«Hva skal du gjøre, du kan uansett ikke gå til politiet»

Personer som oppholder seg ulovlig i Norge, blir i mye større grad utsatt for voldtekt, ran og utpressing fordi overgriperne vet at de ikke kan gå til politiet uten å risikere å bli arrestert og utvist. De blir målskiver og hjelpeløse ofre for kyniske kriminelle som lever av å utnytte de svakeste i samfunnet vårt. […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Personer som oppholder seg ulovlig i Norge, blir i mye større grad utsatt for voldtekt, ran og utpressing fordi overgriperne vet at de ikke kan gå til politiet uten å risikere å bli arrestert og utvist. De blir målskiver og hjelpeløse ofre for kyniske kriminelle som lever av å utnytte de svakeste i samfunnet vårt. Også i Nederland var kriminaliteten mot denne sårbare gruppen lenge utbredt, uten at noen så ut til å bry seg særlig om det. I det minste var det lite dekning å spore i media, og få kjente til den brutale virkeligheten som utspilte seg utenfor bevisstheten. Politiet, derimot, mottok stadig flere tips om personer som ble systematisk misbrukt, banket og truet til slaveri, kriminalitet og prostitusjon, uten at de hadde mulighet til å gripe inn og beskytte dem. Overgrepene fikk fortsette fordi verken ofrene eller vitnene kunne snakke, i frykt for sin egen sikkerhet – ofte i frykt for sitt eget liv. Midlertidig identitet. Det foregikk helt i det stille da det nederlandske justisdepartementet i 2013 startet opp et pilotprosjekt i en av de mer belastede bydelene i Amsterdam. Prosjektet gikk ut på å tilby personer uten gyldig oppholdstillatelse muligheten til å anmelde kriminalitet uten å selv risikere straffeforfølgelse eller utvisning. Politiet trykket informasjonskort på engelsk som ga bærerne av kortet en form for immunitet, gjennom at de ble en tildelt en midlertidig identitet som «ukjent». Overskriften på kortet lyder som følger: «Anmelde kriminalitet uten bekymringer.» Videre står det: «Jeg er et offer for kriminalitet, og jeg vil levere en anmeldelse. Jeg er en papirløs innvandrer og kan derfor ikke identifisere meg selv. Jeg har rett til å bli beskyttet av politiet. Jeg kan forlate politistasjonen når jeg vil uten å bli arrestert. Jeg kan kun arresteres når jeg er mistenkt eller dømt for en kriminell handling. Henvis meg til den nærmeste ansvarlige politibetjenten.» Den første evalueringen av prosjektet i Amsterdam var overveldende positiv. Kriminalitet begått mot ulovlige innvandrere viste seg å ha avtatt dramatisk, og forholdet mellom politiet og denne gruppen hadde blitt kraftig forbedret. Med tiden ble stadig mer alvorlig kriminalitet avdekket og tatt hånd om, i tråd med at tilliten til politiet og myndighetene vokste.

Justisministerens selverklærte krig mot ulovlige innvandrere er tilsynelatende hans store stolthet.

Dette hadde en enorm forebyggende effekt. Ryktet spredte seg raskt, og over natten ble ikke denne gruppen lenger ansett som et lett bytte. Mange følte seg trygge for første gang siden de flyktet fra sitt eget land. Resultatene viste også at det ikke var noen tilfeller av forsøk på å misbruke ordningen for å få oppholdstillatelse, slik det tidligere ble spekulert i at kunne være en risiko. Kriminaliteten som ble anmeldt var alvorlig, den var reell, og den ble håndtert deretter. De fryktet likevel at det var store mørketall og at mange fremdeles var skeptiske til ordningen. Politiet i Amsterdam begynte å arrangere månedlige informasjonskvelder under mottoet «free in, free out», hvor de i tillegg til å informere om rettighetene deres som ofre og vitner, tydeliggjorde at en anmeldelse eller vitneforklaring ikke ville ha påvirkning på asylsøknaden, og at immuniteten kun gjelder for en strafferettslig prosess. Blir de oppdaget av politiet på et senere tidspunkt, gjelder samme regler for utvisning som vanlig, uten at de er mer utsatt for å bli oppsøkt enn andre som oppholder seg i landet ulovlig. Den daværende statssekretæren var i utgangspunktet skeptisk til å utvide ordningen, men da han ble presentert for resultatene fra pilotprosjektet, måtte han krype til korset. Nå er ordningen innført i hele Nederland. Bør prøves i Norge. I Norge er situasjonen dyster. Nesten alle sakene mot slike bakmenn blir henlagt, og ofrene som melder fra, sendes ut av landet. Lederen for ROSA-senteret, som jobber med ofre for menneskehandel og tvangsprostitusjon i Norge, forteller om det uholdbare dilemmaet: Hun tør ikke anbefale kvinner som blir utsatt for grov vold, å gå til politiet. Nylig kom det frem at kun av 1 av 100 voldtektsanmeldelser i Norge når rettssystemet. Politiet skylder på for lite ressurser. Samtidig har politiet så langt i år opprettet 34 nye fulltidsstillinger kun rettet mot å pågripe og kaste ut ulovlige innvandrere i Oslo. Justisministerens selverklærte krig mot ulovlige innvandrere er tilsynelatende hans store stolthet, og det ser ut til å gå sport i å sende ut flest mulig, raskest mulig. Dette skjer uten at noen ser ut til å ofre konsekvensene en eneste tanke: konsekvensene for individene som rammes, men også for samfunnet vårt som helhet. Hvor ble det av de grunnleggende verdiene?


  Mack er frilansskribent og bosatt i Amsterdam. siljemack@hotmail.com

---
DEL