Bok Hello World

Kunstig intelligens eller menneskelige luner?

Matematikeren Hannah Fry har utforsket den kunstige intelligensens tilkortkommenheter og muligheter. En fruktbar arbeidsdeling mellom maskin og menneske er mulig – og nødvendig, mener hun.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 02.01.2019
Hello World! How to be Human in the Age of the Machine
Forfatter: Hannah Fry
Doubleday, USA

Teknisk Ukeblad melder om at det trondheimbaserte selskapet Sevendof har fått EU-støtte til å etablere et nettverk av dronestasjoner over hele Norge – med autonome droner som kan utføre oppgaver for ulike oppdragsgivere. Dette er et klart bilde på hvordan kunstig intelligens (KI) og automatiserte systemer inntar livsrommet vårt. Hva disse systemene egentlig gjør og brukes til, går åpenbart over hodet på oss på forskjellige måter. Er vi misfornøyd med dem, må vi stille oss spørsmålet om hvorvidt vi kan løse oppgavene bedre selv – begrenset som vi er av våre sanser, forstanden som er oss gitt og vår menneskelige intelligens.

Fra tjener til tyrann

Boken Hello World! How to be Human in the Age of the Machine ser ikke på drømmene – eller marerittene – om framtidens perfekte KI, men fokuserer på dagen i dag – på vårt frustrerende samliv med den imponerende, men høyst ufullkomne kunstige intelligensen.

Vi venner oss gradvis til programmer og hjelpemidler som nesten umerkelig har tatt over store deler av hverdagen vår – søkemotorer, apper og automatiske systemer som skal legge til rette for et enklere liv. Men når algoritmene også blir tatt i bruk innen medisin, juss, forsvar og overvåkningstjenester, oppleves det som om datateknologiens tjenere gradvis tar over makten og ender opp som tyranner.

Hva foretrekker vi? Maskinens objektive feilbarlighet eller menneskenes subjektive luner?

Hello World! er bygget opp som en underholdende remse av anekdoter som illustrerer automatiseringens viderverdigheter. Eksemplene spenner fra det bisarre og lattervekkende til det sjokkerende og skrekkinngytende.

Fry minner oss på den dramatiske hendelsen i 1983 der den sovjetiske offiseren Stanislav Petrov unnlot å innlede motangrep da det så ut til at fem amerikanske atomraketter var på vei mot Russland. Hadde avgjørelsen vært overlatt til en automatisert algoritme, ville det ikke vært rom for Petrovs veloverveide ordrenekt, påpeker forfatteren.

Ny Tid i julegave

Et motsatt og komisk eksempel er historien om Robert Jones, som stolte så blindt på GPS-en at han tok inn på en krøttersti og bare så vidt unngikk å kjøre utfor et stup. Vi rister på hodet når GPS-systemet vil ha oss til å velge en upraktisk vei, og føler oss overbevist om at vår egen hjerne og vurderingsevne tross alt er uovertruffen. Den store styrken i Frys bok er at hun ikke stopper ved en slik «algoritme-antipati», men snarere nyanserer problemet: Det avgjørende spørsmålet er nemlig hva vi skal gjøre i tilfeller der vi ikke vet bedre selv.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.