Orientering April 1968
Tragedien er ikke at Martin Luther King ble myrdet. Det var bare hva man kunne vente. Nei, den store tragedien er at det hvite Amerika, med god hjelp av Europa, omgir ham med store ord og vitnesbyrd, laurbær og ærespriser, men alltid med et hardt glimt i øynene, deres status quo må overleve.
De bandt et bind for hans øyne og leide ham frem til henrettelsesstedet. Var noen et øyeblikk naive nok til å tro at det kunne finnes en voldsfri løsning på det 400 år gamle amerikanske raseproblemet?
Ser vi på det som er blitt gjort og stadig gjøres mot indianerne, gir det en tydelig pekepinn om hva den hvite amerikanske mentalitet er i stand til å gjøre. La meg stoppe et øyeblikk mens jeg skriver dette, for jeg er akkurat begynt å undres på, selv om jeg på forhånd kjenner svaret, hvorfor må en svart forfatter alltid forklare de mest iøynefallende ting? En del av svaret er at hvor rasende, fiendtligsinnet og oppgitt han enn måtte være, blir han automatisk, bevisst eller ubevisst, plassert i en ikke-voldsposisjon fordi han gjør et forsøk på å forklare grunnene som ligger bak konflikten mellom svart og hvit. Han prøver desperat å finne en mulighet for å forklare den rasemessige kreftsvulst som er så dypt inngrodd i selve oppbyggingen av Vestens kultur og institusjoner.
Inngrodd rasediskriminering ligger like dypt i den europeiske mentalitet som i det hvite Amerika. Dette ser man tydelig. En revolusjon i Vietnam, eller selv i Kina, innvirker ikke på det daglige brød i Vesten. Men når en svart revolusjonær tordner:
Ødelegg det helvetes systemet, drep det, spreng det i luften! Da sier de liberale og radikale hvite: «Vent et øyeblikk. Carmichael er ingen Fidel Castro, og Washington DC er ikke Cuba.»
Men de kjemper begge for de samme mål. I spillet gjelder det å overleve, og sporen er frihet og menneskerettigheter.
Martin Luther King døde heldigvis på det riktige tidspunktet. Hans død ble et trumfkort for verdens hvite samfunn. Hans voldsomme død ble frembragt av personer som like gjerne ville ofre hundre anti-voldsforkjempere som King for å opprettholde systemets status quo.
Opprettholde status quo – opprettholde det samme gamle systemet – det er det det hele går ut på, min venn, – og det er det som har foregått nå i 400 år.
Å ja, da Malcolm X døde var det en annen historie. For det hvite Amerika og størsteparten av Europas befolkning var det en stor glede å få plassere hans kalde lik seks fot under jorden. Malcolm X var vår svarte helgen, og han fortalte oss, «For å få være en mann, må du foreta deg et eller annet, og nå er tiden inne til å begynne.»
Han representerte svart verdighet, den svarte ånd som kunne tordne frem voldsomme krav om forandringer. Han var vår svarte Moses, han førte oss til de bortgjemte enger i våre sinn, og de hemmelige grotter skjult i våre hjerter hvor vårt samholds slumrende trolldom lå begravet. For det hvite Amerika representerte Malcolm X den svarte revolusjon, svart hat, og de svartes vilje til å kjempe og dø for å kunne ødelegge det hvite amerikanske maktsystem, som har holdt den svarte mann i fysiske og psykologiske lenker helt siden han for første gang satte sin trette fot på den Nye Verdens kyst. X sin stemme var som en alltid dunkende hammer, den sa: «Ødelegg — spreng i luften – brenn ned systemet.»
Og da han døde, gledet den hvite verden seg over å ha en slem svart nigger mindre. Å ja, en virkelig slem, svart nigger.
Vietnameserne beseiret ikke franskmennene eller amerikanerne på fredelig vis. Men i Vesten blir deres forsøk på å løse situasjonen med vold betraktet som en ærefull handling. Vesten betraktet Castros voldshandlinger for å beseire diktatoren Batista som ærefulle handlinger. Den ungarske revolusjon var nok en voldshandling, og den vestlige verden ga opprørerne sin sympati.
Hvordan kan den hvite mann, hvor han enn er, se på Carmichael som en trussel så lenge han er en forkjemper mot urettferdighet og representerer følelser, som alltid har vært og bestandig vil være identiske med ordet revolusjon?
Hvordan kan en hvit mann som sympatiserer med de revolusjonære i Vietnam, Peru eller Bolivia, Angola, Rhodesia eller Sør-Afrika, som liker disse frihetskjemperne så godt og innser at for dem er vold et nødvendig instrument i arbeidet for å forandre på det reaksjonære status quo, hvordan kan han være så fordømt blind overfor det faktum at det hvite amerikanske samfunn ikke har og aldri har hatt noen interesse av å gi mitt svarte folk hverken likestilling eller rettferdighet! Hvorfor blir vold et så skremmende ord når det brukes i forbindelse med den stadig voksende svarte revolusjon i Amerika?
Bare å våge å tenke den tanke at Martin Luther King og hans ikke-voldskampanje noensinne kunne oppnå resultater, virker nesten frastøtende. Martin Luther King sto ikke lenger som noen positiv kraft i de svarte massenes hjerter – men likevel elsket de ham, fordi hans sak var den samme som deres egen, selv om den hvite mann hadde de falske kortene klare allerede lenge før spillet begynte.
Det som smerter meg mest og nesten får mitt blod til å stivne, er hvorledes samfunnet gjorde ham til helt og tildelte han æresbevisninger istedenfor økonomiske seire, for på den måten å tvinge ham til å følge en bestemt linje. Hans sak var allerede tapt fordi en anti-voldskampanje mangler enhver reell politisk – og økonomisk makt.
Dr. Kings organisasjon ble holdt i live av hvite menns bidrag, hvit sympati og oppmuntring. De svarte borgerlige støttet hans ikke-voldspolitikk, fordi denne linje tilsvarte deres egen posisjon i de hvites verden. De sto den amerikanske dollar nærmere, men de fjernet seg mer enn noensinne fra de svarte massene. De få fordeler som ble oppnådd ved ikke-voldspolitikk tilfalt stort sett de svarte borgerlige, mens de svarte massene i ghettoene stadig ikke fikk se noe resultat av de såkalte seire som en av deres svarte helter hadde oppnådd.
Martin Luther King var ingen tosk. Han var klar over at Kerner-rapporten var det eneste svar det hvite Amerika hadde å gi på kravene fra det svarte Amerika. Men han mente at han stadig måtte bygge på den tiltro overfor ham selv som utdelingen av Nobelprisen etter hans mening innebar. Stakkars Martin Luther King. Selv i døden benytter det hvite samfunn seg av ham. Når jeg leser og lytter til hva den vestlige verden har å si om Martin Luther Kings død, kan jeg bare si: «Stakkars Martin Luther King. Nå vil de prøve å plassere deg som en støtdemper mellom seg selv og Carmichael, akkurat det samme gamle knepet som spanierne benyttet mot den døde El Cid.»
Men jeg beklager, det knepet kan ikke lenger dempe følelsene og kraften bak morgendagens voldsomme svarte eksplosjoner.
Kings død har gjort det enda mer klart for de svarte at Amerikas hvite middelklasse aldeles ikke har til hensikt å bidra med 130 billioner dollar for å kunne hjelpe det svarte Amerika inn i hovedstrømmen av den amerikanske livsform. Carmichael og alle vi andre ser klart at de eneste bidrag den hvite offentlige mening kan gi den svarte revolusjonen er en strøm av meningsløse klisjeer om ikke-vold.
«Den hvite mann vil utslette dere hvis dere kjemper mot ham,» sier de liberale. «La oss heller arbeide for å opprette en tredje politisk maktfaktor som kan omforme systemet.»
Alt dette fornuftsstridige og sentimentale vrøvlet dekker i virkeligheten over en frykt for at de svartes opprør i USA vil forårsake en politisk og økonomisk omveltning i Europa, selv om revolusjonen skulle slå feil. Shirley Temples gamle Amerika ville ikke lenger eksistere, og Europa ville være nødt til å revidere sitt syn på de ville i Tarzan-filmene. Black Power kan ikke vente at vestens hvite mentalitet skal kunne godta den svarte revolusjons hårde virkelighet. Hvordan skulle dette være mulig – Europa har sine egne dypt inngrodde rasemotsetninger. Rent logisk kan man da ikke vente at europeerne skal støtte et foretagende som kan berøve dem deres eget daglige brød.
Hva vil komme etter revolusjonen? Hva vil skje når verden blir klar over at det svarte Amerika med tiden vil kreve fullstendig adskillelse fra det hvite Amerika? Ja, jeg vet at dette høres underlig ut og krever en forklaring, men tiden er for knapp til forklaringen. Jeg kan bare si, godta det eller la være. Hva vil skje når andre deler av den tredje verden begynner å gjøre opprør mot den vestlige verdens fastlåste handelssystem? Det går ikke i retning av en verdensomspennende rasekrig. Den er allerede i full gang. Hva vil skje når det svarte Amerika begynner å be om våpensendinger fra Europa og andre deler av verden? Hva vil skje, og hvordan vil den vestlige verden reagere, når Stokeley Carmichael blir skutt eller fengslet. Det som kommer til å skje, er at de lange somrene stadig vil bli hardere for til slutt å vare hele året! Det som kommer til å skje, er at både i Europa og Amerika vil et personlig forhold mellom svart og hvit bli nesten umuliggjort, og grunnlaget for mistenksomheten og frykten har vært til stede helt siden de hvite først begynte sitt inntog for å regjere verden.
Morgendagens hvite menn som hevder ikke-voldsprinsipper vil straks betraktes med mistenksomhet av alle svarte, selv av de svarte borgerlige og dem som har funnet sitt fristed i Europa, og de vil også finne det vanskelig og til dels umulig å finne tiltro i de hvite samfunn, de vil knapt bli tolerert.
Jeg ser klart at jeg må dra tilbake dit jeg kommer fra, ikke til mitt fedreland, men til det land hvor jeg ble født, for å hjelpe mitt folk, kjempe for mitt folk, og om nødvendig ofre livet for mitt folks sak. Jeg vet at dette høres svært romantisk ut, svært moderne og Che Guevarask – men har du noensinne vært svart i Europa – har du noensinne sett og følt den vestlige kulturs hvite arroganse?
Etter å ha skrevet for de fleste store aviser i Europa, er jeg blitt overbevist om at det er lite man kan fortelle det hvite publikum som de ikke allerede føler nærme seg. Det er for sent å komme med forklaringer – det er for sent med unnskyldninger og forklaringer – det er for sent å bli filosofisk, for sent å hevde at rasemotsetningene er mindre i Europa enn i Amerika. Den dagen er kommet da jeg innser at det ikke er mitt folk som trenger meg, det er jeg som trenger dem. Hva kommer etter revolusjonen – hvor vil revolusjonen føre hen ¬– alle spørsmål av denne typen er meg likegyldige når det er det hvite samfunn som spør. Det skulle være tydelig at jeg ikke tror på det amerikanske demokrati – det er tydelig at jeg mener Martin Luther King ble ofret for en sak som var falsk helt fra begynnelsen – det må være tydelig at en dag vil også jeg si:
«Hvis du virkelig ønsker å være min bror, så skyt ned den som har foten på min nakke.»
Og om du nøler med å skyte, så vet jeg i samme sekund at dette bare var nok et eksempel på de hvites form for sportsånd, enda et forsøk på å leke vennskaps-leken.