Jeg har hørt at når forfatter Carlos Taibo blir spurt om han er anarkist, svarer han oppriktig «enkelte dager». Men til tross for at noen av konklusjonene i Colapso gjenfinnes i libertarianismens litteratur, er det galt å stemple Colapsoboken som en ideologisk pamflett.
Colapso er en samling teser som riktignok er spekulative. Med en forsiktig tilnærming forklarer Taibo hvordan mange nåværende indikatorer kan føre til fremtidsscenarioer som virker mulige eller uunngåelige.
Bokens premisser er allment akseptert av forskere, sosiologer, økonomer og fagfolk fra mange disipliner og er neppe fremmede for leseren. Taibo forsøker å samle alle sine data og hypoteser rundt konseptet kollaps, som et slags anker og en advarsel til sjøfarere for å unngå isfjellet. Han skriver ikke om kriser i syklus eller uunngåelige hendelser, men om et definitivt sammenbrudd.
For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
En kollaps virker uunngåelig. Koblingene mellom kapitalismen og de mange krisene – økologiske, demografiske, sosiale og økonomiske – styrer sivilisasjonen mot et gitt resultat, selv om resultatet kan ta flere former. En kollaps er irreversibel og umulig å unngå. Utover å diskutere årsakene og motkreftene i de ulike problemene som leder til sammenbruddet, inviterer Taibo til en analyse av hvordan kollapsen kan ta form, og hvordan samfunnet forhåpentlig kan komme seg gjennom kollapsen og tiden etterpå.
Klimakrise og energiforbruk
Blant de mange indikatorene som antyder en forestående kollaps, er det økologiske fotavtrykket kanskje det mest overveldende. I dag trenger Spania et område 3,5 ganger større enn sitt territorium for opprettholde levestandarden til sine innbyggerne. Det gjør Spania til en «økologisk skyldner». Gjelden tas fra underutviklede områder og fremtidige generasjoner og peker tydelig mot et sammenbrudd. For i motsetning til pengesedler kan man ikke bare trykke opp flere planeter.
Vi må se kollapsen som et scenario som allerede er reelt for svært mange mennesker, ikke som noe som kommer.
Det er overveldende enighet om at vi vil få en økning i jordens temperatur på 2–4 grader. Det er vanskelig å vite om sivilisasjonen kan overleve en slik økning, men det som overlever, vil antagelig være grunnleggende annerledes.
Ifølge et estimat fra forskeren Antonio Turiel ble forbrukstoppen av ikke-fornybare energikilder nådd i 2018. Uten tilgang til den samme mengden gass, olje og kull som vi bruker i dag, vil 67 prosent av verdens befolkning forsvinne. Selv om en slik påstand ikke er fri for kontroverser, er det også riktig at ubestridelige data signaliserer nødvendigheten av radikale endringer. Men vi ser ingen slike endringer. Det kan virke unødvendig å påpeke, men vi er for sent ute.
Å omfavne kollaps-tanken mens vi er en del av det rike nord, kan utfordre vår fantasi. Våre verdier kan få oss til å tro at vi ikke innser at vi lever i ent sivilisasjon som rakner. Taibo understreker at vi må se kollapsen som et scenario som allerede er reelt for svært mange mennesker, ikke som noe som kommer.
Hvis kollapsen ikke kan unngås, vil det da ikke være sunt å drive endringene fremover ved å ta tak i de fordelene dette kan ha, som å gjøre noe med klimaendringene?
Studier gjort av andre forfattere som Taibo peker på et spesielt turbulent scenario for årene 2020–2050. Men ikke alle konsekvensene av en kollaps er nødvendigvis negative. Det er logisk å anta at det vil bli perioder med oppløsning av hierarkier, flytting til distriktene og større autonomi i samfunn eller grupper som tar riktige valg i den forbindelse, eller i områder der mislykkede regimer og maktstrukturer ikke styrer mot autoritære hierarkier.
Økofascisme
Vi må ikke glemme at selv i nazipartiet i Tyskland var det pressgrupper som fremmet vegetarisk kosthold, tilbakeflytting til landsbygda og mange andre miljørelaterte tiltak. Det er et tankekors at det samme partiets krigsmaskineri innledet et kappløp med økologisk ødeleggelse som resultat.
Det er galt å tro at fremveksten av slike ideer representerer et unikt unntak i historien. Det er ikke urimelig å forvente en gjenoppblomstring av slike ideer innen sentraliserte maktstrukturer. Vi kan ikke se bort fra at bak alminnelig aksepterte formål lurer økofascismen med en løsning som innebærer demografisk kontroll.
Paradoksalt nok er mange av innbyggerne i det fattige sør bedre rustet til å møte de kommende endringene enn folk i nord.
En mildere versjon av denne typen politikk kan observeres i marginaliseringen av brede lag i befolkningen. Er det en overdrivelse å forestille seg fremveksten av strengere versjoner av de samme tiltak som taler for utryddelse for å løse befolkningsproblemet?
Man skal huske at fascistiske prosjekter strider imot de fleste krav til en økologisk overgang, som desentralisering av makt eller demilitarisering.
De-urbanisering og de-teknologisering
Bevissthet om kollapsen fører uunngåelig til at man søker kunnskap om virkemidler og respons og ønsker en gjenoppretting av eldre praksis som er typisk for landbruket og bondens kunnskap. Vi blir tvunget til å innrømme at landbruksmetoder vi hittil har stemplet som primitive, er svært effektive i denne sammenhengen.
I den økososiale overgangen må vi kritisk analysere de nåværende teknologiene samfunnet vårt forguder, og hvorvidt de preges av utnyttelse, hierarki og arbeidsfordeling. Carlos Taibo forsvarer her behovet for å bygge autonome, selvstyrte områder. Men utover det må man huske på at mange av disse prosjektene har utviklet seg mens de atavistiske problemene med patriarkatet opprettholdes.
70 prosent av den fattige befolkningen er kvinner, og de utfører 67 prosent av arbeidet mens de mottar 10 prosent av inntekten. Det blir derfor nødvendig å betrakte de-patriarkalisering som et grunnleggende element i overgangen til en ny tid.
Paradoksalt nok er mange av innbyggerne i det fattige sør bedre rustet til å møte de kommende endringene enn folk i nord. De bor i små samfunn på bygdene, har bevart et sunt forhold til det naturlige miljøet, de har et rikere sosialt liv og er mer autonome. Man kan bare forestille seg hva som ville skje i en hvilken som helst europeisk by hvis oljeforsyningen og strømforsyningen blir brutt. Alt ville falle fra hverandre over natten.
