Hva er det egentlig NATO vil?
Publisert: 01.11.2018
Kay Bailey Hutchison – USAs ambassadør til NATO – uttalte nylig at «vi vurderer å ta ut» russernes nye rakettsystem SSC-8. Denne uttalelsen burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. I tillegg til å være en uansvarlig uttalelse, sier den mye om hvor vi er på vei.
Vestlig presse hamrer for tiden løs på Russland i en gigantisk demoniseringskampanje, hvis mål er at ingen skal stille spørsmål ved at NATO både ruster opp og flytter sine posisjoner helt opp til Russlands grenser.
Og at den nye situasjonen i Europa helt og holdent er russernes skyld; at russerne plutselig har blitt aggressive og har nye ambisjoner om å utvide sitt territorium.
Men er det så sikkert? Er det kanskje på tide at vi stiller spørsmål ved våre disposisjoner og våre sannheter? For er det virkelig slik at Russland er vår fiende? Eller er det andre grunner til at denne situasjonen har oppstått?
Sør-Amerika under den kalde krigen
Etter at Jacobo Árbenz Guzmán hadde blitt demokratisk valgt president i Guatemala i 1951, startet han omfattende jordreformer i landet. Han ville kaste ut United Fruit Company og gi jorden tilbake til lokalbefolkningen. Amerikanerne mistenkte nå sovjetisk innblanding i Guatemalas indre anliggender (noe som senere viste seg å være feil). Men dette fikk den amerikanske FN-ambassadøren Henry Cabot Lodge til å komme med et voldsomt utfall mot den sovjetiske delegasjonen på et møte i FN-salen i New York: «Stay out of this hemisphere!»
(Legg merke til ordene: Hold dere unna denne vestlige halvkulen!)
Ti år senere forsøkte Sovjetunionen virkelig å etablere seg på den vestlige halvkule – denne gangen på Cuba. Som vi vet, reagerte USA med trusler om bruk av massiv militærmakt etter at utskytningsramper for sovjetiske atomraketter hadde kommet til syne på spionflyenes fotografier. Dette var utenkelig! Raketter 1800 kilometer fra Washington? President Kennedy sa i en TV-tale til det amerikanske folket: «The purpose of these missiles, can be none other than to provide a nuclear strike capability against the Western hemisphere.»
Knapt 20 år senere var det Nicaraguas tur. Reagan-administrasjonen uttalte at de så på en mulig sovjetisk innblanding og etablering der som «en trussel mot våre vitale strategiske interesser».
Amerikanerne tillater simpelthen ikke at fremmede makter etablerer seg noe sted på den vestlige halvkule. Dette ble nedfelt allerede …
i 1823 i Monroe-doktrinen; som kort og godt sier at USA – etter at landene i sentral og Sør-Amerika hadde kastet ut sine europeiske koloniherrer – vil se på enhver etablering av fremmed makt på den vestlige halvkule som en uakseptabel trussel mot sin sikkerhet (core strategic interest).
Ny maktkamp etter Bucuresti 2008
I lys av dette er det interessant å se nærmere på NATOs utvidelse fra 1990 og frem til i dag. Hvis man er med på at Russland fortsatt er en global stormakt, eller i alle fall en betydelig regional stormakt, burde det være mulig å innse at Russland, akkurat som USA eller Kina, er meget interessert i sin strategiske sikkerhet. Og derfor i sine relativt nære, og helt nære, områder. Dette er følsomt for alle store makter. USA inkluderer hele den vestlige halvkule i sitt nærområde.
«Russland har blitt mer opptatt av nærområdet sitt,» forteller Thomas Slensvik ved Forsvarets stabsskole i en artikkel i Dagbladet 10 juli i år. Dette utsagnet representerer på mange måter det synet som daglig gjentas i vestlig presse. Det er en grov forenkling, for ikke å si en fordreining, av virkeligheten. Russland har som alle stormakter alltid vært opptatt av nærområdet sitt.
La oss si at Mexico og Bahamas i nær fremtid skulle bli medlemmer i en militærallianse med Russland. Hvordan hadde USA reagert?
Og etter NATO-møtet i Bucuresti i 2008, med plutselige utsikter til at Georgia og Ukraina skulle bli NATO-land, ble de selvfølgelig intenst – eller bedre formulert – panisk opptatt av dette. Det er 45 mil fra det nordøstre hjørnet av Ukraina til Moskva.
For det var møtet i Bucuresti i 2008 som virkelig forandret alt. At nabolandene Georgia og Ukraina skulle tas opp som medlemmer i NATO, slik møteprotokollen til NATO stadfestet, var for russerne en så stor trussel mot deres vitale strategiske sikkerhet at de umiddelbart satt eseg ned og pønsket ut hvilke mottrekk de kunne iverksette. Man kan jo tenke seg hva de følte og sa seg imellom, da de plutselig skulle forestille seg amerikanske soldater i fjellene i Kaukasus eller i Sevastopol.
La oss foreta et tankeeksperiment: La oss si at Mexico og Bahamas i nær fremtid skulle bli medlemmer i en militærallianse med Russland. Hvordan hadde USA reagert? Hadde USA følt dette som en trussel mot sitt sikkerhetsmessige kjerneområde? Russiske soldater bare noen kilometer fra USA›s grense mot Mexico? Russiske raketter på Bahamas?
Og la oss si at litt over halvparten av befolkningen på for eksempel Bahamas var for at landet skulle gå med i alliansen med Russland. Ville USA tatt hensyn til dette?
NATO ansvarlig for krisen i Ukraina
Det er interessant hvordan NATO har hoppet bukk over grunnleggende politiske maktbalanseprinsipper i spørsmål som er så viktige for oss alle. Mange mener jo i dag at det nettopp var maktbalansen som hindret den kalde krigen i å bli varm. Og det er nesten enda mer interessant hvordan media i Vesten hele tiden hamrer inn budskapet om det nye, aggressive Russland – uten at noen stiller spørsmål om hva som har ført til denne nye internasjonale situasjonen. Hvor skal dette ende? Hva er det dette skal det lede til?
Amerikaneren George F. Kennan var mannen som i 1946 formulerte doktrinen om nødvendigheten av å demme opp for Sovjetunionens mulige fremtidige ekspansjon. Han var rådgiver for president Harry S. Truman.
Over 50 år senere advarte han mot utvidelsen av NATO østover mot Russlands grense etter Sovjetunionens sammenbrudd med ordene: «a strategic blunder of potentially epic propotions.»
Hva er det som gjør at Vesten tilsynelatende tror at russerne synes det er akseptabelt å få NATO inn på dørstokken når USA ikke tolererer en strategisk konkurrent på hele den vestlige halvkule? Hva er det egentlig NATO vil?
Selv ikke den amerikanske professoren og kanskje verdens fremste ekspert på strategiske sikkerhetsstudier, John Mearsheimer, klarer å svare på det. Selv om han holder foredrag med titler som: «Why the West, not Putin, is responsible for the Ukraine crisis.» Det gir en spesiell smak i munnen å tenke på Gorbatsjovs visjon om «det felleseuropeiske hus» i disse dager. Hvordan tok vi imot hans utstrakte hånd? Russland er nå den utstøtte. Og i øst har en kjempe våknet.
Imens drar Jens Stoltenberg rundt som en ivrig ambassadør for opprusting. Til alles jubel er Russland blitt aggressivt!
I perioden 1991–2008 fungerte de ny-selvstendige nasjonene Ukraina og Georgia som nøytrale bufferstater mellom øst og vest. Det er ingen tilfeldighet at begge landene har opplevd krig siden NATO›s vedtak i 2008.
Og det er en blank løgn, når NATO›s ledere, inklusive Jens Stoltenberg, forteller at Russlands reaksjoner har kommet som en overraskelse.
Å presse en stormakt så hardt på dens vitale sikkerhetsinteresser at den til slutt blir desperat, er ikke ansvarlig utenrikspolitikk.
For hva gjør den sterkeste gutten i klassen når alle de andre guttene går sammen og presser ham opp i et hjørne?
Kjære leser. Du har nå 4 frie artikler igjen denne måneden. Tegn gjerne et abonnement, eller logg deg inn under om du har et.
5 kommentarer
Legg igjen et innlegg
This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.
Kjære Fredrik, du absolutt forstå og tolke synspunkt av den russiske stat på deployering av NATO ( egentlig Amerikansk) soldater og våpen ved grensen til Russland. Og den informasjon selskapet i Vestlige medier har lenge vært lansert for å skape et bilde av “aggressive Russland”, slik at vanlige Europeere kunne ikke engang tenke tanken ” og hvorfor skulle Russland? det er ikke logisk” men hvis folk ble hamret inn i hodet at” Russland er aggressiv ” ingen vil spørre sine politikere spørsmål om logikk-den aggressive staten har ingen logikk, fordi det er aggressiv. Det er alt. punkt. Alle vet veldig godt. Jeg nøye følge Vestlig presse, overraskende, men den mest edru se vise tyske, tsjekkiske og …norsk columnists. Det er selvfølgelig ikke nok for Europa, men for hele verden, det er en dråpe. Noen mennesker tror at problemet med USA-Russland-Kina ikke angår dem, den “store” deler verden, drepe hverandre, og vi vil forbli intakt. Dessverre vil det ikke være noen mennesker, og ingen vil være glad for at USA og Russland og Kina har ødelagt seg selv. Historien til den menneskelige sivilisasjon vil ende, det er allerede skjer foran øynene våre, og vi gjør ingenting!!
Takk for ærligheten din. Det er svært viktig for oss i Russland å vite at minst noen i vest forstår essensen av nåværende geopolitikk. Og jeg vil også gjerne trekke på den økonomiske krigen som blir ført mot Russland, under fiktive eller fremstilte pretexts.
Hei Thomas, Takk for din kommentar!
Jeg refererer i mitt innlegg til Dagbladet tirsdag 10. juli ( s.4 – 5 ) iår, artikkelen “Putin splitter Norge i to”, av Audun Hageskal.
Jeg siterer her og nå andre og tredje setning under kapittelet; Nært, men fjernt : “Russland har blitt mer selvhevdende enn tidligere. De er også mer opptatt av nærområdet sitt, og er villig til å bruke militærmakt der.”
Såvidt jeg kan se er du en av to (Julie Wilhelmsen, NUPI)
som er intervjuet av journalisten, og uttaler deg som fagkyndig angående emnet.
Av egen erfaring vet jeg at når ens utsagn blir referert, er det ikke alltid teksten blir like nyansert som om man hadde skrevet teksten selv. Imidlertid opplever jeg utsagnet som ganske entydig, og etter min mening, som jeg skriver i innlegget; feilaktig. Jeg mener at Russland alltid har vært opptatt av nærområdet sitt.
Jeg tror forøvrig heller ikke russerne har blitt mer selvhevdende. Deres handlinger er direkte reaksjoner på Nato’s utvidelse, og planlagte utvidelse, østover.
Jeg tror de føler seg direkte truet.
Og etter maktskiftet i Ukraina i 2014 fryktet de at Nato’s inntreden kunne komme snart. De reagerte umiddelbart ved å ta kontroll over Krim, og dermed Sevastopol, russisk flåtebase siden 1783.
Og angående østlige Ukraina: David Cameron, og senere Boris Johnson, har sammenliknet Putin med Hitler, og hevdet at Putins plan er å invadere hele Ukraina for å gjenskape et slags stor-russland à la Sovjetunionen.
Dette er ren nonsense! Russerne vet utmerket godt at et slikt prosjekt ville koste mye mer enn det smaker; rett og slett være helt ødeleggende for dem selv. ( jfr invasjonen av Afghanistan 1979 – 89, som sterkt bidro til å ødelegge den sovjetiske økonomien og dermed fremskynde sammenbruddet )
Deres mål, det de holder på med, er å med alle tenkelige midler HINDRE, at Ukraina blir et Natoland.
For et Ukraina i Nato, det er deres største mareritt.
Mvh, Fredrik Lund
Fant det! Har dessverre ikke tilgang til selve artikkelen forfatteren gjengir, der jeg er gjengitt, men det skal stå noe slikt som: “Russland har blitt mer selvhevdende enn tidligere. De er også mer opptatt av nærområdet sitt, og er villig til å bruke militærmakt der. Men da snakker vi om områdene innenfor den tidligere Sovjetunionen primært.”
Dette står jeg inne for. Det er jo også interessant at jeg blir beskyldt for en forenkling og fordreining, når mitt sitat igjen ser ut til å ha blitt gjengitt med en ytterligere forenkling.
Det som skiller Fredrik Lund og meg er at jeg har en sterk tro på at hver nasjon har en selvstendig rett til å bestemme sin fremtid. Det betyr at selv mindre stater har denne retten, selv om man som en generelt råd bør ta hensyn til sine naboers interesser. Jeg aksepterer at det finnes politisk press, men at det stopper ved aktiv bruk av militærmakt. Man invaderer ikke sine naboland fordi man ikke er fornøyd med deres veivalg.
Det er et knesatt prinsipp i en rekke traktater, og som småstat bør Norge være meget opptatt med å støtte oppunder det. Det er skummelt siden enkelte også har begynt å definere Norge som “russisk interesseområde”. Betyr det at Russland skal diktere Norsk utenrikspolitikk?
Det samme prinsippet gjelder også ovenfor Vestlige land. USA kunne med sikkerhet invadert Cuba og vunnet en krig der, men de gjorde det ikke. Ja de drev med undergraving, blokade, støtte opprørsgrupper osv, men de gikk ikke inn med amerikanske soldater og fly og gjennomførte en full invasjon, selv om landet ligger et stenkast fra USA. Det har Russland gjort nå i tre av sine naboland.
Min påstand om at de er mer selvhevdende og at de er villige til å bruke militærmakt i sitt nærområde står seg derfor godt, sett i lys av Moldova, Georgia og Ukraina, i tillegg til konkrete rettede trusler mot Baltikum og skjulte antydninger rundt Hviterussland og Kasakstan. Man må huske på at det er ikke NATO som aktivt forsøker å utvide sin forsvarsallianse, men stater som aktivt forsøker få lov til å bli medlem, fordi de er redd for egen suverenitet og egen befolknings sikkerhet.
Mvh
Thomas Slensvik
Alltid hyggelig å bli sitert, men jeg kan ikke huske å ha skrevet det jeg blir gjengitt med.
Jeg har imidlertid blitt sitert i Dagbladet omtrent på samme tid at det KINA først og fremst er interessert i, er landets eget nærområde. – i en artikkel om Kina https://www.dagbladet.no/nyheter/frykter-kina-trener-pa-a-angripe-usa/70114010.
Hvis det skulle vise seg at min hukommelse spiller meg et puss, tar jeg gjerne en mer utfyllende referanse på det, så kan jeg sikkert utdype det.
Mvh
Thomas Slensvik, Forsvarets Høgskole – Mediegruppen