunne føre tillitsfulle samtaler med da det raste som verst. Jagland har fra tid til annen i boken noen hjertesukk om at han til tider i fora utenfor arbeiderbevegelsen kunne bli klosset og usikker. Jeg har opplevd ham begge steder. I partifora er han imponerende som foredragsholder. I offentlige sammenhenger kan han virke kantete.
Avslutningsvis er Jagland i boken innom dagens og morgendagens politiske utfordringer. Han har både i boken og i andre sammenhenger gitt uttrykk for at han liker Arbeiderpartiets dreining til venstre i utkastet til nytt partiprogram. Vil han derfor stemme for AUF-dissensen om at Norge skal undertegne FN traktaten om forbud mot atomvåpen?
Hanssen har vært medlem av Ap i 47 år, og medlem av Internasjonalt utvalg (1975–2003). I tiden som generalsekretær i Norsk Folkehjelp (1994–2001) hadde han årlige samtaler med Thorbjørn Jagland som partileder der han orienterte om arbeidet i Folkehjelpen, arbeiderbevegelsens humanitære organisasjon.
