Jeg har alltid vært rastløs. Jeg elsker å være der ting skjer, å ha det travelt, nesten kaotisk travelt, med mange ting på gang og mange ting å gjøre, slik at jeg, når dagen er over, kan si at «i dag har jeg gjort noe».
For meg er dager som ikke er travle, dager der jeg ikke får utrettet stort, og der jeg må ta kvelden med en følelse av å ikke ha gjort ferdig noe som helst, en ren lidelse. Trege dager gir meg heller ikke et pusterom og en sjanse til å samle krefter. Siden jeg blir så frustrert av de tingene jeg ikke har å gjøre eller ikke får gjort, klarer jeg ikke slappe av, og dagen føles bortkastet.
Tvungen ro er for meg mer en årsak til frustrasjon enn en kilde til potensielt velvære.
Jeg liker å slappe av, altså, men det er bare så utrolig vanskelig å få til. Tvungen ro er for meg mer en årsak til frustrasjon enn en kilde til potensielt velvære. Jeg foretrekker å trene, hardt og lenge, og føle meg bedre på den måten.
Siden jeg er sånn som jeg er, er det ett spørsmål jeg ikke klarer å befri meg fra når jeg leser Learning from Silence, den amerikanske forfatteren Pico Iyers siste bok: Ville jeg klart meg gjennom et opphold på Hermitage uten å bli gal?
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
