Norge og EU konseptpuslespill

Hva nå, EØS?

EØS-avtalen er 25 år i år. Hva betyr Europa for Norge, og hva sier president Macron om Europas framtid?

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.12.2019

Europas betydning for Norge er stadig interessant. Spesielt må vårt lille land ta forsvarspolitikk og klima på alvor. Og president Emmanuel Macron er nå på banen for et forandret Europa/EU – så hvor står vi, og hva skjer?

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) ga nettopp ut tidsskriftet Internasjonal Politikk om EØS, og som direktør Ulf Sverdrup skriver, har både folket og myndighetene her til lands vært ganske positive til EØS i de 25 årene som har gått. Avtalen om et europeisk økonomisk samarbeid (EØS) har også gjort «grensekryssende aktivitet» enklere og ført «til et mer effektivt hjemlig marked, med økt velferd for felleskapet». Ifølge Sverdrup har Norge en større fordel av EU gjennom EØS enn de har av oss.

The Economist

Avtalen om markedsadgang er underveis blitt utvidet til handel med tjenester, arbeidsvandring (inn/ut), felles finansmarked, og egne regler for offentlig støtte og anskaffelser, konkurranse, forskning og utdanning. EØS har «europeisert» Norge. Med adgangen til EUs indre marked fikk vi noe langt mer enn en frihandelsavtale, der vi slapp alternativet med å bli sperret ute via tollsatser. Dette puslespillet av integreringer har doblet seg til 28 medlemsstater i dag, der Norge, Island og Liechtenstein henger med via EØS. Her kan også nevnes at da avtalen trådte i kraft i 1994, omfattet den under 2000 rettsakter, men siden har den fått tillagt 10 000 nye – hvorav flere tusen er blitt endret eller fjernet underveis. Og som Sverdrup påpeker, er samarbeidet blitt utvidet til nye områder som «mat, finans, digitalisering og miljø».

EU har innført høyere standarder for miljø (se intervju med Marianne Auken) og sosiale forhold – så på en måte har EUs regler ifølge Sverdrup også blitt mer «nordiske».

Ny Tid i julegave

Europas rolle

Men hva med Europa framover – dets geopolitiske rolle, suverenitet og forsvarssamarbeid? Som president Emmanuel Macron sa i et intervju med The Economist sist måned, risikerer Europa i dag «å forsvinne geopolitisk» ved å miste kontrollen over vår skjebne – vi står nærmest «foran stupet». Vel, vi har Brexit, og USAs økende isolasjonisme – inkludert Trumps holdning «it’s your neighbourhood, not mine». Kina ønsker samtidig å splitte Europa for selv å bli mer mektig, ifølge Macron. Han nevner også «NATOs hjernedød» og forklarer: «Man har overhodet ingen koordinering mellom USA og dets NATO-allierte på strategiske beslutninger. Og NATO-allierte Tyrkia har en ukoordinert aggressiv aktivitet i et område hvor våre interesser står på spill.» Macron spør seg om NATOs artikkel 5 om å stå sammen alle som én egentlig vil gjelde i framtiden. Derfor må Europa i en post-NATO-tid styrke sitt forsvarssamarbeid. Det franske europeiske intervensjonsinitiativet (EI2) om å etablere en egen europeisk styrke er et svar i denne retning.

Vel, europeisk forsvarssamarbeid har lenge vært diskutert og igangsatt. Ifølge Øyvind Svendsen og Pernille Rieker i Internasjonal Politikk kom dette for alvor i gang etter et britisk-fransk toppmøte i St. Malo i 1998: «Der ble landene enige om at EU måtte etablere en felles forsvarspolitikk som på sikt kunne gi EU militærkapabiliteter og erstatte Vestunionen som Norge da var knyttet til.»

Norge valgte å samarbeide tett her, noe Svendsen og Rieker mener går under radaren i norsk offentlighet, der NATO dominerer ordskiftet. Men hva vil Norge med slikt samarbeid? Om dette er «liten stat søker status», en imøtegåelse av et stigma som «outsideren» i Europa, eller et håp om større innflytelse ved å bidra innen EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk – vet vi ikke om det har lykkes. Bakenfor ligger i det minste en EØS-ifisering av vår forsvarspolitikk.

Et reformert og suverent EU må ta vare på demokratiske verdier, som solidaritet og
individuell frihet.

Viljen til forsvars- og sikkerhetssamarbeid i EU har vært stor de siste to–tre årene, ifølge Svendsen og Rieker. Man ser for seg et strategisk partnerskap med NATO og et såkalt permanent strukturert samarbeid i Europa (PESCO). Den nye Europakommisjonen med Ursula von der Leyen i spissen har nå også etablert et forsvarsfond (EDF) på over 130 milliarder kroner for forskning og utstyr. Nytt er også en ny fransk-tysk avtale for produksjon av egne tanks og militærfly. … Europa har jo et nabolag med autoritære stater som Russland og Tyrkia.

Det er kanskje på tide å tenke nytt angående forsvar, tenke europeisk sikkerhet (eller nordisk) framfor bare statlig? Hvorfor bruke enorme budsjetter bare på vår egen tue, når en samordning av felles ressurser må kunne være rimeligere? Stort sett er jo militæret der for avskrekking.

Suverenitet

Men hovedpoenget for Europa nå er å beholde sin suverenitet – ikke minst for å bevare de demokratiske verdiene vi er flasket opp på – og da kommer man ikke bort fra å vise styrke. Dette er selvsagt ikke bare et militært spørsmål og det bør heller ikke bli landets dominerende politikk, slik som i USA. Vi er da ikke barbarer?

Von der Leyen ønsker å lede en «geopolitisk kommisjon», og Angela Merkel har uttalt at «tidene der vi kunne basere oss på andre, er over». En rekke utfordringer – også klima og miljø – er for store til å kunne håndteres av enkelte stater alene. Og hva med ny epokegjørende teknologi som kunstig intelligens? Her foreslår Macron at Europa fremmer egne store teknologiske selskaper, strategiske sammenslåinger og gjerne nye avgifter på teknologi ved import – noe som fikk Trump i harnisk nylig. Vel, USA og Kina satser enormt på kunstig intelligens – så hvorfor ikke også Europa, med en porsjon etikk på kjøpet?

Et reformert og suverent EU – inkludert EØS – må ta vare på demokratiske verdier, som solidaritet og individuell frihet. Dette gjelder eksempelvis humanitær solidarisk hjelp for flyktninger i stor nød; minstekriterier for et verdig liv; frihet fra frykt og nød; ytringsfrihet; trosfrihet og fri seksuell legning.

Lokal og europeisk

Hva med de neste 25 årene for EØS? I en stadig mer internasjonalisert verden må samtidig lokal selvbestemmelse ut fra natur, småstedets egenart og skikker få være i fred – med mindre man bryter med en grunnleggende solidaritet og frihet. På nasjonalt nivå kan man iblant spørre seg om tradisjonell nasjonal suverenitet virker avlegs, også når det gjelder eksempelvis et oljeforurensende Norge.

En europeisering for å stå sterkere sammen, et samarbeid om fred (se forsiden), men også tanken om at flere kloke hoder tenker bedre og mer langsiktig sammen – er ikke dette en tanke å lytte mer til?

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.