Publisert: 01.11.2018
Kay Bailey Hutchison – USAs ambassadør til NATO – uttalte nylig at «vi vurderer å ta ut» russernes nye rakettsystem SSC-8. Denne uttalelsen burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. I tillegg til å være en uansvarlig uttalelse, sier den mye om hvor vi er på vei.
Vestlig presse hamrer for tiden løs på Russland i en gigantisk demoniseringskampanje, hvis mål er at ingen skal stille spørsmål ved at NATO både ruster opp og flytter sine posisjoner helt opp til Russlands grenser.
Og at den nye situasjonen i Europa helt og holdent er russernes skyld; at russerne plutselig har blitt aggressive og har nye ambisjoner om å utvide sitt territorium.
Men er det så sikkert? Er det kanskje på tide at vi stiller spørsmål ved våre disposisjoner og våre sannheter? For er det virkelig slik at Russland er vår fiende? Eller er det andre grunner til at denne situasjonen har oppstått?
Sør-Amerika under den kalde krigen
Etter at Jacobo Árbenz Guzmán hadde blitt demokratisk valgt president i Guatemala i 1951, startet han omfattende jordreformer i landet. Han ville kaste ut United Fruit Company og gi jorden tilbake til lokalbefolkningen. Amerikanerne mistenkte nå sovjetisk innblanding i Guatemalas indre anliggender (noe som senere viste seg å være feil). Men dette fikk den amerikanske FN-ambassadøren Henry Cabot Lodge til å komme med et voldsomt utfall mot den sovjetiske delegasjonen på et møte i FN-salen i New York: «Stay out of this hemisphere!»
(Legg merke til ordene: Hold dere unna denne vestlige halvkulen!)
Ti år senere forsøkte Sovjetunionen virkelig å etablere seg på den vestlige halvkule – denne gangen på Cuba. Som vi vet, reagerte USA med trusler om bruk av massiv militærmakt etter at utskytningsramper for sovjetiske atomraketter hadde kommet til syne på spionflyenes fotografier. Dette var utenkelig! Raketter 1800 kilometer fra Washington? President Kennedy sa i en TV-tale til det amerikanske folket: «The purpose of these missiles, can be none other than to provide a nuclear strike capability against the Western hemisphere.»
Knapt 20 år senere var det Nicaraguas tur. Reagan-administrasjonen uttalte at de så på en mulig sovjetisk innblanding og etablering der som «en trussel mot våre vitale strategiske interesser».
Amerikanerne tillater simpelthen ikke at fremmede makter etablerer seg noe sted på den vestlige halvkule. Dette ble nedfelt allerede i 1823 i Monroe-doktrinen; som kort og godt sier at USA – etter at landene i sentral og Sør-Amerika hadde kastet ut sine europeiske koloniherrer – vil se på enhver etablering av fremmed makt på den vestlige halvkule som en uakseptabel trussel mot sin sikkerhet (core strategic interest).
Ny maktkamp etter Bucuresti 2008
I lys av dette er det interessant å se nærmere på NATOs utvidelse fra 1990 og frem til i dag. Hvis man er med på at Russland fortsatt er en global stormakt, eller i alle fall en betydelig regional stormakt, burde det være mulig å innse at Russland, akkurat som USA eller Kina, er meget interessert i sin strategiske sikkerhet. Og derfor i sine relativt nære, og helt nære, områder. Dette er følsomt for alle store makter. USA inkluderer hele den vestlige halvkule i sitt nærområde.
«Russland har blitt mer opptatt av nærområdet sitt,» forteller Thomas Slensvik ved Forsvarets stabsskole i en artikkel i Dagbladet 10 juli i år. Dette utsagnet representerer på mange måter det synet som daglig gjentas i vestlig presse. Det er en grov forenkling, for ikke å si en fordreining, av virkeligheten. Russland har som alle stormakter alltid vært opptatt av nærområdet sitt.
La oss si at Mexico og Bahamas i nær fremtid skulle bli medlemmer i en militærallianse med Russland. Hvordan hadde USA reagert?
Og etter NATO-møtet i Bucuresti i 2008, med plutselige utsikter til at Georgia og Ukraina skulle bli NATO-land, ble de selvfølgelig intenst – eller bedre formulert – panisk opptatt av dette. Det er 45 mil fra det nordøstre hjørnet av Ukraina til Moskva.
For det var møtet i Bucuresti i 2008 som virkelig forandret alt. At nabolandene Georgia og Ukraina skulle tas opp som medlemmer i NATO, slik møteprotokollen til NATO stadfestet, var for russerne en så stor trussel mot deres vitale strategiske sikkerhet at de umiddelbart satt eseg ned og pønsket ut hvilke mottrekk de kunne iverksette. Man kan jo tenke seg hva de følte og sa seg imellom, da de plutselig skulle forestille seg amerikanske soldater i fjellene i Kaukasus eller i Sevastopol.
La oss foreta et tankeeksperiment: La oss si at Mexico og Bahamas i nær fremtid skulle bli medlemmer i en militærallianse med Russland. Hvordan hadde USA reagert? Hadde USA følt dette som en trussel mot sitt sikkerhetsmessige kjerneområde? Russiske soldater bare noen kilometer fra USA›s grense mot Mexico? Russiske raketter på Bahamas?
Og la oss si at litt over halvparten av befolkningen på for eksempel Bahamas var for at landet skulle gå med i alliansen med Russland. Ville USA tatt hensyn til dette?
NATO ansvarlig for krisen i Ukraina
Det er interessant hvordan NATO har hoppet bukk over grunnleggende politiske maktbalanseprinsipper i spørsmål som er så viktige for oss alle. Mange mener jo i dag at det nettopp var maktbalansen som hindret den kalde krigen i å bli varm. Og det er nesten enda mer interessant hvordan media i Vesten hele tiden hamrer inn budskapet om det nye, aggressive Russland – uten at noen stiller spørsmål om hva som har ført til denne nye internasjonale situasjonen. Hvor skal dette ende? Hva er det dette skal det lede til?
Amerikaneren George F. Kennan var mannen som i 1946 formulerte doktrinen om nødvendigheten av å demme opp for Sovjetunionens mulige fremtidige ekspansjon. Han var rådgiver for president Harry S. Truman.
Over 50 år senere advarte han mot utvidelsen av NATO østover mot Russlands grense etter Sovjetunionens sammenbrudd med ordene: «a strategic blunder of potentially epic propotions.»
Hva er det som gjør at Vesten tilsynelatende tror at russerne synes det er akseptabelt å få NATO inn på dørstokken når USA ikke tolererer en strategisk konkurrent på hele den vestlige halvkule? Hva er det egentlig NATO vil?
Selv ikke den amerikanske professoren og kanskje verdens fremste ekspert på strategiske sikkerhetsstudier, John Mearsheimer, klarer å svare på det. Selv om han holder foredrag med titler som: «Why the West, not Putin, is responsible for the Ukraine crisis.» Det gir en spesiell smak i munnen å tenke på Gorbatsjovs visjon om «det felleseuropeiske hus» i disse dager. Hvordan tok vi imot hans utstrakte hånd? Russland er nå den utstøtte. Og i øst har en kjempe våknet.
Imens drar Jens Stoltenberg rundt som en ivrig ambassadør for opprusting. Til alles jubel er Russland blitt aggressivt!
I perioden 1991–2008 fungerte de ny-selvstendige nasjonene Ukraina og Georgia som nøytrale bufferstater mellom øst og vest. Det er ingen tilfeldighet at begge landene har opplevd krig siden NATO›s vedtak i 2008.
Og det er en blank løgn, når NATO›s ledere, inklusive Jens Stoltenberg, forteller at Russlands reaksjoner har kommet som en overraskelse.
Å presse en stormakt så hardt på dens vitale sikkerhetsinteresser at den til slutt blir desperat, er ikke ansvarlig utenrikspolitikk.
For hva gjør den sterkeste gutten i klassen når alle de andre guttene går sammen og presser ham opp i et hjørne?
