Hva er det egentlig NATO vil?
Publisert: 01.11.2018
Kay Bailey Hutchison – USAs ambassadør til NATO – uttalte nylig at «vi vurderer å ta ut» russernes nye rakettsystem SSC-8. Denne uttalelsen burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. I tillegg til å være en uansvarlig uttalelse, sier den mye om hvor vi er på vei.
Vestlig presse hamrer for tiden løs på Russland i en gigantisk demoniseringskampanje, hvis mål er at ingen skal stille spørsmål ved at NATO både ruster opp og flytter sine posisjoner helt opp til Russlands grenser.
Og at den nye situasjonen i Europa helt og holdent er russernes skyld; at russerne plutselig har blitt aggressive og har nye ambisjoner om å utvide sitt territorium.
Men er det så sikkert? Er det kanskje på tide at vi stiller spørsmål ved våre disposisjoner og våre sannheter? For er det virkelig slik at Russland er vår fiende? Eller er det andre grunner til at denne situasjonen har oppstått?
Sør-Amerika under den kalde krigen
Etter at Jacobo Árbenz Guzmán hadde blitt demokratisk valgt president i Guatemala i 1951, startet han omfattende jordreformer i landet. Han ville kaste ut United Fruit Company og gi jorden tilbake til lokalbefolkningen. Amerikanerne mistenkte nå sovjetisk innblanding i Guatemalas indre anliggender (noe som senere viste seg å være feil). Men dette fikk den amerikanske FN-ambassadøren Henry Cabot Lodge til å komme med et voldsomt utfall mot den sovjetiske delegasjonen på et møte i FN-salen i New York: «Stay out of this hemisphere!»
(Legg merke til ordene: Hold dere unna denne vestlige halvkulen!)
Ti år senere forsøkte Sovjetunionen virkelig å etablere seg på den vestlige halvkule – denne gangen på Cuba. Som vi vet, reagerte USA med trusler om bruk av massiv militærmakt etter at utskytningsramper for sovjetiske atomraketter hadde kommet til syne på spionflyenes fotografier. Dette var utenkelig! Raketter 1800 kilometer fra Washington? President Kennedy sa i en TV-tale til det amerikanske folket: «The purpose of these missiles, can be none other than to provide a nuclear strike capability against the Western hemisphere.»
Knapt 20 år senere var det Nicaraguas tur. Reagan-administrasjonen uttalte at de så på en mulig sovjetisk innblanding og etablering der som «en trussel mot våre vitale strategiske interesser».
Amerikanerne tillater simpelthen ikke at fremmede makter etablerer seg noe sted på den vestlige halvkule. Dette ble nedfelt allerede i 1823 i Monroe-doktrinen; som kort og godt sier at USA – etter at landene i sentral og Sør-Amerika hadde kastet ut sine europeiske koloniherrer – vil se på enhver etablering av fremmed makt på den vestlige halvkule som en uakseptabel trussel mot sin sikkerhet (core strategic interest).
… OBS. teksten fortsetter …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)
