Hva har fredsbevegelsen oppnådd?

TO PREVENT OR STOP WARS – WHAT CAN PEACE MOVEMENTS DO? Av Christine Schweitzer og Jørgen Johansen. Irene Publishing, 2016

Ny bok ser på hva fredsbevegelsen kan lære av erfaringer fra tidligere fredskamper.

Foto: / AFP PHOTO / KCNA VIA KNS / KCNA
Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

To prevent or stop wars – what can peace movements do?

Christine Schweitzer og Jørgen Johansen

Irene Publishing, 2016

Mandag 17. oktober var Ny Tid til stede på lanseringen av boken To Prevent Or Stop Wars – What Can Peace Movements Do? av Christine Schweitzer og Jørgen Johansen. De to forfatterne fortalte om arbeidet sitt med å analysere hva fredsbevegelsen faktisk har oppnådd i sine forsøk på å forhindre eller stanse krig, gjennom å analysere syv ulike konflikter fra Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 til USAs invasjon av Irak i 2003. Vi ble fortalt at det er forsket overraskende lite på dette temaet tidligere, og at det å drive kontrafaktisk historieforskning (å analysere hva som kunne ha skjedd dersom bestemte beslutninger eller hendelser hadde skjedd på en annen måte) er en ganske komplisert øvelse. Johansen og Schweitzer mener likevel at det er en del dagens fredsbevegelse kan lære av hva som har lykkes og ikke lykkes i tidligere fredskamper.

Erfaringens betydning. Johansen understreket viktigheten av å lære av historien for ikke å gjenta tidligere feil. «Alle generaler kjenner krigshistorien, og studerer tidligere slag i detalj. Men nesten ingen i fredsbevegelsen kjenner våre historiske kamper, og så lenge vi ikke kjenner historien er vi dømt til å gjenta våre egne feil og mislykkes med å stanse fremtidige kriger,» mente han. Mens Schweitzer gikk i rette med pessimister som har gitt uttrykk for at fredsbevegelsen aldri har lykkes med å stanse en eneste krig, advarte Johansen også mot å idealisere historien. Dersom en overdriver egen betydning, fremhever seire og overser nederlag, ender en opp med å ikke ta nødvendige erfaringer inn over seg. I Norge har vi generelt et idealisert bilde av egen historie, mener Johansen. «Hvor mange kjenner for eksempel til at moderne landminer og håndgranater er oppfunnet i Norge?»

På lag med militæret. På lanseringsmøtet var det særlig to ting som ble fremhevet som viktige å lære av fra tidligere seire. Det ene er at fredsbevegelsen må forholde seg til de væpnede styrkene. Faren for generalstreik i militæret var en viktigere grunn til at svenskene bestemte seg for ikke å gå til krig i 1905 enn demonstrasjoner i gatene, fortalte Johansen. «Vi må få folka i etterretningen og militæret på vår side,» mente han. «De har som regel tilgang til mer informasjon om situasjonen enn oss, og de har større innflytelse.» Schweitzer fortalte at forskning på sosiale bevegelser viser at det er større sjanse for å velte et autoritært regime dersom demonstrantene klarer å overbevise de militære styrkene om ikke å bruke vold, og mente at dette er overførbart også på fredsbevegelsen. En annen ting som ble vektlagt under diskusjonen var at fredsbevegelsen må forsøke å endre diskursen i samfunnsdebatten. Ikke bare komme med nye løsninger på problemene som diskuteres, men stille spørsmålene på en ny måte og dermed sette agendaen for hva som snakkes om og hvordan. Hvis en klarer å få diskusjonen til å handle om hvordan en kan gjøre krig mindre uutholdelig for sivilbefolkningen i konfliktområder, er en allerede langt på vei i å vinne gjennom med et forbud mot klasebomber og landminer.

Fredsbevegelsen kunne ha en negativ virkning på krigens gang. Andelen amerikanere som støttet presidentens krigspolitikk økte i etterkant av de store freds-demonstrasjonene.

Historiske lærdommer. Krisen i forbindelse med Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 er det klareste eksempelet i boken på at fredsbevegelsen har lykkes med å forhindre en krig fra å bryte ut. Johansen skriver overbevisende om at det ble gjort konkrete forberedelser til krig på begge sider, men det endte som kjent med at Sverige godtok Norges uavhengighet uten blodsutgytelser. Særlig viktig for å få den svenske eliten til å gi opp krig som alternativ var at de ikke kunne stole på egne soldater på grunn av agitasjon fra den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Sosialdemokratenes partileder Hjalmar Branting henviste til drapet på Karl 12. i en 1. mai-tale i 1895 der han sa at «Dersom det verste skulle hende, og svenske våpen blir beordret vestover, må de ansvarlige også være forberedt på at noen fra folket kan komme til å, uten ordre, løse av en kule for å forhindre at tusenvis av brødre og slektninger blir ofre for militær vold». Ungsoscialisterna trykket en tekst med overskriften «Ned med våpnene» som de distribuerte i 100 000 eksemplarer der de oppfordret til å hindre krigsutbrudd med generalstreik. I tillegg til arbeiderbevegelsen spilte også kvinnebevegelsen og fredsorganisasjonen Svenska freds- och skiljedomsföreningen en viktig rolle.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.