Hva er viktigst?

Henger teknologiske fremskritt sammen med etiske fremskritt? Hva er det egentlig som gjør at Norge er blant de mest humanistisk fremstående samfunn i verden? 

Jabari er en syrisk forfatter og journalist, og har bodd i Levanger som fribyforfatter siden 2014.

Hva handler «fremskritt» om? Dypest sett om to ting: Hvilken moral som dominerer i samfunnet, og hvilke teknologiske verktøy som brukes for å tjene samfunnet.
Stort sett er det et viktig gjensidighetsforhold mellom disse to, men forholdet speiles aldri fullstendig. Det er ikke nødvendigvis sånn at et samfunns etikk er godt utviklet selv om man bruker det fremste innen teknologi i produksjon og forbruk. På samme måte er det ikke nødvendigvis sånn at teknologien er utviklet selv om samfunnet har gjort store fremskritt når det gjelder etikk og menneskerettigheter.
Men hva er viktigst av disse to tingene? Det viktigste er hvordan man sikrer vedvarende stabilitet i et samfunn når det gjelder den humanitære situasjonen. Man kan komme frem til svar på dette spørsmålet ved å sammenlikne to typer samfunn som er på samme inntektsnivå, slik at den økonomiske faktoren ikke er årsaken til forskjellene.

Så la oss sammenlikne Norge med samfunn i Midtøsten. Mange land i Midtøsten har en inntekt som er på samme nivå eller høyere enn Norge om man bruker alle målestokker for å definere inntekt. Norge er i toppsjiktet i verden når det gjelder teknologi, men har likevel ikke kommet på høyde med enkelte land i Midtøsten – for eksempel Saudi-Arabia, som importerer den mest moderne teknologien verdens fabrikker produserer til høyeste pris. Dette gjelder også Tyrkia, som bruker det aller fremste innen teknologi på flere av landets arbeidsplasser.
Men gjenspeiles Tyrkia og Saudi-Arabias relative teknologiske overlegenhet over Norge i tilsvarende høy etisk standard?

Følger man med på global statistikk over forbrytelser i samfunnet, tegner den lave kriminalitetsraten i Norge seg tydelig opp. Dette gjelder selvfølgelig også i sammenlikning med de to nevnte landene. I statistikken fra 2007, for eksempel, finner vi at det bare forekom ett drap per 128 000 nordmenn. I Saudi-Arabia var det ett drap per 108 000 personer, mens det i Tyrkia var ett drap per 16 000 personer. Norge har altså mye lavere andel drap i forhold til de to andre samfunnene – til tross for at både Tyrkia og Saudi-Arabia har mye strengere lover og avstraffelser når det gjelder drap.

Norge er et dogmefritt samfunn.

En annen målestokk som impliserer den humanitære situasjonen i et land, er gjennomsnittlig levealder.
Ifølge FN-statistikk for perioden 2015–2020 er gjennomsnittlig levealder i Norge 78 år for menn og 81 år for kvinner. I Tyrkia er gjennomsnittlig levealder 71 år for menn og 74 år for kvinner, mens tallene fra Saudi-Arabia viser 70 år for menn og 75 år for kvinner. Norge kommer altså best ut her.
FN har, for å unngå for mange ulike standarder og for mange sammenlikninger, etablert begrepet «menneskelig utvikling», som innbefatter et lands gjennomsnittlige inntekt, gjennomsnittlige levealder og gjennomsnittlige arbeidsledighet. Dette brukes som en felles standard for sammenlikning av ulike lands generelle utvikling. Ifølge globale rapporter utgitt av FN, har Norge beholdt førsteplassen i menneskelig utvikling i fem år. Dermed fremstår Norge som et av verdens mest fremstående land. Mer spesifikt kan vi si at landet står i fremste rekke når det gjelder humanisme, og i annen rekke når det gjelder teknologi.

Da blir spørsmålet: Hva slags etisk system er det som dominerer i Norge, og som gjør at det er blant de mest humanistisk fremstående samfunn i verden? Og hva er individets plikter i dette systemet, all den tid vi er etiske individer som har fordel av å bevare og utvikle dette samfunnet?
Gransker man strukturen i landet, stikker to observasjoner seg frem. Den første er at Norge er et dogmefritt samfunn. Det vil si at ingen moral som springer ut av et politisk system eller en religiøs struktur, får dominere.
Samfunnsstrukturen preges av en enighet mellom staten som system og individene som aktører i dette systemet – en allmenn enighet om prinsippene i menneskerettighetene, som fungerer som dette samfunnets kompass.
Den andre observasjonen er at samfunnsmedlemmene samtidig vurderer staten – i dens juridiske forstand – som den grunnleggende autoriteten når det gjelder å oppnå rettigheter. Det finnes ingen annen autoritet eller noen andre midler med myndighet til å realisere rettferdighet i alle sine former.
På bakgrunn av dette blir individets plikt å støtte denne dualiteten og prinsippene for menneskerettighetene i landet, og å utvikle sine individuelle ytelser med hensyn til hva som utvikler samfunnets stabilitet. I hvert fall hvis vi betrakter oss selv som individer som tilhører et humant og etisk system, og som har nytte av å bevare Norge slik det fremstår: i en særstilling blant de mest humanistiske samfunn i verden.


Jabari er en syrisk forfatter og journalist, og har bodd i Levanger som fribyforfatter siden 2014.

---
DEL