Hva er det egentlig NATO vil?

Den store NATO-øvelsen som pågår i Midt-Norge i disse dager, skal ifølge vår regjering gi oss en følelse av trygghet. Men gir kursen NATO har staket ut de siste årene, en trygghetsfølelse?

Photo by Remko de Waal / ANP / AFP
Lund er professor i arkitektur på NTNU.

Kay Bailey Hutchison – USAs ambassadør til NATO – uttalte nylig at «vi vurderer å ta ut» russernes nye rakettsystem SSC-8. Denne uttalelsen burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. I tillegg til å være en uansvarlig uttalelse, sier den mye om hvor vi er på vei.

Vestlig presse hamrer for tiden løs på Russland i en gigantisk demoniseringskampanje, hvis mål er at ingen skal stille spørsmål ved at NATO både ruster opp og flytter sine posisjoner helt opp til Russlands grenser.

Og at den nye situasjonen i Europa helt og holdent er russernes skyld; at russerne plutselig har blitt aggressive og har nye ambisjoner om å utvide sitt territorium.

Men er det så sikkert? Er det kanskje på tide at vi stiller spørsmål ved våre disposisjoner og våre sannheter? For er det virkelig slik at Russland er vår fiende? Eller er det andre grunner til at denne situasjonen har oppstått?

Sør-Amerika under den kalde krigen

Etter at Jacobo Árbenz Guzmán hadde blitt demokratisk valgt president i Guatemala i 1951, startet han omfattende jordreformer i landet. Han ville kaste ut United Fruit Company og gi jorden tilbake til lokalbefolkningen. Amerikanerne mistenkte nå sovjetisk innblanding i Guatemalas indre anliggender (noe som senere viste seg å være feil). Men dette fikk den amerikanske FN-ambassadøren Henry Cabot Lodge til å komme med et voldsomt utfall mot den sovjetiske delegasjonen på et møte i FN-salen i New York:  «Stay out of this hemisphere!»

(Legg merke til ordene: Hold dere unna denne vestlige halvkulen!)

Ti år senere forsøkte Sovjetunionen virkelig å etablere seg på den vestlige halvkule – denne gangen på Cuba. Som vi vet, reagerte USA med trusler om bruk av massiv militærmakt etter at utskytningsramper for sovjetiske atomraketter hadde kommet til syne på spionflyenes fotografier. Dette var utenkelig!  Raketter 1800 kilometer fra Washington? President Kennedy sa i en TV-tale til det amerikanske folket: «The purpose of these missiles, can be none other than to provide a nuclear strike capability against the Western hemisphere.»

Knapt 20 år senere var det Nicaraguas tur. Reagan-administrasjonen uttalte at de så på en mulig sovjetisk innblanding og etablering der som «en trussel mot våre vitale strategiske interesser».

Amerikanerne tillater simpelthen ikke at fremmede makter etablerer seg noe sted på den vestlige halvkule. Dette ble nedfelt allerede i 1823 i Monroe-doktrinen; som kort og godt sier at USA – etter at landene i sentral og Sør-Amerika hadde kastet ut sine europeiske koloniherrer – vil se på enhver etablering av fremmed makt på den vestlige halvkule som en uakseptabel trussel mot sin sikkerhet (core strategic interest).

Ny maktkamp etter Bucuresti 2008

I lys av dette er det interessant å se nærmere på NATOs utvidelse fra 1990 og frem til i dag.  Hvis man er med på at Russland fortsatt er en global stormakt, eller i alle fall en betydelig regional stormakt, burde det være mulig å innse at Russland, akkurat som USA eller Kina, er meget interessert i sin strategiske sikkerhet. Og derfor i sine relativt nære, og helt nære, områder. Dette er følsomt for alle store makter. USA inkluderer hele den vestlige halvkule i sitt nærområde.

«Russland har blitt mer opptatt av nærområdet sitt,» forteller Thomas Slensvik ved Forsvarets stabsskole i en artikkel i Dagbladet 10 juli i år.  Dette utsagnet representerer på mange måter det synet som daglig gjentas i vestlig presse. Det er en grov forenkling, for ikke å si en fordreining, av virkeligheten. Russland har som alle stormakter alltid vært opptatt av nærområdet sitt.

La oss si at  Mexico og Bahamas i nær fremtid skulle bli medlemmer i en militærallianse med Russland. Hvordan hadde USA reagert? 

Og etter NATO-møtet i Bucuresti i 2008, med plutselige utsikter til at Georgia og Ukraina skulle bli NATO-land, ble de selvfølgelig intenst – eller bedre formulert – panisk opptatt av dette. Det er 45 mil fra det nordøstre hjørnet av Ukraina til Moskva.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

2 kommentarer

  1. Alltid hyggelig å bli sitert, men jeg kan ikke huske å ha skrevet det jeg blir gjengitt med.
    Jeg har imidlertid blitt sitert i Dagbladet omtrent på samme tid at det KINA først og fremst er interessert i, er landets eget nærområde. – i en artikkel om Kina https://www.dagbladet.no/nyheter/frykter-kina-trener-pa-a-angripe-usa/70114010.
    Hvis det skulle vise seg at min hukommelse spiller meg et puss, tar jeg gjerne en mer utfyllende referanse på det, så kan jeg sikkert utdype det.
    Mvh
    Thomas Slensvik, Forsvarets Høgskole – Mediegruppen

    • Hei Thomas, Takk for din kommentar!

      Jeg refererer i mitt innlegg til Dagbladet tirsdag 10. juli ( s.4 – 5 ) iår, artikkelen «Putin splitter Norge i to», av Audun Hageskal.
      Jeg siterer her og nå andre og tredje setning under kapittelet; Nært, men fjernt : «Russland har blitt mer selvhevdende enn tidligere. De er også mer opptatt av nærområdet sitt, og er villig til å bruke militærmakt der.»
      Såvidt jeg kan se er du en av to (Julie Wilhelmsen, NUPI)
      som er intervjuet av journalisten, og uttaler deg som fagkyndig angående emnet.

      Av egen erfaring vet jeg at når ens utsagn blir referert, er det ikke alltid teksten blir like nyansert som om man hadde skrevet teksten selv. Imidlertid opplever jeg utsagnet som ganske entydig, og etter min mening, som jeg skriver i innlegget; feilaktig. Jeg mener at Russland alltid har vært opptatt av nærområdet sitt.

      Jeg tror forøvrig heller ikke russerne har blitt mer selvhevdende. Deres handlinger er direkte reaksjoner på Nato’s utvidelse, og planlagte utvidelse, østover.
      Jeg tror de føler seg direkte truet.

      Og etter maktskiftet i Ukraina i 2014 fryktet de at Nato’s inntreden kunne komme snart. De reagerte umiddelbart ved å ta kontroll over Krim, og dermed Sevastopol, russisk flåtebase siden 1783.

      Og angående østlige Ukraina: David Cameron, og senere Boris Johnson, har sammenliknet Putin med Hitler, og hevdet at Putins plan er å invadere hele Ukraina for å gjenskape et slags stor-russland à la Sovjetunionen.
      Dette er ren nonsense! Russerne vet utmerket godt at et slikt prosjekt ville koste mye mer enn det smaker; rett og slett være helt ødeleggende for dem selv. ( jfr invasjonen av Afghanistan 1979 – 89, som sterkt bidro til å ødelegge den sovjetiske økonomien og dermed fremskynde sammenbruddet )
      Deres mål, det de holder på med, er å med alle tenkelige midler HINDRE, at Ukraina blir et Natoland.

      For et Ukraina i Nato, det er deres største mareritt.

      Mvh, Fredrik Lund

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.