Hva er det med Italia?

Den italienske forfatteren Roberto Saviano sitter rett imot meg, fire meter unna i en svart lenestol. I sidekulissene gjemt bak forhengene står en svartkledd stor kar på hver sin side – med hendene i kors, bevæpnet, konstant på utkikk.
Roberto Saviano (39) er en modig kritiker av den italienske mafiaen. Han står bak boken Piranhas (2016) og var med som manusforfatter på filmen ved samme navn i hovedkonkurransen på Berlinalen. (Foto: Truls Lie)
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.03.2019

Saviano har politibeskyttelse etter oppgjøret med Napoli-mafiaen (Cammoraen) – på grunn av boken Gomorra (2006), filmen Gomorra (2008) og tv-serien Gomorrah (HBO, 2014–). Salen her på Berlinalens «Talent Campus» er stappfull etter at dette gamle teatret av sikkerhetshensyn ble tømt før vi fikk komme inn i bygningen.

Saviano (39) er en modig kritiker av den italienske mafiaen. Han står nå bak boken Piranhas (2016) og var med som manusforfatter på filmen Piranhas i hovedkonkurransen på Berlinalen – basert på boken. De fikk faktisk gulløven i Berlin for manuset.

Jeg møter også Letizia Battaglia (84), som har konfrontert og avslørt mafiaen i en årrekke. Kim Longinottos dokumentar Shooting the Mafia dreier seg om denne berømte fotografen (les intervjuet med Battaglia her).

Mafiafilmer som Gudfaren og Goodfellas er «noe dritt»

Både Saviano og Battaglia er tydelige på at det vi har blitt servert av mafiafilmer – som Gudfaren (Coppola, 1972/74/90) og GoodFellas (Scorsese, 1990) – er «noe dritt». Italiensksnakkende Saviano kaller det estetisering. Italiensksnakkende Battaglia med det rødrosa håret spytter nærmest ut det engelske utrykket «It’s shit!» på mitt spørsmål om disse filmene, som ifølge de to er romantisert, der kriminelle framstilles som karismatiske skikkelser og blir manges forbilder.

FRA SHOOTING THE MAFIA. Roberto Saviano og Letizia Battaglia er to modige kritikere av italiensk mafia.

Fattig ungdom i Napoli tjener i dag rundt 50 euro uken på ærlig arbeid. Men som Saviano sier, lar de seg gjerne heller friste med 500 eller 5000 euro som kriminelle. Regissør Claudio Giovannesi valgte ut unge amatørskuespillere fra Napoli til Piranhas. Unge «uskyldsrene» 15-åringer – som i filmen sier «vi ville aldri gjøre en flue fortred!». Men så fanges de inn i en ond sirkel av kriminalitet og vold med tragisk utløp. Som Saviano forteller oss, har mange nærmest ikke annet valg, da 30 prosent faller ut av skolen, og arbeidsløse mister respekt eller latterliggjøres. Regissøren forsøker å vise at kriminalitet også kan være et moralsk valg der man sørger for familien, beskytter nabolagsgjengen, eller kanskje mors butikk – mot mafia og andre utenfor. Enn så lenge, det ender jo stort sett med tragisk utfall.

Det minner jo om hva skjedde med Gudfaren, der Michael Corleone, den i utgangspunktet «uskyldsrene» (Al Pacino) fra Corleone, likevel ender opp som beryktet mafiaboss og velsignet av paven – men på gresk-tragisk vis blir sittende igjen alene etter at hans kjære datter myrdes?

Palermo

I Shooting the Mafia forteller Battaglia hvor lei hun ble av å fotografere «blod, blod og atter blod», der hun fotograferte Cosa Nostras ugjerninger på Sicilia på 70-tallet. Dette var 30 år før Saviano skrev om Camorra-mafiaen i Napoli. Den gang ble Battaglia første kvinnelige fotograf i en italiensk dagsavis – i venstredreide L’Ora i Palermo. Hun kunne telle opptil 7 mafiarelaterte drap om dagen – 1000 i året. Shoot the Mafia viser etter hvert hvordan Palermo ville kvitte seg med mafiaen, eksempelvis rettssaken der nesten 400 ble dømt i 1986. Men i 1992 hevner Cosa Nostra seg på myndighetene – de elskede dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino myrdes. Men da fikk Palermos befolkning virkelig nok, noe folkemassene i filmen tydelig viser.

Likevel. Etter at Battaglia la Pentax-kameraet fra seg i 1986 og gikk inn i Palermos byråd et tiår – forteller hun at mafiaen dessverre fremdeles bestemmer. Likeledes sier Ny Tids italienske kritiker Francesca Borri det samme om mafiaen i sin hjemby Barri (se side 14). Mafiaen i dag er nærmest «en stat i staten», de trenger ikke lenger drepe som før. Berlusconis Italia har de siste 20 årene latt seg infiltrere på toppnivå. Som en ung enke ropte i Shooting the Mafia under Falcones begravelse: «Dere forandrer dere aldri!»

Italiensk film

Utover dagens kjente serier som Min briljante venninne (HBO, Savero Constanzo, basert på Elena Ferrantes romaner) og Paolo Sorrentinos The Young Pope / The New Pope dukket det i Berlin opp flere unge filmskapere med konkurransefilmer – jeg nevner Normal, Anbessa, Dafne, Flesh Out eller Selfie (Agostino Ferrente, mobilvideoer fra Napoli-ungdom).

Italia har mange talenter. men som sagt her, også noen svært modige: Letizia Battaglia mottok en mengde dødstrusler, men opplevde selv ubeskyttet aldri et attentat. Roberto Saviano er halvparten så gammel, og har i 12 år levd verden rundt med et beskyttende vaktkorps. Da han besøkte Napoli sist, ble han fulgt av to dusin bevæpnede vaker, kjørende med skuddsikker bil.

Likevel: Saviano forteller oss i salen at han må trenge gjennom til råskapen, for først når vi ser, kan samfunnet handle annerledes.

Som forventet kaller Napolis borgermester, Luigi de Magistris, ham for en frafallen som har mistet sin napolitanske kropp og sjel. Borgermesteren forteller Gulløve-vinneren om byens borgere som står i skitten og arbeider for å bedre byen – som visstnok møter de skadelidende berørt av mafiaen. Og den populære komikeren Biago Izzo (Radio2) omtaler Saviano som han som ikke bor i Napoli og derfor ikke har rett til å uttale seg negativt eller servere «klisjeer» om byen.

Derimot står Palermos borgermester, Leoluca Orlando, på Saviano og Battaglias side – og kjemper mot den fremdeles høyst levende mafiaen. Radikalt nok mener Orlando at Palermo skal være åpen, slik de motsetter seg Italias strenge innvandringspolitikk.

Battaglia har nå invitert meg til Palermo i påsken. Så mer om Sicilia senere!


 

Les også: Omtale av Shooting the Mafia og intervju med Battaglia: Mafiaens makt

Kommentarer