Hva har fredsbevegelsen oppnådd?

TO PREVENT OR STOP WARS – WHAT CAN PEACE MOVEMENTS DO? Av Christine Schweitzer og Jørgen Johansen. Irene Publishing, 2016

Ny bok ser på hva fredsbevegelsen kan lære av erfaringer fra tidligere fredskamper.

Foto: / AFP PHOTO / KCNA VIA KNS / KCNA

To prevent or stop wars – what can peace movements do?

Christine Schweitzer og Jørgen Johansen

Irene Publishing, 2016

Mandag 17. oktober var Ny Tid til stede på lanseringen av boken To Prevent Or Stop Wars – What Can Peace Movements Do? av Christine Schweitzer og Jørgen Johansen. De to forfatterne fortalte om arbeidet sitt med å analysere hva fredsbevegelsen faktisk har oppnådd i sine forsøk på å forhindre eller stanse krig, gjennom å analysere syv ulike konflikter fra Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 til USAs invasjon av Irak i 2003. Vi ble fortalt at det er forsket overraskende lite på dette temaet tidligere, og at det å drive kontrafaktisk historieforskning (å analysere hva som kunne ha skjedd dersom bestemte beslutninger eller hendelser hadde skjedd på en annen måte) er en ganske komplisert øvelse. Johansen og Schweitzer mener likevel at det er en del dagens fredsbevegelse kan lære av hva som har lykkes og ikke lykkes i tidligere fredskamper.

Erfaringens betydning. Johansen understreket viktigheten av å lære av historien for ikke å gjenta tidligere feil. «Alle generaler kjenner krigshistorien, og studerer tidligere slag i detalj. Men nesten ingen i fredsbevegelsen kjenner våre historiske kamper, og så lenge vi ikke kjenner historien er vi dømt til å gjenta våre egne feil og mislykkes med å stanse fremtidige kriger,» mente han. Mens Schweitzer gikk i rette med pessimister som har gitt uttrykk for at fredsbevegelsen aldri har lykkes med å stanse en eneste krig, advarte Johansen også mot å idealisere historien. Dersom en overdriver egen betydning, fremhever seire og overser nederlag, ender en opp med å ikke ta nødvendige erfaringer inn over seg. I Norge har vi generelt et idealisert bilde av egen historie, mener Johansen. «Hvor mange kjenner for eksempel til at moderne landminer og håndgranater er oppfunnet i Norge?»

På lag med militæret. På lanseringsmøtet var det særlig to ting som ble fremhevet som viktige å lære av fra tidligere seire. Det ene er at fredsbevegelsen må forholde seg til de væpnede styrkene. Faren for generalstreik i militæret var en viktigere grunn til at svenskene bestemte seg for ikke å gå til krig i 1905 enn demonstrasjoner i gatene, fortalte Johansen. «Vi må få folka i etterretningen og militæret på vår side,» mente han. «De har som regel tilgang til mer informasjon om situasjonen enn oss, og de har større innflytelse.» Schweitzer fortalte at forskning på sosiale bevegelser viser at det er større sjanse for å velte et autoritært regime dersom demonstrantene klarer å overbevise de militære styrkene om ikke å bruke vold, og mente at dette er overførbart også på fredsbevegelsen. En annen ting som ble vektlagt under diskusjonen var at fredsbevegelsen må forsøke å endre diskursen i samfunnsdebatten. Ikke bare komme med nye løsninger på problemene som diskuteres, men stille spørsmålene på en ny måte og dermed sette agendaen for hva som snakkes om og hvordan. Hvis en klarer å få diskusjonen til å handle om hvordan en kan gjøre krig mindre uutholdelig for sivilbefolkningen i konfliktområder, er en allerede langt på vei i å vinne gjennom med et forbud mot klasebomber og landminer.

Fredsbevegelsen kunne ha en negativ virkning på krigens gang. Andelen amerikanere som støttet presidentens krigspolitikk økte i etterkant av de store freds-demonstrasjonene.

Historiske lærdommer. Krisen i forbindelse med Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 er det klareste eksempelet i boken på at fredsbevegelsen har lykkes med å forhindre en krig fra å bryte ut. Johansen skriver overbevisende om at det ble gjort konkrete forberedelser til krig på begge sider, men det endte som kjent med at Sverige godtok Norges uavhengighet uten blodsutgytelser. Særlig viktig for å få den svenske eliten til å gi opp krig som alternativ var at de ikke kunne stole på egne soldater på grunn av agitasjon fra den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Sosialdemokratenes partileder Hjalmar Branting henviste til drapet på Karl 12. i en 1. mai-tale i 1895 der han sa at «Dersom det verste skulle hende, og svenske våpen blir beordret vestover, må de ansvarlige også være forberedt på at noen fra folket kan komme til å, uten ordre, løse av en kule for å forhindre at tusenvis av brødre og slektninger blir ofre for militær vold». Ungsoscialisterna trykket en tekst med overskriften «Ned med våpnene» som de distribuerte i 100 000 eksemplarer der de oppfordret til å hindre krigsutbrudd med generalstreik. I tillegg til arbeiderbevegelsen spilte også kvinnebevegelsen og fredsorganisasjonen Svenska freds- och skiljedomsföreningen en viktig rolle.

Tvetydig. Schweitzer tar på sin side for seg motstanden mot Vietnamkrigen, motstanden mot USAs støtte til Contras i Nicaragua, antiatomvåpenbevegelsen på 1980-tallet, «kvinnene i hvitt» i Liberia og motstanden mot krigene mot Irak i 1990–91 og 2003. Motstanden mot Vietnamkrigen behandles særlig grundig. Forfatteren argumenterer for at fredsbevegelsen var medvirkende til at krigen ikke ble trappet enda mer opp fra amerikansk side, og at det store antallet soldater som nektet å tjenestegjøre, eller utførte attentater mot egne offiserer (86 offiserer døde og 700 ble såret i slike angrep i perioden 1969–1972) var medvirkende til det militære nederlaget. (Schweitzer understreker at soldatene som begikk attentater ikke bør regnes til fredsbevegelsen selv om de var

Millionene som demonstrerte mot atomvåpen i Vest-Tyskland på 80-tallet, skapte en politisk situasjon som muliggjorde nedrustningen.

krigsmotstandere.) Imidlertid drøftes også momenter som peker på at fredsbevegelsen kunne ha en negativ virkning på krigens gang. Forskning fra 70-tallet tyder på at andelen amerikanere som uttrykte støtte til presidentens krigspolitikk hadde en viss økning i etterkant av de store fredsdemonstrasjonene, noe som forklares med at fredsbevegelsen var dominert av radikale bevegelser som mange konservative amerikanere var skeptiske til. Samtidig kan det godt tenkes at det kontinuerlige arbeidet til bevegelsen bidro til å snu opinionen mot krigen over tid. I det hele tatt går det frem at selv om de ulike bevegelsene ofte mislyktes med sine umiddelbare, konkrete mål så hadde arbeidet deres stor effekt på andre måter. De mange millionene som demonstrerte mot utplassering av atomraketter i Vest-Tyskland på begynnelsen av 80-tallet, mislyktes i å hindre utplasseringen av nye raketter, men arbeidet deres skapte en ny politisk situasjon som muliggjorde den gjensidige nedrustningen på slutten av samme tiår. Den sovjetiske politikeren Georgy Arbatov uttalte at den store vesttyske fredsbevegelsen var medvirkende til at avspenningstilhengeren Mikhail Gorbatsjov ble valgt til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i 1985.

Brede allianser. Boken avsluttes med å drøfte hvilke faktorer som kan ha medvirket til at visse fredsbevegelser lyktes mens andre mislyktes. Mange av dem er ting som bevegelsene selv ikke har innflytelse over, som konfliktens varighet eller tapstall av egne soldater. Av de faktorene som kan påvirkes konkluderer forfatterne med at sjansene for suksess øker dersom bevegelsen er bygd opp av brede allianser som inkluderer «moderate» krefter som representanter for sentrums- og konservative partier, kirker og fagbevegelse, og at fredsbevegelsen har direkte kontakt med ikke-statlige bevegelser i «fiendelandet» – som er viktig for å bryte ned fiendebilder og minske lysten til å drepe hverandre.

To Prevent Or Stop Wars – What Can Peace Movements Do? skjemmes dessverre av en litt lemfeldig redigering. Et par steder i begynnelsen gjentas hele avsnitt to ganger etter hverandre, og noen steder oppstår variasjoner i skriftstørrelsen. Flere steder står det «U.S.» (USA) i stedet for «us» (oss), noe jeg antar skyldes et aggressivt retteprogram, og alle notene fra 66 til 85 er forskjøvet slik at note 67 viser til referanse 66. Feilene hemmer egentlig ikke leseopplevelsen, men de kan gjøre at leseren sitter igjen med et inntrykk av at boken er mindre gjennomarbeidet enn den er, for jeg oppfatter det som at det ligger svært mye arbeid bak innholdet. Boken er svært lærerik, og med sine 133 sider (inkludert en ti siders litteraturliste) er den overkommelig å lese for alle som behersker grunnleggende engelsk. Forhåpentligvis kan arbeidet til Schweitzer og Johansen bidra til inspirasjon og lærdommer for fredsaktivistene som skal stanse planlagte eller påbegynte kriger i fremtiden.

 

---
DEL