Rektor ved NTNU, Anne Borg, tar til orde for at Europa, uten å nevne EU spesifikt, må innta en global lederrolle: «Menneskeheten står overfor utfordringer av et omfang og med konsekvenser som mangler sidestykke i vår tid. Utfordringene er sammensatt, og vi trenger nye løsninger raskt – det haster om vi skal begrense konsekvensene av klimaendringene og redusere ytterligere tap av naturmangfold. Utfordringene er imidlertid svært komplekse, og vi trenger en omstilling som er bærekraftig sosialt, økonomisk og miljømessig.»
Hun fortsetter overfor NY TID: «Europa bør være en hovedaktør i tidenes største snuoperasjon, i det omfattende arbeidet som må gjøres for å sikre vår fremtid. Europa tar allerede ansvar og ledelse gjennom tydelig politikk og det jeg opplever som god gjennomføringsvilje. Det krever et integrert og handlekraftig Europa, der Norge vil kunne være en viktig støttespiller og bidragsyter.»
Hvordan Norge skal være støttespiller, utenom kunnskapsutvikler, utdyper ikke Borg: «Vi må ha et globalt perspektiv. Solidaritet med lav- og mellominntektsland er helt avgjørende for å lykkes. Pandemien har lært oss at det ikke hjelper å vaksinere bare deler av verdens befolkning. Dette kan kun løses ved at Europa viser vei og vilje til å utvikle og dele kunnskap og løsninger med land utenfor Europa, og spesielt de land som har langt svakere forutsetninger og økonomiske ressurser enn europeiske land. Dette må være gjennomgripende i den politikken som Europa legger til grunn på alle områder.»
Også tidligere statsråd og nå nestleder i Venstre, Sveinung Rotevatn, ser behovet for EU-samarbeidet for å løse de globale problemene verden står overfor: «Så lenge våre største utfordringar er globale, er EU relevant. Klimakrisa, koronakrisa, gnissingar mellom stormaktene og stadig fleire illiberale demokrati er berre eit lite utval. Det desse utfordringane har til felles, er at løysingane nesten utelukkande er internasjonale. I vår del av verda betyr det EU.»
Samtidig legger Rotevatn vekt på at samholdet i EU er avhengig av at innbyggerne kjenner EU på kroppen: «Skal EU stå støtt og handtere kriser med kraft og autoritet, krevst eit sterkare samhald innad i unionen. For å trygge det må innbyggarane kjenne på kroppen at EU gjev dei meir fridom og fleire mogelegheiter i kvardagen. Difor må EUs hovudoppgåve på heimebane være å skipe ein ordentleg felles marknad for digitale varer og tenester.»
Rotevatn løfter frem vår paradoksale hjemlige Europa-debatt: «Dagens regjering brukar EU som syndebukk for alt frå dårlege lønsstøtteordningar til høge straumprisar. Dei vil utgreie alternativ til EØS, men vegrar seg for å utgreie norsk EU-medlemskap. Same kva dei utgreier, vil Noreg kjenne meir på EU si verdi i åra som kjem. I takt med at inntektene frå olje- og gassnæringa vert mindre, blir økonomien meir lik økonomien i våre europeiske naboland. Vi vil òg merke meir av de same utfordringane som dei kjenner på. Det gjeld det grøne skiftet, regulering dei store teknologiselskapa som Facebook og Google eller løysingar på felles migrasjonsspørsmål.»
Demokratiets ankerfeste
Tidligere SV-leder, statsråd og leder for FNs miljøprogram (UNEP), nå rådgiver for industrigiganten Røkke, Erik Solheim, er opptatt av utviklingen verden har opplevd over de siste 30 årene og hvilke konsekvenser det bør få for vår holdning til EU:
«Da vi diskuterte EU foran folkeavstemningen i 1994, hevdet vi på nei-siden at Norge burde stå utenfor EU så vi kunne føre en mer ambisiøs miljøpolitikk og ikke bli underlagt EU standarder, som var lavere enn norske. Ja-siden mente Norge burde blir medlem for å påvirke EU i riktig retning med hensyn til miljøet.
Ingen forutså en fremtid hvor Brussel var mer ambisiøs enn Oslo på miljøet. Ingen spådde en verden hvor aggressiv grønn politikk fra Brussel ville trekke Norge i mer miljøvennlig retning.»
Også forsvar for demokratiet sto lavt på dagsordenen i 1994: «Vestens dominans var total, og demokratiet fremsto som fremtidssystemet for hele verden. Fukuyama skrev om Vestens seier og historiens slutt. Ingen engang antydet muligheten for at USA ville bli et diktatur. Av de mange utfordringer vi så – trumpisme var ikke en av dem.»
Solheim har tydeligvis endret både tilnærming og syn på europeisk samarbeid:
«I 1994 var perspektivet selvråderett og hvordan vi i Norge skulle gjøre verden bedre. Sett fra 2022 fremstår mer samarbeid i Europa som svar på nesten alle store spørsmål i det 21. århundre.
Dere spør om bedre miljø? EU og EUs taksonomi ligger foran Norge, trekker oss i riktig retning og er rammen for det meste vi kan gjøre. Og fred? USA har deltatt i nær samtlige kriger de siste tiårene. Europa er ikke alltid, men ofte en motvekt. Når det gjelder økonomi: I 2050 vil Kina være den største økonomien i verden, trolig fulgt av India, USA og Indonesia. Ingen europeiske land unntatt Tyskland er blant de ti største. Bare et samlet Europa har tyngde når det gjelder handel, internasjonale regler eller global økonomisk fremgang.
Europa er ifølge Solheim demokratiets ankerfeste: «Når ett av de to store partiene i USA vil bevege USA i retning av diktatur, blir Europa mye viktigere for oss og verden. Ingen kan garantere at demokratene vinner alle valg i USA fremover. Kina, India og mange andre makter er viktige partnere. Men uten et sterkt Europa vil demokratiske verdier og kultur kunne forvitre.
Som salige John Keynes en gang sa: ‘Når fakta endrer seg, skifter jeg mening. Gjør ikke du, Sir?’ Svaret på nesten alle viktige spørsmål for Norge i tiårene fremover er mer Europa.»
Grønn omstilling
En annen viktig stemme i samfunnsdebatten på mange sentrale områder er prosjektleder i Civita, Mathilde Fasting#: «Mange av de store utfordringene fremover må løses internasjonalt, ikke nasjonalt. Det har koronapandemien vist, og det er også klart at miljø og klima må prioriteres svært høyt i EU.
De vanskeligste områdene å samarbeide om er migrasjon og økonomi, som for eksempel harmonisering av skatter. Likevel mener jeg at dette bør prioriteres.»
I tillegg mener Fasting at utdanningsmuligheter, kulturell utveksling og satsing som gjelder unge menneskers samarbeid og kjennskap til hverandre og til EU, bør prioriteres: «Det er fremtidens arbeidstakere og beslutningstakere, og uten deres vilje til å utvikle EU-samarbeidet vil det mislykkes. Det er også en viktig erkjennelse at ingen EU-land på noen måte er i nærheten av å kunne lykkes i alenegang i mange av de store utfordringene fremover, men EU samlet vil kunne ha muligheter og ressurser», sier den toneangivende stemmen på norsk høyreside.
Og Lise Rye er professor i statsvitenskap ved NTNU og forfatter av boken Norge i Europa, der hun vektlegger EUs industripolitiske satsning, hvor klimanøytralitet og digitalisering står sentralt. Hun ser dette som et trekk i en bredere sammenheng: «Arbeidet med å utvikle EUs fellesmarked går sin gang, relativt uforstyrret av støy og kriser på andre politikkområder. I dag ser vi samtidig en mer proteksjonistisk union og et EU som gitt verdenssituasjonen er mer opptatt av strategisk suverenitet. EU ønsker å gjøre seg mindre avhengig av andre, på flere områder. Jeg tror det er lettere å oppnå større uavhengighet på alt som har med det indre markedet å gjøre, enn på andre områder. Og, jeg håper at dette arbeidet vil innebære en fortsatt styrking av arbeidstakernes rettigheter. Der er det en del å gå på.»
«EU i dag er verdens sterkeste pådriver for å stoppe klimakrisen.» Heikki Eidsvoll Holmås
Tidligere SV-topp, statsråd, forfatter og i dag næringslivsmann,#Heikki Eidsvoll Holmås#, er overfor NY TID enig med sin tidligere partileder Solheim om at EU i dag er verdens sterkeste pådriver for å stoppe klimakrisen:
«Likevel er verken EUs eller Norges klimapolitikk kraftfull nok til å begrense oppvaringen til 1,5 grader. EUs politikk for grønn omstilling vil påvirke både olje- og klimapolitikken i Norge betydelig i årene som kommer. Den vil bidra til lavere utslipp i Norge og presse frem omstilling i olje- og gassnæringen. Mulighetene som ligger i at vår største handelspartner trår på den grønne gasspedalen, samtidig som de planlegger rask utfasing av all fossilbruk, er en hjelp til å gjennomføre grønn omstilling av Norge som vi ikke må la gå fra oss.»
EUs mål i den europeiske Green Deal er å være klimanøytral innen 2050. Det betyr at utslipp som fortsatt forekommer i 2050, i sin helhet skal motsvares av CO2-kutt på andre måter:
«11. desember 2020 økte EU målene sine for utslippskutt frem mot 2030, fra 40 prosent kutt til minst 55 prosent kutt sammenlignet med 1990. Siden den tid har konkret regulering for å nå EUs klimamål blitt rullet ut på høygir. Siden Norge har valgt å knytte klimapolitikken opp mot EUs, innebærer det at de fleste av reglene og initiativene også omfatter Norge. Likevel er det ikke godt nok.
Utover at EU-landene samlet utgjør én av verdens tre største økonomier, har nemlig EU den i særklasse mest offensive klimapolitikken: EU setter verdens mest ambisiøse mål for klimakutt samtidig som de sørger for en planmessig gjennomføring av endringer i regelverk på alle områder. Slik sikrer EU at de når de klimamålene de setter seg.
For EU dreier det seg om mulighetene som ligger i å skape nye jobber i et næringsliv som omstilles fra det fossile til det fornybare, og at klimatrusselen møtes med handling.»
Europakommisjonen
En av Norges fremste internasjonalt anerkjente statsvitere, i dag direktør ved Fridtjof Nansens institutt,#Iver B. Neumann#, tar sterkest til orde for å styrke EU-samarbeidet:
«Uavhengig av hvilke utfordringer vil det bli enklere å løse dem om EU-samarbeidet styrkes. Det er spesielt to tiltak som kan treffes, og de to henger sammen: For det første kan håndtering av flere politikkområder overføres til Europakommisjonen. Den har fremgang på dette området, spesielt hva angår det grønne skiftet og EUs nyutviklede adgang til å ta opp lån. Slik spesifikk fremgang er viktig, for dette har ringvirkninger. Et typisk eksempel vil være samarbeid om standarder. Da EU i sin tid fikk på plass samarbeid om sertifisering av varer, skapte det ikke bare nye eksportmarkeder, men også mer samarbeid på produksjonssiden. Den enkleste måten å få fortgang i slike prosesser på er å gi kommisjonen mandat til å utrede hvor det er hensiktsmessig å ta slike initiativ, og hvordan de bør iverksettes.»
For det andre kan man ifølge Neumann styrke et samlet EU ved å øke kravene til hva som skal til for å kunne regnes som et fullverdig medlemsland: «Her har vi et par forholdsvis ferske eksempler å vise til. De viktigste er Hellas og Storbritannia. Den økonomiske krisen i Hellas demonstrerte hva en for alle og alle for en betyr konkret. Det første betyr at de andre stiller opp for den ene i krise. Dessuten betyr det at den ene som ikke gjør nok, er nødt til å heve seg opp på de andres nivå for å kunne regne med at de fortsatt vil stille opp. Alternativet for Hellas var å forlate eurosonen, eller å forlate EU. Hellas valgte å heve standardene, spesielt hva angår skatteinnkreving, for å komme opp på nivå med de andre.»
Storbritannia ble medlem i 1973 og forlot unionen i fjor: «Jeg bodde og arbeidet der i til sammen åtte år i medlemsperioden og kan rapportere at britiske politikere gang på gang fremstilte sine problemer nasjonalt som EU-skapt. Resultatet var en mindre Europa-vennlig opinion enn i mange andre EU-land. Samtidig stilte Storbritannia seg stadig i veien for å styrke EU-samarbeidet. Etter folkeavstemningen som ledet til Brexit, reiste britene rundt og forsøkte å splitte de andre medlemslandene for å kunne forhandle frem gode avskjedsvilkår for seg selv. Resultatet var at de sveiset EU-landene bedre sammen. Storbritannia mestret med andre ord ikke dette med bindende samarbeid. Charles de Gaulle hadde altså rett da han på 1960-tallet motsatte seg britisk medlemskap med den begrunnelse at landet ikke var modent for det.»
Råvarer og fagforeninger
Tidligere konsernsjef i Norsk Hydro, Svein Richard Brandtzæg, er opptatt av at EU i større grad bør rette blikket sørover: «Europa bør i større grad rette blikket mot Afrika. Her vil befolkningen dobles i løpet av få tiår. Vi må innse at det ikke finnes høyt nok grensegjerde i Europa til å forhindre at millioner av afrikanere flykter fra fattigdom, klimaendringer og uroligheter på det afrikanske kontinentet. Afrika kan være den største trusselen for stabilitet i Europa. Europas Afrika-politikk blir derfor svært viktig for utviklingen på begge kontinenter. I stedet for å bygge grensegjerder er en europeisk ‘one belt one road’-strategi noe å tenke på for bidrag til utvikling i Afrika. En økende europeisk satsning på kompetanseutvikling og næringsutvikling i Afrika vil kanskje være den beste bistanden vi kan bidra med i årene fremover.»
«En europeisk ‘one belt one road’-strategi er noe å tenke på for bidrag til utvikling i Afrika.» Svein Richard Brandtzæg
Brandtzæg er også opptatt av tilgang på råvarer: «Mens Kina og andre stater sikrer seg råvarer til egen produksjon, er det en økende mangel på råvarer i Europa. Resirkulering reduserer gapet, men tilgang på råvarer vil være en kritisk faktor når Europa gjennom det grønne skiftet går fra en petroleumsdrevet energiproduksjon til en fornybar energiproduksjon basert på materialer til blant annet vindturbiner, batterier og solenergi. Europa bør konkretisere en strategi for å sikre råvarer til europeisk industri – og særlig se nærmere på havbunnsmineraler.»
#Liv Tørres# er fagforeningsleder og internasjonal sekretær i LO. For henne er det avgjørende at den grønne omstillingen blir rettferdig for arbeidstagere: «Man må både ta hensyn til klimavennlig omstilling og samtidig sikre arbeidstagerne anstendige jobber i omstillingsprosessen. Omstillingen vil bli kostbar. EU har gjennom ulike fond satt av rundt 100 milliarder euro til dette som skal fordeles over 10 år. De forventer at medlemslandene stiller opp med en tilsvarende sum. Dette satsningsnivået bekymrer europeisk fagbevegelse. De peker på at The European Court of Auditors har beregnet at omstillingstiltakene vil koste over 1100 milliarder euro. Med slike kostnader og et finansieringsgap er det fare for store konflikter og risiko.
Tørres ser ut fra denne bakgrunnen at fagbevegelsen i Øst- og Sentral-Europa nå er klare motstandere av klimatiltakene i EU: «I land som Polen og Tsjekkia er fagbevegelsen sterkt bekymret. Ikke fordi de ikke tror på klimaendringene, men på grunn av lav tillit til myndighetene. Lærdommen fra finanskrisen i 2008 er ikke glemt – der regningen ble sendt til folk flest gjennom kutt i lønn, sosiale ordninger og svekket lønnsdannelse.»
Ny folkeavstemning
Også stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Trine Lise Sundnes, fremhever et mer rettferdig og solid samfunn: «Pandemien har synliggjort sosiale forskjeller og understreker betydningen av sterkere sikkerhetsnett. Den sosiale dimensjonen vil få en fremtredende rolle i politikkutviklingen fremover. Gjennoppbyggingspakken ‘NextGenerationEU’, vedtatt i 2020, er en nyvinning i EU-samarbeidet. Samtidig er det en diskusjon innad hvor mye EU skal ta på seg av oppgaver på områder som tidligere har vært nasjonalstatenes. Dette ble tydelig i debatten om minstelønnsdirektivet, hvor motstanden er sterk i Sverige og Danmark. De frykter at et legalt instrument for fastsettelse av minstelønn vil undergrave den nordiske arbeidslivsmodellen, hvor arbeidslivspartene har ansvaret for lønnsdannelsen.»
Tidligere regjeringsråd på statsministerens kontor og Norges ambassadør til EU og Italia, en av landets senere tids fremste byråkrater, Bjørn Grydeland, tar bladet fra munnen og til orde for en ny folkeavstemning: «Det er 50 år siden Norge i 1972 valgte å stå utenfor det fullverdige EU-samarbeidet. Det er mer enn 25 år siden vi sist gjentok dette standpunktet i 1994. EU har i disse årene vist at de har greid seg bra uten Norge. Takket være oljerikdommen og EØS-avtalen har Norge på sin side også greid seg bra. Men Norge står nå overfor utfordringer hvor et tettere samarbeid i Europa og med EU vil være gunstig. EU vil også kunne ha nytte av at Norge er med. Norge bør vise at vi er villige til å ta vår forpliktende del av ansvaret. Det krever at vi er på innsiden i de fora hvor jobben skal gjøres. Vi trenger en ny medlemskapsavstemming i Norge.»
Grydeland trekker frem pandemihåndteringen: «Norge har håndtert deler av pandemikrisen bra, takket være import av vaksiner utviklet av utenlandske selskaper i andre nasjoner. Samtidig har håndteringen i Norge vært selvsentrert og svekket internasjonalt og nordisk samarbeid. Nye pandemier vil komme. Sterkere internasjonalt samarbeid vil kunne bidra proaktivt til bedre beredskap.
«Bare store land og sammenslutninger kan for eksempel regulere «big tech.» Bjørn Grydeland
Antidemokratiske og populistiske strømninger utfordrer det ansvarlige internasjonale samarbeidet. Et til tider overivrig EU med for stor appetitt til å regulere små spørsmål som nasjonalstatene kunne håndtert på egen hånd, bidrar til dette. Men EU har i sine 70 år vist at nasjonalstatene vil bestå, samtidig med at man på noen områder trenger overnasjonale virkemidler for å løse de store spørsmålene på en bedre måte for fellesskapet. Bare store land og sammenslutninger kan for eksempel regulere ‘big tech’.»
Europas relative maktposisjon
Leder av Unge Venstre, Ane Brevik, mener koronakrisen er en kraftig påminnelse om at Europa bare kan håndtere grenseoverskridende utfordringer gjennom internasjonalt samarbeid: «Land som før har kjempet frem globalisering, valgte ved pandemiens utbrudd å vende seg innover. Av ulike grunner har nasjonalstatene søkt kortsiktig egennytte for egen befolkning fremfor et felles gode. Hvert land for seg. Til tross for at pandemien har satt de overnasjonale institusjonene våre på prøve, er det nettopp gjennom samarbeidsorganer at vi har banet en vei ut. I avtalen om felles vaksineanskaffelser forpliktet medlemslandene i EU seg til ikke å inngå avtaler direkte med de samme leverandørene. Det bærer en sterk kontrast til den grunnleggende urettferdige vaksinefordelingen som råder ellers i verden. I skyggen av koronakrisen vokste en ny krise i det stille. Regjeringene i Polen og Ungarn har benyttet sterke virkemidler for å befeste sin makt, med stadig mer drakoniske tiltak. Viktor Órban og partiet Fidesz har konsolidert makt over pressen og rettsvesenet. Det polske PiS-regimet demonterer rettsstaten og undergraver grunnleggende menneskerettigheter.»
Ifølge Brevik har ineffektive reaksjoner fra EU-institusjonene til dels muliggjort autoritære strømninger i enkelte medlemsland: «Når Polen og Ungarn ikke etterlever de grunnleggende prinsippene for EU-samarbeidet, motarbeider det også unionen, og det europeiske verdifellesskapet, som helhet. Demokrati- og rettsstatskrisen er like urovekkende som krisen ved Europas yttergrenser. Mangelen på reaksjoner fra EU-hold gjenspeiles også i Polens håndtering av flyktningene ved grensen mot Belarus. Det strider mot flyktningkonvensjonen og EUs kjerneverdier og truer legitimiteten til unionen og det forpliktende samarbeidet i Europa.»
Og Pernille Rieker, prosjektleder i NUPI, forteller at beretningen om EUs snarlige sammenbrudd fortsatt er populær, men stadig tilbakevist: «Så langt har de fleste krisene ført til en styrking av EUs kompetanse heller enn til svekkelse. Eksemplene er mange, innenfor ulike områder som finansiell stabilitet, migrasjon eller helse. Ikke engang brexit har ført til fragmentering. Argumentet om at EU vokser seg sterkere på kriser, synes derfor fortsatt å være gjeldende. Europas relative maktposisjon er svekket, men EU har fortsatt stor strukturell, politisk og økonomisk makt, og på noen områder har EU også evnet å ta et globalt lederskap. Vi ser det for eksempel på miljø og klima og innen digital regulering.»
Hva må så til for at EU skal kunne fortsette å spille denne rollen globalt – også i fremtiden? «I mine øyne er det to trusler som krever særlig prioritet: Det er undergraving av europeiske demokratier og de stadig mer presserende eksterne militære og sikkerhetspolitiske truslene, der det siste også er en forutsetning for det første.»
Borgerråd
En annen fremtredende stemme i norsk samfunnsdebatt de siste årene er Sylo Taraku, statsviter og rådgiver i Tankesmien Agenda. Taraku tar overfor NY TID til orde for å holde borgerråd om Europa-samarbeidet, også i Norge: «EUs såkalte demokratiske underskudd er en vedvarende utfordring for unionen. En utfordring EU prøver å gjøre noe med på forskjellige måter. I 2010 satt jeg som observatør i EU-parlamentet da de behandlet forslaget ‘A European citizens’ initiative’ – en idé som skulle gi EU-borgerne mulighet til direkte å sette agendaen i Europaparlamentet hvis de klarte å samle én million signaturer. Dette var et skritt i positiv retning, men langt fra nok.»
«Å opprette egne borgerråd i Norge for å diskutere EU-saker er en god idé.» Sylo Taraku
Ifølge Taraku gjorde Frankrikes president Emmanuel Macron seg til talsmann for mer inkluderende demokratiske prosesser: «Etter gule vester-opptøyene i Frankrike i 2018 tok Macron initiativ til opprettelsen av flere borgerråd, som skulle bestå av tilfeldig valgte borgere. Noe av det samme foreslo han også på EU-nivå da han tok til orde for konferansen om EUs fremtid.
Måten konferansen arrangeres på, er i seg selv viktig. For her prøver man virkelig å inkludere ordinære EU-borgere i beslutningsprosessene. Dette skjer nettopp gjennom mangfoldige borgerråd, som skal diskutere konkrete saker av stor betydning for EU. Forslagene de kommer med, skal i år til slutt samles i en rapport og følges opp av EU-institusjonene. [Se også intervju med Daniel Freund, og artikler om borgerråd ]
Selv om Norge ikke er med i EU, påvirkes vi sterkt av EU-politikken. Et problem med norske debatter om EU-politikk er at de ofte starter i feil ende. Det er først etter at EU-direktivene er vedtatt og skal settes ut i livet, at de virkelig får oppmerksomhet her hjemme.
Å opprette egne borgerråd i Norge for å diskutere EU-saker mens de er aktuelle på EU-nivå, er derfor en god idé. Ettersom vi ikke har en stemme i EU, bør vi prøve å gjøre vår stemme hørt på andre måter. Dessuten vil et borgerråd sikre at viktige EU-debatter igangsettes i tide. Debatter om alt fra klima og sosial dumping til digitalisering og migrasjon.»
Et av Tarakus spesialfelter er migrasjonspolitikk, som han fremhever som en sentral utfordring: «Migrasjon er nettopp et av de sentrale temaene i EU-konferansen The Future of Europe. Et tema som i høyeste grad angår også oss. Vi har felles yttergrenser og er tett knyttet til EUs felles asylpolitikk.
Migrasjonskrisen av 2015 skapte dype splittelser i Europa, spesielt rundt spørsmålet om byrdefordeling. Tonen var uforsonlig. Men kommisjonens nye president, Ursula von der Leyen, fremstår som mer pragmatisk. Hun prøver å forene de ulike posisjonene, noe som reflekteres godt i forslaget til en ny migrasjonspakt. Alle må bidra på en eller annen måte, men ingen skal tvinges til å ta imot asylkvoter mot sin vilje.
Det blir spennende å se hva som kommer ut av denne konferansen på migrasjonsfeltet, men jeg håper at solidaritet forblir et viktig prinsipp. Uten en solidarisk tilnærming blir det vanskelig å håndtere migrasjon som en felles utfordring.»
Norge tar imot en årlig flyktningkvote via FN, og vi er ikke forpliktet til en EU-kvote: «Men vi kan og bør hjelpe EU på andre måter. For eksempel ved å bistå både finansielt og teknisk, slik at de nye prosedyrene i grenselandene fungerer mest mulig humant og effektivt. Da tenker jeg på alt fra registrering til retur. I prekære situasjoner må vi også vurdere relokalisering av noen asylsøkere fra grenselandene, slik vi gjorde da Moria-leiren i Hellas brant ned.
Å lykkes med håndtering av migrasjonspresset er helt essensielt for EU. For det viser ikke bare EUs relevans, men kan også bidra med å styrke oppslutningen om internasjonalt samarbeid og slik motvirke den økende nasjonalismen vi ser i vår tid.»
Flyktnings- og asylpolitikk
Forfatter og kommentator i Aftenposten og tidligere Brussel-korrespondent, Frank Rossavik, unnskylder seg overfor NY TID med at det er 20 år siden han jobbet mye med EU og mener han neppe er den rette å spørre. Likevel: «Jeg vil tro at EU bør konsentrere seg om det som historisk har vært kjernen i samarbeidet, altså å få økonomien til å svive så godt som mulig. EUs aktive klimapolitikk er en naturlig del av dette. Kamp mot ulikhet er et felt der EU trenger høyere ambisjoner. Macrons forslag om en europeisk minstelønn kan være et sted å begynne. Asylpolitikk er ikke så direkte knyttet til økonomi, men EU kommer ikke unna å finne noe bedre enn det ulekre kompromisset som bygger på avtalen med Tyrkia.»
Også Linn Stalsberg, forfatter og samfunnsdebattant, peker på EUs usolidariske og mislykkede flyktningpolitikk: «La oss for eksempel se på et område jeg kjenner godt: flyktningpolitikken. Eller, hvordan EU på ingen måte har klart å ivareta samfunnets kriser og utfordringer på dette området. Her overlates et par av dets medlemmer, Hellas særlig, men også Italia og Spania, nærmest til seg selv, uten vilje og/eller evne til å fordele ansvaret og omsorgen for mennesker på flukt. I stedet velger EU rett ut lugubre løsninger som å betale Libyas geriljalignende regime for å holde flyktningene innestengt i grusomme leire og tvinge båtene i retur. EU har heller ingen redningsskip i Middelhavet, eller løsninger for de båtene som henter opp fortvilte folk.
«EU velger rett ut lugubre løsninger som å betale Libyas geriljalignende regime for å holde flyktningene innestengt i grusomme leire.» Linn Stalsberg
Krisen på grensen mellom Hviterussland og Polen i vinter viser også hvordan EUs manglende plan og selvsikkerhet i flyktningpolitikken la til rette for at Belarus så sitt snitt til å bruke flyktninger som pressmiddel. Så ja: EU må oppjustere en human flyktningpolitikk og avlaste landene ved yttergrensene. EU må på den annen side nedjustere sin formidable innsats i Frontex – dette enorme maskineriet av EUs eget grensepoliti, teknologisk overvåkning og militært utstyr som våker over yttergrensene våre og bidrar til store menneskelige tragedier.»
Arbeid og solidaritet
Forfatter, skribent og postdoktorstipendiat ved BI, Ola Innset, påpeker overfor NY TID «EU må gi europeerne tilbake troen på fremtiden. Dette er delvis knyttet til det grønne skiftet, og etter min mening vil det aller viktigste, på kort sikt, være å skape et arbeidsliv som fungerer. Det finnes rett og slett altfor få gode jobber, og slik har det vært altfor lenge. Dette er et globalt økonomisk problem, men det integrerte europeiske arbeidsmarkedet har i tillegg ført til beinhard konkurranse mellom europeiske arbeidstakere fra ulike land om stadig dårligere jobber. Innenfor en slik stagnerende økonomi er dette, mildt sagt, lite egnet til å skape det fellesskapet og den grenseoverskridende solidariteten som EU-prosjektet er avhengig av. Den europeiske sentralbanken har trykt enorme pengesummer for å stabilisere finansmarkedene og har dermed vist at det ikke er pengene det står på. European Green Deal peker i riktig retning, men er altfor puslete og altfor preget av at kapitalinteresser får sette dagsordenen.»
Og Svein Tuastad, som er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, er opptatt av solidaritetsnøkkelen: «Korleis skal progressive, liberale og radikale forme politikken når det ofte er eliten, og institusjonar som EU, som har konstruktive løysningar til dømes i migrasjonspolitikken, energipolitikken og transportpolitikken? Svaret heng saman med kva som skaper den solidariteten velfungerande samfunn er avhengige av. Denne solidariteten gjer at vi ‘er med’, vil dei andre vel og endåtil er villige til å ta i eit tak for kvarandre no og då.»
«Eit spørsmål om kor mykje solidaritet som eksisterer i det europeiske medborgarskapet.» Svein Tuastad
For Tuastad er EU og Europa tjent med tettere integrasjon: «EU treng også solidaritet mellom EU-borgarane, men må ikkje ha like høge nivå som nasjonalstaten. Spørsmålet om integrasjon i EU er eit spørsmål om kor mykje solidaritet som eksisterer i det europeiske medborgarskapet. Integrasjonspolitikken må få fram at han spelar på lag med og ikkje mot nasjonalstaten. Solidaritet vert skapt og vedlikehalde i samfunna våre via politisk diskusjon. Er grunngjevingane for politikk gode og inkluderande, vil folk kunne slutte opp om politikken på solidarisk grunnlag. Diskusjonen må vise at integrasjonen ikkje berre tener EU som fellesskap, men også den einskilde og landet hennar.»
Regiondirektør i NHO Trøndelag, tidligere olje- og energiminister for Frp, Tord Lien, er opptatt av at EUs politikk må oppleves som relevant for innbyggerne: «I møte med den globale klimautfordringen, men også i møte med digitaliseringens fordelingsutfordring, vokser EU innover, i den forstand at integrasjonen blir sterkere. Skal EU lykkes, er det neppe nå rett strategi å haste videre etter andre løsninger å håndtere, men heller å prioritere å løse de to store utfordringene, men på en slik måte at den gjennomsnittlige borgeren i Europa både forstår og føler at EU er relevant for dem. Når vi ser både at Donald Trump blir valgt til president, og at brexit-tilhengerne vinner flertall, henger det delvis sammen med to av de utfordringene for Europa både forrige, og særlig denne kommisjonen har utpekt som spesielt viktige – digitalisering og klima.»
Ifølge Lien har leveranser av digitale tjenester i motsetning til produksjon av varer en helt annen skalafordel: «‘The winner takes it all’ får et annet innhold enn vi har vært vant med. Selskaper som Google, Facebook (Meta) og Amazon har på den ene siden bidratt voldsomt til veksten i amerikansk økonomi i årene som ligger bak oss. På den andre siden har det gitt noen få amerikanske selskaper en svært tung posisjon i noen europeiske markeder. Dette er også selskaper som betaler sine ledere svært godt, langt utover hva vi er vant med i Nord-Europa. Eierne akkumulerer summer så enorme at man må tilbake til industrialiseringens spede barndom for å finne noe som overhodet ligner hos industrieiere i et historisk perspektiv. Samtidig jobber brorparten av de ansatte for lønninger på langt lavere nivåer enn man historisk sett har funnet i industrien både i USA og i Europa. Når EU nå jobber for å etablere gode strategier for å styrke konkurransen i disse markedene, er dette viktig av flere årsaker. Det vil potensielt bidra til å styrke medlemslandenes skatteinngang, i seg selv en forutsetning for sosial rettferdig fordeling. Det vil også gjøre det lettere å generere denne typen jobber i Europa innenfor rammen av et mer rettferdig og regulert arbeidsliv. Et sosialt rettferdig digitalt skifte bør altså være målet, samtidig som digitalisering skaper nye jobber og inntekter og bidrar til økt produktivitet i andre europeiske bransjer.»
Lien understreker at ingen europeiske nasjonalstater vil være i stand til å klare dette selv: «Tvert imot må dette skje på et overordnet europeisk nivå, og det må skje koordinert mellom politikkområder som e-kom-lovgivning, skatt, kompetanse og infrastruktur.»
Klimaendringene
Og Adele Matheson Mestad#, direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), legger til grunn at klimakrisen og menneskerettigheter er spørsmålene som vil oppta oss mest fremover: «Klimakrisen er alle fremtidige problemers mor. Uten nødvendige utslippskutt vil den globale oppvarmingen forsterke nær sagt alle eksisterende utfordringer, som sikkerhetspolitikk, økonomisk trygghet, matsikkerhet og flyktningstrømmer, for å nevne noe. For å oppnå målet om 1,5 grader for å avverge de farligste klimaendringene og unngå irreversible vippepunkter er vi helt avhengig av et sterkt og handlekraftig Europa som viser vei.
EU har fått på plass en ambisiøs og omfattende klimapolitikk gjennom klimaloven som krever en detaljert vei frem til netto null i 2050 med et bindende delmål på 55 prosent reduksjon i klimagassutslipp innen 2030. «Fit for 55»-pakken, som kommisjonen la frem i sommer, er et svar på dette.
Men som historien har vist, er en ting å sette seg mål. En ganske annen ting er å nå dem. Hvem skal gripe inn når mål og kutt er utilstrekkelige?»
Her kan domstoler være en del av svaret ifølge Matheson Mestad: «Over 1006 klimasaker er anlagt verden over etter at Parisavtalen ble vedtatt i 2015. Minst 112 av disse er basert på menneskerettighetene. Domstolene blir i flere av disse sakene bedt om å ta stilling til om stater kutter nok i klimagassutslipp for å beskytte retten til liv, helse og eiendom, slik domstoler gjennom historien har kontrollert rammene for politikken i møte med endrede samfunnsforhold og nye utfordringer. Dette bygger på følgende erkjennelser: Et skadet klima vil føre til mer tørke, ekstremnedbør, stormer, havstigning, hetebølger, skogbranner, ras og flom. Menneskeliv og eiendom vil gå tapt og drive mange på flukt. Dette vil påvirke interesser som er i kjernen av menneskerettsvernet. FN betegner derfor klimaendringene som en av de mest presserende truslene mot menneskerettighetene.
«Et skadet klima vil føre til mer tørke, ekstremnedbør, stormer, havstigning, hetebølger, skogbranner, ras og flom.» Adele Matheson Mestad
En av menneskerettighetenes sentrale funksjoner er å beskytte minoriteter, som ellers risikerer å bli overkjørt av et demokratisk flertall. Dette gjør seg kanskje særlig gjeldende på klimafeltet. Det er fordi yngre og fremtidige generasjoner, som står uten stemmerett i dag, vil måtte tåle sterkere innhugg i sine fremtidige rettigheter om ikke klimagassutslippene reduseres raskt og dypt nå. Samtidig er rettsliggjøring av klimaspørsmål ingen garanti for generasjonsrettferdighet. Det er, som så mye annet, et tveegget sverd.»
